Innhold

TRONDHEIM GASSVERK

1853 - 1953

AV DIREKTØR

T. NEUMANN

TRONDHEIM 1953

ADRESSEAVISENS BOKTRYKKERI

Styret for Trondheim Gassverk og Elektrisitetsverk, Trondheim

Vedlagt følger en beretning om gassverkets drift i tiden 1853-1953 - forfattet av undertegnede i anledning hundreårs- dagen for gassverket 27. januar 1953.

Som grunnlag for beretningen er brukt gassverkets årsberetninger samt for enkelte avsnitts vedkommende major Bonsach Lunds skrift av 1924: «Trondhjems kommunale Ingeniørvæsen, Vandverk, Kloakanlæg, Gasverk».

Trondheim i november 1952

T. Neumann

Innledning

Den alminnelige gatebelysning ble i lste halvdel av det 19de århundrede besørget ved hjelp av tran- og oljelykter. Til innvendig belysning bruktes vesentlig talglys. Da denne belysning både av trafikkmessige hensyn og for arbeidsvirksomhet av enhver art var temmelig mangelfull, ble behovet for en forbedring på dette område stadig sterkere.

Allerede i 1739 forsøkte dr. Clayton å anvende gass utviklet av stenkull til belysning, men forsøkene førte ikke fram og det var først i 1792 at det lyktes skottlenderen Murdoch å produsere stenkullgass med en sådan fullkommenhet at den kunne brukes til belysning. Han anla således et gassverk i forholdsvis stor målestokk til belysning av verkstedslokalene i Bolton & Watts maskinverksted i Soho ved Birmingham. Og fra denne begynnelse utviklet nå bruken av gass til belysning seg hurtig videre.

I 1814 fikk London gassgatebelysning og deretter kom Englands øvrige og kontinentets storbyer i hurtig rekkefølge.

Den første by i Norge som fikk et gassverk var Oslo. Det ble bygget av den engelske ingeniøren James Malam og ble åpnet for drift 3. januar 1848.

Trondheim får gassverk

Etter den vellykte start av gassverket i Oslo, begynte tanken om å skaffe Trondheim et gassverk å ta form i 1849. Ingeniør Malam hadde som assistent under bygging og start av gassverket i Oslo, en trønder, ingeniør Bernhard Fredrik deLange Geelmuyden, og kom gjennom ham i forbindelse med interesserte i Trondheim, hvilket ledet til at Malam i juli 1849 sendte sin kompanjong, ingeniør James Small, heropp og der ble 6. august 1849 opprettet en kontrakt hvorved Malam og Small fikk konsesjon på drift av gassverk i Trondheim i 25 år fra driftens begynnelse å regne.

Torvet og Munkegata 1853.

Konsesjonsinnehaverne forpliktet seg til å levere gass til minst 100 gasslykter med brennere som brukte 5 cub.ft. (142 liter) gass pr. time med en lysstyrke pr. lykt motsvarende 10 vokslys «av den størrelse at 6 stk. veier et norsk skålpund og lengden av

Det gamle gassverk 1860.

hvert når til omtrent 13".» Denne belysning betegnet et stort framskritt fra den usikre og mangelfulle belysning som man hittil hadde hatt ved hjelp av tranlykter. Nå - 100 år senere - er det en dagligdags ting å se gatene opplyst med lykter som gir 500 normallys og mer.

For gatebelysningen skulle byen betale en avgift av.2 Spd. for 1000 cub.fot gass, hvilket svarer til ca. 28 øre pr. M³ og avgi fri grunn for gassverket på 5000-8000 kvadratalen. Denne tomt skulle ved kontraktens utløp falle tilbake til kommunen mens gassverkets bygninger, hovedledninger, lykter etc. skulle overtas etter takst.

De kommunale myndigheter hadde vært inne på den tanke å bygge gassverket for egen regning, men denne tanke ble oppgitt. Heller ikke ble en plan om å danne et aktieselskap hvor kommunen skulle overta en større del av kapitalen realisert. Ingeniør Small, som etterat ingeniør Malam var avgått ved døden i 1850 var blitt eneinnehaver av konsesjonen, utsettes en årlig gassproduksjon av ca. 150.000 m³ og mens der bare er regnet med et salg av koks på 300 Spd. pr. år, er salget av stenkulltjære verdsatt til 400 Spd.

«Trondhjems Gascompagnie» ble konstituert 10. desember 1851 og bygget deretter gassverket på den av kommunen til disposisjon stillede tomt, ca. 3 1/2mål på Kalvskindet, den sydøstlige parsell av stiftamtmannsembedets «hauger».

