Arnfinn Johnsen, med bakgrunn fra Voldsminde;

Min barndoms jul i 50-årene var så mye enklere enn hva den er nå for tiden. Jeg fikk mere for en fem-øre da enn hva jeg nå får for en krone, og hadde jeg en eller flere fem-ører var ikke veien lang bort til Sjokoladehuset ved siden av Rosendal kino hvor kapitalen ble omgjort til deilig snavel.

Dette her var den gangen da trikken til Lademoen skrangla seg forbi Rosendal kino, rundt blokkene på Voldsminde, langs kirkegården og til trikkestallen som var endestasjonen. På vinterstid hadde jeg mange "gratis" turer med trikken langs kirkegården. En yndet sport blndt oss gutter var å broije med trikken dvs vi hang på bak. Oppdaget konduktøren oss og han fikk stoppet trikken var det bare å legge beina på nakken og kom seg bort fra åstedet.

Kan huske at jeg fikk et par-tre kroner av farsan til å kjøpe julegaver for. Da gikk innkjøpene gjerne i sjokoladeplater. Disse pakket jeg inn, hang på en til/fra lapp og vips så var det akkurat sjokolade mottakeren ønsket seg til jul.

Den gangen som nå ville jeg helst ha harde pakker. Ikke for at det kunne være greit med nye strømper, lue eller votter, men fordi det var noe spesielt og mystisk med de som var harde. Mine søsken var jo oppdratt til å være jenter og jenter gav ikke så ofte fra seg harde pakker den gangen. De drev med strikking og sying både sent og tidlig og all denne aktiviteten resulterte ofte i at det lå en myk pakke under treet.

Kan ikke huske at vi hadde noen faste matretter på julaften, men det gikk vel i lutefisk eller annen fisk. At det var ofte at lutefisk ble servert i heimen kan vel være en medvirkende årsak til at jeg i dag går en stor omvei rundt lutefisken.

Dette var den gangen da man ikke kunne tilkjennegi ved middagsbordet at f.eks. lutefisk likte man ikke. Den gangen var den normale parolen som svar på slike ytringer at enten spiste man opp middagen eller så fikk man den servert til kvelds eller til frokost neste dag. Var man (u)heldig fikk man en ør'tæve med på "veien" for at man ikke spiste opp middagen.

Det var så mye enklere den gangen jeg var ung. Man hadde venner som man snakket med, hang sammen med og gjorde ugang sammen med. Ordforrådet vårt inneholdt ikke ord som iPad, mobiltelefon eller sydenturer. Det gikk gjerne i om man skulle være "storkar å itj sjøtt pæng" og ta en tur med trikken til byen eller oppsøke Sjokoladehuset.

Tor Glomstad, som bodde i Frostaveien:

"Under krigen husker jeg juletreet som min mor pyntet natten til selve juleaften. Det hadde tradisjonell pynt som norske flagg, glitter og lange papirlenker. Det som var spennende var julekurvene som kunne være fylt med hasselnøtter eller sirupsknekk-biter. Lysene var naturligvis av den farlige sorten med åpen flamme.

Pakker under treet på julekvelden var det mindre av. Jeg husker en gang jeg fikk en stor lommelykt, den var brukt og reparert. Den flotteste gaven var et brukt "Mecano byggesett"  Det var et utall av skruer og mutrer og ble flittig brukt. Etter krigen fikk jeg som 10 åring den beste gaven en gutt kunne tenke seg. Far hadde kjøpt, av en hobbysnekker, en modell av den norske jageren "Sleipner". Den var bygd helt i tre og var som en tro kopi.

Som fremdrift var det montert en sykkelslange nede i bunnen av den ca 60 cm store båten. Ved å tvinne propellen i riktig retning gikk den ganske bra.

Første prøveturen var om våren 1946 i bassenget i Lademoen Park like nedenfor kirka.

Vi gikk ikke i kirka mens jeg var liten. Dette grunnet at min søster var meget funksjonshemmet og trengte stadig tilsyn. Dessuten drev mine foreldre en liten kolonialforretning, med lange åpningstider og lite hjelp. Når kvelden kom var de ganske slitne. Det hendte også at kunder kom og ringte på døra på selve julekvelden, da de hadde glemt noe til julemiddagen.

Det var lite eller ingen alkohol hjemme hos oss.

Maten var tradisjonell, far kunne få tak i et grisehode på landet, dette ble kokt og mor laget sylte av det. Enkelte ganger hadde vi  kaninkjøtt husker jeg.

Vi var så få at det ble ikke noe sang eller gang rundt juletreet utenom noen sjeldne familieselskaper, noe som ikke ble arrangert hvert år. Det hendte at mine foreldre inviterte en familie med en datter, noe eldre enn meg, som bodde i samme hus som oss, på selve julekvelden. Det ble straks hyggeligere når vi var flere. Første juledag var mine foreldre tidlig opp for å gjøre butikken klar til åpning i mellomjula. Da måtte vi veie opp i poser alle varene som kom i tønner og sekker. Svært få produkter var ferdigpakket, mye kom i løs vekt og måtte veies opp, gjerne på forhand.

Jeg laget ingen julegaver selv, utenom egenproduserte tegninger, som jeg pakket fint inn. Min far var julenisse hver jul, med maske og klesdrakt som harmonerte. Imidlertid varte naturlig nok denne tradisjonen kun få år etter krigen hos oss.

Selv om man under krigen hadde det trangt økonomisk og at det ofte var mangel på mat og klær osv. hos mange, så har jeg et inntrykk av at de aller fleste familier feiret en tradisjonell jul med de midler de hadde til rådighet.

Det er utrolig hvor trivelig man kan ha det også med enkle midler."