Grønn var min barndoms dal  /  Grå var min barndoms gate - av Tor Glomstad

Tittelen har jeg delvis hentet fra den kjente romanen fra Wales.

Jeg vokste opp på Lademoen, nærmere bestemt i Frostaveien, som var en grå og på mange måter en trist gate, men grønn var min barndoms dal oppe i Horg hvor min mors forelder kom fra og hvor vi tilbrakte noen sommermåneder hvert år.  Her var det grønne enger, skog og fjell og ren luft.  Imidlertid skal jeg ikke dvele lengre med denne dalen, men konsentrere meg om gaten og min barndom her.

Frostaveien ble anlagt like ved forrige århundreskifte og var vel i utgangspunktet beregnet på alle de nye beboerne som kom til byen i den tiden for å fylle plassene i industrien.  Huset hvor jeg vokste opp var nr. 10, en tre etasjers leiegård, med murte vegger, men med etasjeskillere av tre.  Gulvet i kjelleren besto av sementerte ganger, mens alle boder hadde jordgulv. Opprinnelig hadde eiendommen utedo i et uthus inne i gården, men senere ble dette brukt som boder og man tok deler av en leilighet og monterte 4 vann-klosetter beregnet for 12, ofte barnerike familier.

Frostaveien gikk fra den nedlagte kirkegården vis a vis Lademoen kirke, (nå veikryss, bensinstasjon og UFFA hus) parallelt med Innherredsveien og Gamle Kongevei og ned mot de store fabrikkene i den andre enden av gaten.  Her fant mann Trondheim Preserving og Trondheim Canning, samt et kaffebrenneri og et bakeri med mer. De første var industribedrifter, som sysselsatte mange hundrede mennesker, hovedsakelig kvinner. Gamle Kongevei lå i Strinda kommune, vi var dermed den siste gata i byen, her sluttet de mørke trange ”gråbeinhusene” og leiegårdene, og der begynte villaene med store haver, med trær og grønne plener, lys og luft.  Det var ikke fritt at vi misunte de som bodde her, de var liksom mye finere enn oss.  I gata vår lå det en kolonialforretning, et melkeutsalg og en fiskebutikk.  Nederst var det et barnehjem, hvem som bodde her og hvorfor husker jeg ikke i dag.

Beboerne i Frostaveien var, som man forstår av dette, hovedsakelig industriarbeidere.

De fleste av mennene jobbet på Trondhjems Mekaniske verksted (byens største arbeidsplass med over 800 arbeidere den gang), på kaiene, eller ved tilsvarende arbeidsplasser, ofte jobbet både far og halv-voksne sønner ved samme arbeidssted.

Kvinnene og unge jenter arbeidet også i industrien og hovedsakelig i nærområdet ved hermetikkfabrikkene. Klokka 7,00 ( kl. 6,00 ? ) hver morgen kalte fabrikkpipene med hese vræl folket til arbeide, og de vekket da naturligvis alle i nærområdet enten de hadde tenkt å stå opp da eller ikke.  Kl. 21 ringte kirkeklokkene, da skulle de minste barna hjem.

Mine foreldre flyttet hit ca. 1930, hvor de kun noen og tyve år gamle etablerte en liten kolonialforretning, som de drev sammen i over 40 år.  Vi bodde i første etasje vegg i vegg med kolonialbutikken. Jeg ble født i 1935 og min søster Guri året etter.  Hun var psykisk funksjonshemmet og hadde epilepsi, men mine foreldre stelte henne hjemme, på mange måter som en baby, helt til hun døde 30 år gammel.  Den gang ble funksjonshemmede barn gjerne gjemt bort, men mine foreldre hadde henne hos seg hele tiden også i butikken hvor hun hadde en fast plass bak disken.

En kunde ville ha henne fjernet fra butikken, det var upassende å ha et sykt barn sittende der, mente han. Hvis ikke hun ble fjernet sluttet familien hans å handle hos oss.  Far ba dem finne seg en annen butikk.

Vi lå alle fire på samme lille soverom til jeg ble en 12 til 13 år gammel.  Da overtok jeg et lite lagerrom i tilknytting til butikken, som gutterom.

Jeg husker naturlig nok ikke mye fra mine første 5-6 leveår, men så skulle jeg begynne på skolen og fra den tiden kommer minnene.

Krigen var kommet, tyskerne hadde tatt Lademoen Skole, som var vår skole, jeg begynte da i første klasse på barnehaven i Østersunds gate, senere flyttet vi over til bedehuset i samme område.  En periode hadde vi skole rundt spisebordet hjemme hos Frøken Nodland oppe i Rønningsbakken.  Etter en tid ble klassen flyttet til

” Blå Skolen” eller Bakkland Skolen, men vi torde ikke fortelle at vi gikk der. Senere hadde vi skolegang i Dronningens gate på ”Husmorskolen” og så gikk veien til Singsaker Skole.  Deretter til Lilleby Skole etter krigen og så endelig Lademoen Skole hvor jeg gikk ut i 1949.