Fra gassverket ble der lagt 6" hovedledning nedover Sverres gate, Erling Skakkes gate og derfra 4" ledning ned Prinsens gate og Kongens gate til Torvet og mindre ledninger videre. 5. januar 1853 ble gassen prøvet første gang, bl. a. i 4 gatelykter - en i hvert hjørne av Torvet.

Den offisielle åpning fant sted 27. januar 1853.

Trondhjems Gascompagnic's drift

av gassverket 1853-1878

På generalforsamling 24. august 1854 ble det besluttet at gassverket skulle påta seg installasjoner i husene hvor det måtte ønskes mot en årlig avgift av 2 Spd. 48 skl. hvis innlegget kostet inntil 30 Spd. og et tillegg av 96 skl. for hver 10 Spd. mere.

I 1855 ble hovedledning lagt til Ila med 6 gatelykter.

I 1857 måtte gassverket utvides til den dobbelte produksjon og i 1862 ble der lagt gassledning til Baklandet med 20 gatelykter. Denne første gassledning over elven var 3" og var lagt i brodekket under Bybroen unntagen i seilløpet hvor den gikk ned til bunnen av elven. I 1869 ble den omlagt til 6".

På grunn av det stadig stigende gassforbruk måtte der i årene 1864-1865 atter foretas utvidelser. Der ble anskaffet ny ekshaustor og retorthuset ble ombygget og ny gassbeholder planlagt. Hovedledningene måtte omlegges med større rør. Således ble 9" ledning lagt ned i Erling Skakkes gate og Prinsens gate til Torvet.

Gassprisen som den hele tid var 2 Spd. pr. 1000 kubikkfot, ble i 1865 nedsatt med 10 øre eller 24 skl. til 1 Spd. 96 skl.

Koksprisen var 30 skl. pr. tønne - ca. kr. 0,60 pr. hl. og tjære 21/2 Spd. - kr. 10,00 pr. tønne. All småkoks og koksgrus ble kjørt på fylling i Klosterdalen.

I 1871 ble gassprisen atter nedsatt fra i Spd. 96 skl. til 1 Spd. 80 skl. pr. 1000 kubikkfot. Samtidig overtok gassverket gassforsyningen fil «Fabriken ved Nidelven» - nå Trondhjems Mek. Verksted - som hittil hadde hatt eget gassverk og som var en meget stor forbruker. Gassprisen for dette forbruket sattes til 1Spd. 30 skl.

Gassverket på Kalvskinnet - Retorthus og kullhus - Kullkjøring.

Samme år ble gassverkets tomt utvidet med 4545 kvadratalen som ble innkjøpt av naboeiendommene etter en pris av 24 skl. pr. kvadratalen - ca. kr. 2,00 pr. M² - for å skaffe plass til et nytt retorthus.

På grunn av stigende kullpriser ble prisen på koks i 1872 forhøyet til 54 skl. pr. tønne (ca. kr. 1,05 pr. hl.). Aret deretter ble gassprisen forhøyet til 1 Spd. 100 skl. pr. 1000 kubikkfot (25,9 øre pr. m³).

Den 16. november 1876 besluttet bystyret å oppsi kontrakten med Trondhjems Gascompagnie, hvis konsesjon iflg. kontrakten utløp i 1878, og selv overta driften av gassverket.

Gassverket på Kalvskinnet - Retorthus - Cozeovner.

Ved skjønn av 13. april 1878 sattes takstsummen for gassverket med hovedledninger til kr. 265.000,00.

Trondhjems Gascompagnie hadde gjennomsnittlig i konsesjonstiden gitt et utbytte til aksjonærene av ca. 9 %. Ved innløsningen ble aksjene betalt med kr. 537,00 pr. stk. for pålydende kr. 400,00.

Ved overtakelsen hadde gassverket ca. 400 konsumenter og forsynte ca. 275 gatelykter. Den årlige gassproduksjon var ca. 378.000 m³ og kullforbruket var 1480 tonn. Koksproduksjonen utgjorde ca. 12.000 hl. og tjæreproduksjonen ca. 300 fat.

Gassverkets drift under kommunen 1878-1900

I de følgende år under kommunalt styre fortsatte utviklingen i samme spor som før.

I 1882 foretokes en større utvidelse av ledningsnettet idet der ble lagt en 12" ledning fra gassverket gjennom Sverres gate, Tordenskjoldsgate og Sandgaten fram til Ravnkloa og 9" gjennom Fjordgaten til Søndre gate samt 6" ledning over Merakerbroen og 4" ledning til Jernbanestasjonen. Samtidig ble oppsatt 51 nye gatelykter, hvorved disses antall ble forøket til 316.

Mannskapsstyrken var nå 20 mann om vinteren foruten 7 lyktetendere.

I 1884 ble der anskaffet en ny gassbeholder med trykkregulator og ovnsdriften ble forbedret ved overgang til generatordrift.

I disse år begynner anvendelsen av gass til koking å finne innpass. I 1886 ble der brukt ca. 4000 m³ til koking. Gatebelysningen ble utvidet til ca. 400 lykter.

Koks til husbruk begynte å finne større anvendelse og der ble derfor anskaffet en koksknuser så koksen kunne selges i passende størrelse til forbrukerne.

I Gassverkets driftsberetning for 1887/88 heter det at gassforbruket til gatebelysning er forminsket - "det ved at nogle lykter på kaierne ere sløyfede - dels ved at den klare luft ved måneskinn har gjort den overflødig."

I beretningen for 1889/90 meddeles at konsumentantallet nå er nådd 530. Der er 150 kokeapparater i bruk og til koking og motorgass ble brukt ca. 27.000 M³.

Gassverkets gjeld til bykassen ble i 1890 fullt innbetalt.

I disse år får gassverket forsyningen av gass til et voksende antall gassmotorer. Der legges nye gassledninger til boligstrøkene på Baklandet og Rosenborg samt over Elgeseter bro til sydbyen. Arbeidsstyrken er nå 40 mann om vinteren.

I 1894 fikk verket en ny gassbeholder (nr. 4).

En stor forbedring av gatebelysningen ble første gang tatt i bruk vinteren 1894 idet lyktene ble forsynt med Auerske glødenett.

Gassverkets drift 1900-1914

Ved århundreskiftet var gatelyktenes antall vokset til 601. Konsumentantallet var vokset til 1238 og antall gassmotorer til 41 - representerende 238 HK.

Gassproduksjonen var nå ca. 1,3 million m³ pr. år hvorav ca. 170.000 m³ gikk til gatebelysningen, ca. 730.000 m³ til privat belysning, ca. 190.000 m³ til koking og ca. 160.000 m³ til drift av gassmotorer. For gassforbruket til motordrift og til privat belysning betegner dette et toppunkt. I 1902 begynte Trondheim Elektrisitetsverk sin strømleveranse og i de følgende år minsket antallet av gassmotorer, således at der i 1909 kun var 5 gassmotorer i drift med et årsforbruk av 11.500 m^3.

Gassforbruket til privat belysning der som foran nevnt var 730.000 m³ ved århundreskiftet var allerede 4 år senere sunket til 570.000 m³.

Men det gasskonsum som således taptes ved overgang til elektrisk belysning mer enn oppveies ved økt bruk av gass til koking, næringsdrift og oppvarming.

Konsumentantallet som ved århundreskiftet var 1238 var 5 år etter steget til 1460.

Gatelyktenes antall som i 1900 var 601 steg i 1906 til 723, som betegner det høyeste antall gasslykter i gassverkets historie.

I 1899 fikk gassverket et nytt retorthus med skråttliggende retorter av det såkalte Coze system som dengang var det mest moderne retortsystem og som minsket koksforbruket til underfyring av retortovnene med ca. 30%, og øket gassutbyttet pr. tonn kull med ca. 10% samtidig som arbeidslønn pr. produsert m³ gass gikk ned med ca. 25%.

Gassprisen som siden kommunens overtakelse var uforandret 24,7 øre pr. m³ til 1883 ble i dette år nedsatt til 21,2 øre for gass til teknisk bruk og koking og 17,6 øre pr. m³ for gass till motordrift. Prisen ble etter hvert ytterligere senket og var 14 og 10 øre pr. m³ fra 1896. Fra 1904 til 1916 ble alt gassforbruk betalt med 10 øre pr. m³.

For å fremme bruken av gass til koking begynte man i 1908 å legge gassledninger gratis inn til kjøkkener. Denne forholdsregel bevirket i de følgende år en sterk øking av gass:: forbruket som i løpet av 5 år omtrent ble fordoblet. I samme retning virket også innføringen av automatmålere, hvorved det ble åpnet adgang for gassforbrukerne å betale gassen etter hvert som den ble brukt.

For å kunne nyttiggjøre seg de med gassen avdestillerte ammoniakkforbindelser ble der i 1912 anskaffet en roterende Bamag ammoniakkvasker og satt i drift en fabrikk for svovelsur ammoniakk.