Som tidligere nevnt var gaten grå, men det var ett lyspunkt.  Frostaveien 13 var ikke bebygd med leiegårder ennå.  Her var det trær, hekker og grønt og her lekte vi indianer og cowboy. Oppe på den nedlagte kirkegården var det også grønne områder med forfalne graver med smijernstakitt, her spøkte vi om høst-kveldene med hvite lakener og skremte vannet av eldre damer.  Med hulking, stønn og hvisking som

” tarmene mine, tarmene mine ” ble mange vettskremt.

Ovenfor kirkegården lå Sjokoladehuset og Rosendal Kino.  Spesielt var kinoen tiltrekkende.

Mitt første møte med Rosendal Kino som 8 – 9 åring forløp ikke helt smertefritt.

Det gikk beskjed fra gutt til gutt i gata at det var gratisforestilling på kinoen. Jeg ble naturligvis med og i lokalet var det flagg og faner, flott musikk og taler, som vi ikke forsto så mye av. Da jeg kom hjem fikk jeg en kraftig oppstrammer av far som naturligvis forsto at dette var et propagandamøte for NS.  Det ble kinoforbud og lenge til neste kinobesøk.  

Men senere, etter krigen ble jeg en flittig kinogjenger, ikke minst for far kjente en kinomaskinist som slapp meg inn bakveien. Jeg fikk da stå i kontroll-rommet bak, ved maskinrommet, mørkt, kaldt, på en kasse, for å nå opp til en liten luke på veggen, slik at jeg kunne se ut. Selv om filmene var spennende holdt det hardt å stå på tærne i en og en halv time for å se filmene.  Hvis det gikk spøkelsesfilmer, var jeg aldri trygg i det lille helt mørke rommet. Jeg var skikkelig redd mange ganger der jeg sto på kassen og følte at noen pustet meg i nakken.

Vi gutta lekte i selve gata, her var det svært få kjøretøyer under krigen, kun noen få lastebiler med knott-generator og noen hestekjøretøyer.

Vi kastet på stikka, kastet land med kniv og spilte basse. Det gikk greit å kaste med kniv for det var ikke fast brolegging i gatene og derfor kunne støvskyene stå høyt opp langs husveggene når det blåste. All vår lek foregikk i gata og på kirkegården.  Oppe mot Kuhaugen kunne vi ikke gå for der hersket tyskerne og over Lamoparken torde vi ikke bevege oss for der bodde rampen. 

Senere ble jeg oppmerksom på at de på den andre siden av parken hadde samme følelser for oss.  Noen gjenger samlet seg også for å kjempe, med tresverd, men det ble som oftest bare brøling og skremming og lite blod.

Jentene hadde også sine leker, de lekte ikke midt i gata som oss gutta, men mer pyntelig på fortauet, her med typiske jenteting, som vi fleipet av.  Da vi bodde like ved

fiskehermetikkfabrikkene var det lett for oss å få tak i ”sildmerker” som vi samlet på og byttet med hverandre.

Gata hadde en stor kjendis som trakk folk.  Det var Emil Knutsen, som hadde overnaturlige evner. Vi gutta var redd ham, for han kunne naturligvis se alt det gale vi hadde gjort eller tenkte å gjøre. Jeg stakk av hver gang han viste seg.

En periode skulle vi gutta ha ” klikkerter ”. Det var små trestykker som vi brukte som kastanjetter.  Noen var riktig flink og kunne få frem gode rytmer.  Disse klikkertene måtte lages av hardt tre.  Det eneste som kunne benyttes var trebenkene i Lamoparken.  Om kvelden tok vi med oss sag og saget av noen fjøler av disse benkene og spikket til klikkerter. Jeg tror ikke vakta, med blankskjermlue, forsto hvorfor flere av hans benker manglet opptil  flere fjøler, hver morgen, over en lengre periode.

Få eller ingen kolonialvarer var ferdigpakket, jeg måtte tidlig være med mine foreldre å veie opp sukker, mel og erter osv. i poser av forskjellig størrelser.  Kaffen skulle males og sirupskannen fylles.  Sjåførene fra grossistfirmaene bar tunge 50 kg. melsekker inn på lageret og helte melet ned i store tretønner.

Disse fyrene var dekket av grått mel og så nærmest ur som zombier eller spøkelser, idet svetten hadde laget furer nedover de grå ansiktene.  Sirupen kom i store 160 liters tretønner med trespuns.

Jobben min var å få sirupen fra tønna over i en mindre metall-beholder. Om sommeren gikk det grei, ca et kvarter tok det. Om vinteren når det var kaldt i kjelleren rant siruppen svært sakte, da kunne det ta opp mot en time og vel så det før stampen var full.

En vinterdag jeg hadde denne jobben, hadde jeg kalkulert med at med den farten ville det ta så og så lang tid før metallbeholderen var full, og tok meg derfor en tur ut av kjelleren og lekte med gutta. Da jeg skulle fullføre jobben var kjellergulvet dekket med et lag sirup på ca tre cm. høyde og sirup-sjøen var på to til tre m2 i størrelse.  Det som skjedde senere hopper jeg over.

Far hadde i en kort periode egen visergutt, som kom et par timer for dagen, men etter hvert tok jeg over denne gesjeften. Med jobben fulgte en sykkel med metallkurv foran over forhjulet.

En lakkert finerplate under stanga hadde teksten : ”Kjøp deres kolonialvarer hos

E. T. Glomstad kolonial.”

Krigens gru så vi lite av, ved flyalarm gikk vi i jordkjelleren, kjellervinduene var tildekket med sandsekker og mine foreldres butikkvinduer ble dekorert med limband på kryss og tvers for å hindre glass-splinter ved bombing.

Vi gutter var mektig imponert over de tyske regimentene som marsjerte daglig frem og tilbake i Innherredsveien. 

Her var det Skikkelig marsjmusikk: ” Alte Kameraden” osv eller kraftig sang som ”Wir faren gegen Engeland”.  Men så fikk vi hakeslepp da de russiske og serbiske fangekoloniene toget forbi.  Fillete og skitne menn, uten sko, kun med tøy rundt bena, om vinteren, et uforglemmelig og trist syn, Vi kunne enkelte ganger stikke noen brødbiter til dem, vaktene så det, men lot det passere.

Ved enden på gata ble det plassert røkbommer. Det var store jernfat som en rodemester hadde ansvaret for og skulle åpne ved luftangrep.

Da Nyhavna ble bombet ble hele vår del av byen røklagt, Dette området var ganske utsatt, for her var det mye industri, ubåtbunkerne, jernbanelinjer, kaier og samt hovedveien, riksvei 50 som gikk gjennom hele landet.

Heldigvis ble få skadet eller drept, unntaket var ved et av flyangrepene mot Dora, hvor flere sivile på Lade omkom.  

Vår nabo Alfred Herje i tredje etasje i Frostaveien 10 ble plutselig borte i slutten av krigen. Hva som hadde hendt ham etter at tyskerne tok ham, viste ingen.

Etter krigen ble han funnet i Falstadskogen. Det gikk mange rykter under krigen om hans forsvinning og vi barn fulgte med. ( Lenge etter krigen fikk vi høre at han hadde vært grenselos, men ble tatt av Rinnanbanden)

Dette var nifse saker og vi var redd når vi så tyske soldater i gata, da gjømte vi oss.

Den mest spennende opplevelsen for meg var da far tok meg med opp i Haldens gate hvor vi så på restene av et engelsk fly som hadde krasjet på taket av Befalsskolens kaserne og hvor motoren hadde perforert en leilighet i bygget på andre siden av gata.

Ved flyalarmer gikk vi ned i den mørke og fuktige kjelleren. Her kunne vi høre mellom sirener, kanonskudd fra Kuhaugen og eksploderende bomber fra havna, at min far spille på et gammelt piano som sto på stua, for min søster. Det var nemlig umulig å få henne ned i kjelleren.

Da freden kom var det ville tilstander i Lamoparken, mor likte ikke at jeg var der for de serbiske og russiske fangene var sluppet fri og det oppsto ofte slåssing mellom grupper av frigitte fanger og norsk ungdom.  Far sa at de slåss om jenter.  Det var det dummeste vi hadde hørt.  ”tenk å slåss om jenter, det måtte da være andre ting det var bedre å slåss om ”

Når tyskerne forlot Kuhaugen overtok vi okkupasjonen.  De norske militære overtok ikke kanonstillingene umiddelbart, men det gjorde vi. Det mest spennende var å henge ytterst på kanonløpet på en av FLAK kanonene der oppe.  To av gutta drev karusellen.

En sveivde slik at kanonen gikk hurtig 360 grader rundt og rundt, den andre kunne elevere kanonløpet.

Det siste var farlig for da maktet vi ikke å holde oss fast. En dag kom jeg hjem iført både tyskerhjelm og gassmaske og følte meg som en ekte krigshelt, men i en alder av 10 år måtte jeg vel ha sett heller komisk ut.