Det sterkt økende gassforbruk i disse år gjorde det på-, krevet å sørge for en snarlig utvidelse av produksjonskapasiteten. Der ble utarbeidet planer for en utvidelse av verket på dets daværende plass på Kalvskindet og alternativt på ny plass på jarlheimsletta. Da man fant det ønskelig å frigjøre de tomter gassverket benyttet på Kalvskindet til andre formål (skolebygninger), besluttet bystyret 19. mars 1914 å bygge nytt gassverk på Jarlheimsletta etter planer utarbeidet av gassverksdirektør Kjell Helgeby med sakkyndig bistand av gassverksdirektørene 0. Pihl og B. Schieldrop.

Bystyret bevilget kr. 910.000 til dette formål.

Nytt gassverk på jarlheimsletta

Det nye gassverk ble satt i drift 22. november 1916 og kostet kr. 1.567.712,99. Av lånemidler medgikk til anlegget kr. 744.953,23. Av gassverkets midler var til nyanlegget avsatt kr. 195.750,67 og ved salg av bygninger med grunn etc. av det gamle gassverk innkom kr. 627.009,09.

Driften av det gamle gassverk på Kalvskindet ble stoppet 3. januar 1917 etter 54 driftsår.

Det nye gassverk på jarlheimsletta ble bygget for en nominell produksjonskapasitet av 20.000 ^m3 pr. døgn. Retorthuset ble utstyrt med 4 stk. vertikal::retortovner av Woodall,-Duck-, ha^m3s kontinuerlig arbeidende system og i forbindelse med dette forsynt med kullknuser, kullelevator og transportør samt kokssilo med knuser og sorteringsmaskineri. Til gassens ren> sing ble installert en volumkjøler, pelouze, reuterkjøler, ammoniakkvasker, samt 4 stk. støpejerns rensekasser med tilhø,. rende rørledninger og ventiler. En teleskopert gassbeholder for 15.000 ^m3 i stålbasseng ble bygget. For måling av gassproduksjonen ble verket utstyrt med en stasjonsmåler for en timebelastning av ca. 2000 m3 og for regulering av gasstrykket i byens ledningsnett en membran trykkregulator.

Det nye gassverk ble forbundet med det eksisterende gassledningsnettet ved hjelp av en 22'' ledning i Strandveien, Fjæregaten og Kirkegaten (20") Nedre Bakklandet med 18" dykkerledning under elven til Erling Skakkes gate hvor den støter til det gamle gassledningsnett.

De nye vertikale retortovner medførte en vesentlig besparelse av koks til underfyring, således at nettoutbyttet av koks til salg viste en stigning på ca. 30 %.

Det var den opprinnelige plan at det nye gassverk skulle få direkte forbindelse med havnen således at kullosningen kunne skje direkte fra dampskip til gassverkets kullhus. På grunn av at havneanlegget ikke på langt nær var ferdig da gassverket ble flyttet og fordi det grunnstykket som ble reservert gassverket ikke lå umiddelbart ved havnen, har denne plan ikke latt seg realisere. Alle kull som gassverket skal bruke må derfor losses ved kullkran ca. 1,2 km. fra verket og transporteres til kullhuset i biler.

Den første verdenskrig medførte i noen grad vanskeligheter med kulltilførselen fra England. Der ble derfor forsøksvis anvendt en del ved til tregassfremstilling uten at dette dog fikk noen vesentlig innflytelse på gassproduksjonen. På grunn av sviktende kulltilførsel måtte man 10. februar 1917 gå til å stenge gassen hos alle husholdningsforbrukere som hadde brukbare kull- og vedkomfyrer, men denne sperring kunne atter oppheves 28. mars samme år.

Gassprisen som i en årrekke hadde vært 10 øre pr m³ måtte p.g.a. stigningen i kullprisen under krigen forhøyes til 14 øre fra 1/7 1916, til 20 øre fra april 1917 og fra november 1917 til 30 øre for gassforbruk over 100 m³ pr. mnd. Fra 1/7 1920 ble gassprisen,ytterligere forhøyet til 25 øre pr. m³ og 35 øre pr. m³ for forbruk over 100 m³ pr. mnd. 1/7 1921 ble prisen atter nedsatt til 25 øre for alt gassforbruk og fra 1/1 1923 til 22 øre.

Variasjonene i prisene for kull i gassverkets kullhus og utsalgsprisene på koks i krigsog etterkrigsårene fremgår av nedenstående oversikt:

Gassverket på jarlheimsletta - Oppriss av retorthus med Woodall=Duckhamzovner.

Innkjørsel - Jarlheimsletta.

Som det sees gikk gjennomsnitsårsprisene for kull opp til det 11-dobbelte og koksprisen til 6,5 gange førkrigsprisen. De høyeste priser hadde man høsten 1920 da kullene måtte betales med kr. 250,50 pr. tonn og koksen kostet kr. 15,00 pr. hl.

Gassproduksjonen som ved århundreskiftet utgjorde ca. 1,3 million m³ pr. år vokste etter en stort sett jevnt stigende kurve i årene fremover til 1914 og var i dette år 2,5 million m³, men allerede i 1916 da det nye gassverk kom i drift, var produksjonen øket til 3,2 millioner m³ og i 1920 til 4,8 millioner m³.

Med denne årsproduksjon og en døgnproduksjon som i vinteren 1919/20 nådde maksimumskapasiteten for retorthuset, ble det nødvendig å foreta en utvidelse. Dette ble gjort i 1921 idet retorthuset fikk 2 nye ovner av samme system som de i 1916 byggede, men med diverse forbedringer. Hertil kom kullknuser,- og kulltransportanlegget og utvidelse av ovnshu-. set beregnet for 4 ovner. Utvidelsene kostet i alt kr. 1.395.726,30.

Som foran nevnt opptok man i 1912 produksjon av am,moniumsulfat for å nyttiggjøre det ved gassproduksjon som kondensat fallende amoniakkvann. Denne produksjon som blev drevet med avbrytelser i krigsårene 1914-18 og fram til 1927 utgjorde ca 512 tonn.

Da fabrikasjonen av ammoniumsulfat etter hånden ble opptatt av de store kvelstoffabrikker, sank prisen på det ferdige produkt så meget at produksjonen ved gassverket ble ulønnsom. Produksjonen ble derfor stoppet i 1927 og har siden ikke vært gjenopptatt.

Som foran meddelt ble der i 1908 og 1909 lagt gratis gassledninger inn til kjøkkener. Ved formannskapsbeslutning av 22/3 1921 ble arbeidet med disse såkalte «frie kokegass-, innlegg» gjenopptatt, men nå mot en forhøyelse av prisen for gass solgt gjennom disse installasjoner med 2 øre pr. m³ som anvendtes til forrentning og amortisasjon av utgiftene ved installasjonene. Disse fortsatte til 1941 og omfattet i alt 4123 kjøkken til en gjennomsnittspris av kr. 55,84 pr. kjøkken.

I årene mellom 1922 og 1939, de såkalte mellomkrigsår, har gassverket en jevn og rolig utvikling. Den 1. juni 1928 var femtiårsdagen for kommunens overtakelse av driften av Trondheim gassverk.

i 1878 - da gassverket gikk over til kommunal drift var gassproduksjonen 0,378 mill. m³. I driftsåret 1927/28 var produksjonen 3,77 mill. m³. Produksjonen var altså steget til det tidobbelte i disse 50 år.

Gassforbruket ble fordoblet i tiden fra 1878 til 1892, altså på 14 år. Til neste fordobling medgikk tiden fra 1892 til 1910 eller 18 år. Til den derpå følgende fordobling medgikk bare 4 1/2 år eller tiden fra 1910 til 1914/15. Den høyeste årsproduksjon av gass i denne periode fikk man i 1919/20 med 4,89 mill. m³.

Gassverkets drift under og etter 2nen verdenskrig

Prisen på kull - levert i gassverkets kullhus - som før Iste verdenskrig varierte mellom kr. 15,00 og kr. 20,00 pr. tonn og som under krigen steg til over kr. 200,00 pr. tonn falt igjen i mellomkrigsårene til ca. kr. 21,00 pr. tonn. Da den 2nen verdenskrig brøt ut i 1939, var kullprisen steget til ca. kr. 30,00 og nådde i 1943/44 ca. kr. 93,00.

På grunn av den etter krigens avslutning rådende knapp-, het på europeiske kull, måtte behovet delvis dekkes fra Ame., rika med den følge at prisen steg ytterligere til ca. kr. 135,00 i 1951/52.