Da vi hadde kolonialforretning hadde vi forretningstelefon. Det var så vidt meg bekjent den eneste telefonen i gata. Mine foreldre lånte den ut til faste kunder, men hovedsakelig kun for viktige telefoner. 

Dette tok med tiden helt av idet mange unge jenter brukte telefonen i stedet for å skrive kjærlighetsbrev, og jeg opplevde mange spennende samtaler da huset ikke var helt lydtett.

Til slutt måtte vi nekte å ta imot samtaler for enkelte hadde gitt vårt nummer til venner, kjærester osv som ringte til oss til alle døgnets tider for å få oss / meg til å gå med beskjed hele gata nedover.

Far hadde varebil før krigen, den tok tyskerne.  Etter krigen måtte han vente på konsesjon for å få kjøpe ny bil.  Endelig kom en liten Austin varebil, da ble jeg veldig populær. Det var den eneste bilen i gata og alle kameratene ville sitte på.

Etter en del år, med velstandsutvikling, var det ikke parkeringsplasser igjen i gata og far hadde nå den eldste og dårligste bilen.

Det var ofte økonomiske problemer for beboerne i gata under krigen og i de første etterkrigsårene. Ingen sultet direkte, men enkelte manglet ofte klær og sko osv.

Hos mine foreldre handlet kundene på bok, hvis de overhodet ikke kunne betale grunnet sykdom, ulykker osv, rev far boka i stykker og slettet gjelden.

Alle var i samme båt, det var lite ufred mellom familiene, men når en av gatas glade gubber kom ravende full hjem sent på kvelden, hvor hadde han fått tak i spriten tro?  hadde han ofte en guttegjeng etter seg som kom med tilrop. ” Foillkall, foillkall ”

Dette var liksom et av ukas stor høydepunkter.

En episode som jeg aldri glemmer var da noen av de store gutta like etter krigen,  skulle ta ei av tyskerjentene.  Det gikk rykter at noe skulle skje med henne og jeg som 10 åring var naturligvis nysgjerrig.  Med makt brøt de seg inn.  Noen holdt henne fast og så snauklippet de henne under høye hyl og heftig gråt. Jeg følte meg uvel lenge etterpå.

I 1946 fikk vi besøk fra USA. Ett søskenbarn av meg hadde med seg en ekte fotball.  Bedre gave kunne vi gutta ikke få, gjett om den fikk gjennomgå. En stor pakke med tyggegummi varte heller ikke lenge.

Etter krigen foregikk det nybygging på flere steder i nærområdet.

I Innherredsveien like ved TMV skulle det reises et større Industribygg. Det var på tomten til det tidligere Bakke Kloster. Det gikk rykter at det var arkeologiske utgravninger på eiendommen.  Dette måtte vi undersøke.

En mørk kveld dro vi av sted. En venn fant en inntakt hodeskalle, den var hvit og fin og ville passe godt i bokhylla hans.  Jeg var ikke så heldig, fant bare en underkjeve, med kun halvparten av tennene i behold.

Den tok jeg med hjem. Dessverre fikk far øye på den. Det resulterte i kjeft og beskjed om at jeg skulle bringe den tilbake hvor jeg fant den.

Nå viste det seg at området var avsperret siden sist og det var umulig å bringe kjeven tilbake der jeg fant den.  Jeg tok den derfor med hjem og puttet den i søppelkassen vår.

”Skrekk og gru”, i flere netter etterpå kunne jeg tydelig høre at noen var og lette etter kjeven sin, -- dårlig med nattesøvn  i den perioden ja.

I 1947 gikk jeg og noen av mine venner fra gata, inn i speideren. (Norges Speidergutt Forbund). Da kom vi mer i kontakt med naturen og var på speidertur hver søndag oppe i Bymarka.

Vi ble lommekjent rundt Geitfjellet og Kobberdammen hvor vi hadde gapahuken vår. Dette var en trivelig og lærerik periode, som utviklet et godt kameratskap, som for enkelte holder fortsatt, og ikke minst, vi kom oss vekk fra den grå hverdagen og den støvete triste gata.

Tiden gikk, vi ble eldre og Rosendal Kino ble aktuell som aldri før.  Tarzan, Hopalong Cassidy og Eddy Constantin var de store heltene.  Vi gikk ofte på kino et par ganger pr. uke.  Enkelte ganger hadde vi med oss kruttlapp-pistoler og skjøt ned indianerne i bakhold fra stolrekka, og andre ganger hadde vi med klosett-papir-ruller som vi kastet nedover i salen. Dette var naturligvis rampestreker, men heller uskyldige.

Høsten 1949 begynte jeg på realskolen ute i Ila på ”Kommen”, da var liksom barndommen over og ungdomstiden begynte.

Nå oppdaget vi også at jenter fantes.