Svingningene i kull,- og koksprisene i årene 1935/36-1951/52 fremgår av nedenstående tabell:

Den sterke stigning i kullprisen fra kr. 21,00 til kr. 135,00 eller med 544 % har til en viss grad kunnet utlignes ved en noenlunde tilsvarende stigning i koksprisen, således at det har vært mulig å holde gassprisen noenlunde konstant. Mens således prisen på gass til husholdningsbruk i årene før 2nen verdenskrig var 22 øre pr. m³, steg den i 1940 til 24,5 øre og i 1951 til 27 øre - altså med ca. 23%. Denne lave gasspris har imidlertid kun kunnet holdes ved hjelp av tilskudd fra bykassen.

Da tilgangen på brukbare kull i okkupasjonsårene ble sterkt nedsatt, ble det atter nødvendig å produsere gass ved hjelp av en del av retorene. Det ble i 1940 anskaffet 4 kappsager og 2 doble vedhuggere og på retorovn VI ble det foretall fornødne forandringer for vedgassproduksjon og en kjøler og skrubber for vedgassen ble bygget og montert.

I løpet av årene 1940-43 ble der avgasset ca. 5.300 favner ved - vesentlig oreved - og produsert ca. 1,2 mill. m³ gass samt ca. 48.000 hl. trekull og 71.000 kg. tretjære.

Vedgassproduksjonen fikk meget stor betydning for opprettholdelsen av gasstilførselen til byens husholdninger og bedrifter i okkupasjonsårene. Likeledes avhjalp trekullproduksjonen et sterkt behov ved opprettholdelsen av den generatordrevne bildrift i disse år da bensintilførselen var sperret.

Okkupasjonsårene førte som foran nevnt med seg en sterk minsking av de kullkvanta gassverket kunne disponere over til sin produksjon. Dette medførte selvsagt at tilgangen på nye abonnenter måtte stanses samt at alle gassbadeovner og varmt-vannsapparater måtte avstenges og likeledes at alle de kjøkkener som kunne hjelpe seg med andre midler til koking og steking fikk gassen avstengt. Fra 3. februar 1941 måtte der dessuten innføres sperretimer således at der kun levertes fullt gasstrykk til følgende tider: Kl. 6 til 7, kl. 10 til 13 og kl. 15 til 17.

I okkupasjonsårene måtte gassverkets drift stoppes helt i 2 perioder, først som følge av krigsskader fra 24. juli 1943 til 23. mars 1944 og deretter fra 16. desember 1944 til 4. oktos ber 1945 som følge av myndighetenes forbud mot å bruke kull til gassproduksjon.

Den 24. juli 1943 rettet allierte flystyrker et bombeangrep mot den tyske marines nyoppførte verkstedsbygninger ved Nyhavna i gassverkets umiddelbare nærhet. Under dette an-, grep falt også 16 bomber på gassverkets område og en stor del av verket ble lagt i ruiner.

Krigsskadd gassbeholderbasseng, juli 1943.

Da angrepet kom, var 42 arbeidere, funksjonærer og medlemmer av husstander bosatt på gassverket tilstede. 40 av disse som var gått i tilfluktsrommene da flyalarmen gikk unngikk enhver skade, mens 2 arbeidere som ikke hadde søkt tilflukt ble lettere såret.

Gassbeholderen fikk en fulltreffer og ble fullstendig vrak. Den inneholdt da angrepet kom ca. 6000 m³ gass. Likeså inneholdt ståltanken hvori beholderen fløt ca. 6000 m³ vann. Hele denne vannmengde flommet ut over terrenget som en flodbølge da beholderen og tanken revnet. Gassen i beholderen unnvek uten antendelse.

Rensehuset ble likeledes rammet av en bombe og ble lagt helt i ruiner. Kokssiloen sto ennå, men var blitt så ramponert ved bombenedslag i dens umiddelbare nærhet at den måtte rives ned til grunnen.

Vareheisen for koks ved retorthuset ble så beskadiget at den ble kondemnert av heisekontrollen og måtte erstattes med en helt ny heis.

Krigsskadd gassbeholder, juli 1943.

Volumkjøleren - en ca. 12,5 m høy stålsylinder med 1,72 m diameter og en platetykkelse på 8 mm - ble gjennomhullet av granatsplinter og sten (70-80 huller).

Gasshovedledningen til byen - en støpejerns ledning med 600 mm diameter som ligger nedgravet ca. 2 meter under terreng ble knust på en lang strekning og fylt med vann. På samme måte ble flere store driftsledninger for gass, vann og kloakk samt elektriske kabler, som lå nedgravet i jorden ødelagt.

Der oppsto ennvidere store skader på de forskjellige bygninger på verket samt på de store samlekummer av betong for tjære og ammoniakkvann.

Gjenoppbyggingsarbeidet etter bombeangrepet ble straks satt i gang. En var klar over at gjenoppbyggingen av gassbeholderen under de givne forhold ville ta meget lang tid og arbeidet ble derfor i første rekke lagt an på å kunne få satt verket i drift igjen snarest mulig uten gassbeholder.

Det å drive et gassverk uten gassbeholder var noe en fullstendig manglet erfaring for idet dette såvidt en visste ikke tidligere var praktisert ved noe annet gassverk. Når en likevel dristet seg til å prøve dette eksperiment, var grunnen for det første den under de foreliggende forhold tvingende nødvendighet å skaffe byens husmødre og næringsdrivende gassen tilbake snarest mulig og likeså å skaffe koks til en lang rekke nødlidende offentlige institusjoner, sykehus etc. Den 10. mars 1944 var gjenopp-byggingen så langt fullført at driften kunne gjenopptas etter å ha ligget nede i 230 dager, og det viste seg da at det lot seg gjøre å levere gass med noenlunde konstant kvalitet selv om trykkvariasjoiiene p.g.a. den manglende gassbeholder kunne bli forholdsvis store.

Krigsskadde bygninger, juli 1943.

Krigsskadd rensehus, juli 1943.

Arbeidet med gjenoppbyggingen av gassbeholderen tok til 27. september 1943, men p. g. a. materialmangel og andre vanskeligheter under okkupasjonen lykte det først å få beholderen såvidt gjenoppbygget at den kunne tas i bruk igjen 10. juli 1946.

Den gamle gassbeholder hadde foruten klokken, to teleskopringer og inneholdt 15000 m³ gass. Den gjenoppbygde beholder mangler foreløpig de to teleskopringene og tar derfor kun 5000 m³. De forskjellige gjenoppbyggingsarbeider har tilsammen hittil kostet kr. 1.133.098,74, hvorav krigsskadetrygden har erstattet kr. 792.818,00.

Etter at gassverket så hadde vært i drift i 282 dager, kom Næringsdepartementets forbud mot å bruke kull til gassproduksjon hvorved stans atter inntrådte 16. des. 1944. Denne annen driftsstans varte i 292 dager til 4. oktober 1945.

Det sier seg selv at de ovennevnte to lange avbrudd måtte medføre en sterk nedgang i gassforbruket, idet en stor del av gassforbrukerne sa seg nødsaget til å dekke sitt varme

Gassbeholder under gjenoppbygging 1946 - etter krigsskade.

behov fra andre kilder enn gass. Konsumenttallet sank fra 1939/40 til 1946/47 fra 8.785 til 5.095 eller med 42 %. Gassalget gjennom måler sank fra 2.735.838 m³ til 1.713.187 m³ eller med 37 %. Det er senere steget igjen til 2.227.258 m³ i 1950/51 eller med 30 %.

I okkupasjonsårene var gassgatebelysningen mørklagt og såvel lyktpeler som lamper og annet materiell led så megen overlast at det da krigen var forbi i 1945, ble besluttet at gatebelysningen etterhånden skulle overtas av elektrisitetsverket.

Av forskjellige grunner har denne overgang kun kunnet foregå langsomt, og ennå er ca. 125 gasslykter i bruk rundt om i byen.

Etter krigen har utviklingen gått i retning av et økt forbruk av gass til vannoppvarming og til teknisk bruk, og like.ledes til romoppvarming og sentraloppvarming, mens husholdningsforbruket har vist noen tilbakegang.

Mens inntektene fra gassalget før siste verdenskrig var den dominerende inntektspost på gassverkets budsjett, er forholdet pga de høye priser på kull og koks nå forrykket således at inntekten av kokssalget nå langt overstiger inntekten ved gassalg. Betegnelsen «biprodukt» for koksen er derfor misvisende, og gassverket ville mere korrekt kunne hete Trondheim Gass- og Koksverk enn det kortere Trondheim Gassverk.

Da gassverket begynte sin virksomhet i 1853 var Trondheim en by på ca. 16.000 innbyggere og gassledningsnettet hadde en utstrekning av omlag 1 km. Ledningsnettet har i løpet av årene fulgt byens vekst, og har også forgrenet seg til de til byen grensede tettbebygde strøk av Strinda. Gassledningsnettet har nå en utstrekning - bortsett fra stikkledningene og disses tilknytninger - på ca. 85 km. Det strekker seg fra Industrikaien i nord til Tempe og Marienborg i sør og fra Bynesveien i vest til Persaunveien i øst.

Det samlede antall av gassforbruksapparater tilsluttet ledningsnettet utgjør f. t. 8621 stk. fordelt som nedenfor anført:

De i oversikten angitte 1.208 apparater for næringsdrift og industri fordeler seg på ca. 60 forskjellige anvendelsesområder.

Det har selvsagt vært et naturlig ønske å kunne benytte våre egne Svalbardkull som råstoff ved gass- og koksproduksjonen og en rekke forsøk er gjort hermed i årenes løp.

Kokssilo - Måleapparater.

Det har dog stadig vist seg at mens Svalbardkullene ga godt gass., utbytte, ble den koks man fikk av dem småfallen og løs og lite tilfredsstillende. Først da en i 1948 fikk anledning til å benytte kull fra den såkalte Sveagrube, ble resultatene tilfredsstillende også når det gjaldt koksproduksjonen. Man fikk en fast, storstykket koks samtidig som kullenes innhold av flyktige bestanddeler var godt. I løpet av årene 1948-50 brukte derfor Trondheim Gassverk - som det første her i landet - over 8000 tonn Sveakull, men etter 1950 er tilførselen av disse kull atter stoppet opp, idet Sveagruben ble nedlagt i juli 1949 og har siden ikke vært gjenopptatt.

Som et apropos til spørsmålet om gassverket som forbruker av utenlandsk råstoff (kull) har nasjonaløkonomisk berettigelse, kan anføres følgende om importverdien av kullene sammenholdt med importverdien av gassverkets produksjon på grunnlag av regnskapet for 1951/52.

Gassproduksjonskurve 1930131-1951152.

I

Kullimporten (forbruket) var 7.902 tonn engelske gasskull. Da kullene ble fraktet med norske skip, var det bare prisen i eksportlandet som ble betalt til utlandet. Importverdien fob. var kr. 813.906,00. Der produseres 4.326 tonn koks til salg av ovennevnte kullkvantum. I tillegg hertil kommer salg av gass som var 2.441.892 m³. Gassen er et mere verdifullt brensel enn koks. Regnes likevel at gassen erstattes av koks, varmeenhet mot varmeenhet, vil det tilsvarende kvantum bli:

2.441.892 – (4000 kg / 6900) = 1.414 tonn koks.

6900

Den totale varmemengde svarer da til:

4.326 + 1.415 = 5.741 tonn koks.

Denne varmemengde i form av koks måtte ellers vært importert og ville da ha kostet ca. kr. 155,00 pr. tonn fob. utenlandsk havn, og importverdien ville vært:

5.741 - 155 = kr. 889.855,00.

Til dette må legges importverdien av 327 tonn kulltjære som kan settes til kr. 50.000,00.

I alt overstiger importverdien av den koks, gass og tjære som gassverket produserte i året 1951/52 verdien av råstoffimporten - kull - i samme år med kr. 125.949,00.

Dette beløp innspares direkte idet de produserte kvanta koks og tjære bare utgjør en mindre del av vår import av disse og altså ville komme i tillegg til denne import, hvis gassverket ikke importerte kull og foredlet disse innenlands.

For å få et riktig bilde av gassverkets betydning må en også se på omsetningsverdien av dets produkter sammenholdt med importverdien av råstoffet.

Salgsverdien i året 1951/52 var:

Gass kr. 535.863

Koks » 1177.963

Tjære » 65.677

Gassverket, Jarlheimsletta - Oversiktsbillede 1950.

Det skaptes altså en innenlands omsetning som var over dobbelt så stor som importverdien

(1.779.446 / 813.906) = 2,18

Gassverket er å betrakte som nasjonal industri på samme måte som all annen industri som arbeider med importert råstoff. Koksen fra gassverket er like norsk som f. eks. norsk aluminium som framstilles av importerte råstoffer.

Så lenge vårt land - vår by - må importere koks eller annet brennstoff, er det - som det av tallene fremgår samfunnsmessig absolutt fordelaktig å foredle kullene innen., lands fremfor å importere de ferdige produkter.

Gassens mange fordeler som et ytterst lettregulerbart brennstoff som automatisk kan skaffe håndverk og industri temperaturer på opp til 1650^oC med en hårfin nøyaktighet, synes stadig å skaffe den nye og flere anvendelsesmuligheter og øker gassverkets betydning som energikilde for byen. Gassverket står da også nå - bortsett fra at gassbeholderen må gjenoppbygges til sin opprinnelige størrelse - rustet til å imøtekomme alle krav om gass som måtte stilles i en rekke år fremover uten å skulle behøve noen vesentlige nyinvesteringer av kapital.