"Fra La'vein med omegn..."

av Terje Brede Wangberg

- LIV I LÆRVAN PÅ LAMON -

Liv i lærvan - kapittel 9

Gjengen borte fra Boligan – eller Sing-Sing som leiegårdene også ble kalt, var av naboan på andre sida av jernbanelinja blitt fortalt at Lamorampens væpnede styrker, i knapt en ukes tid hadde ligget i hardtrening lengst nede på Lamostranda. Noen av jentefansen oppe fra Nidarholmsgata, hadde stilt seg til rådighet som sankere av egnet ammunisjon nede i fjæra og de spesielt utplukkede småsteinene var blitt plassert i små håndvesker som jentene vanligvis brukte til å ha dukkeklær i. Det var også helt rette tid for høsting av rognbær og rørene som Hjemmeværnssoldatene kalte for Sløke, var det også de beundrende Nidarholmsjentene som fikk i oppdrag å skaffe til veie – noe de gjerne bisto med uten alt for mye pågang om akkurat den saken.

Det største problemet var å skaffe gummi til alle sprettertene, men der ble de hjulpet av Sykkel-Hansen borte ved Strandveikrysset. Han stilte gratis utskiftede sykkelslanger til rådig – mot at krigerne selv klippet opp gummien i aktuelle dimensjoner. Fredelige Sykkel-Hansen var en ivrig kirkegjenger borte i Lamokirka og da kirketjener Pettersen etter en aftensang orienterte om hva de nedslitte gummislangene egentlig skulle brukes til, skal giver Hansen ifølge onde tunger ha angret storligen.

- Men, gjort er gjort – , var alt som ble sagt.

Selve Sprettertene mikset de av noe rusten ståltråd som de gratis fikk nok av hos bromhandlerne Mortensholm & Reppe, som holdt til på rette siden av Strandveien - i stor konkurranse med Alfred Nordtvedt som dreiv i samme bransje. Nordtvedt og familien hadde tilfeldigvis fått seg bolig i villaen Kveldskvile, rett ned for Våttahaugen oppe på Lahammeren, der kampene skulle utkjempes. Dette var derfor en av årsakene til at også han gjerne ville forære Lamogjengen noe av det de trengte for å fabrikkere sprettertene.

Da Spainnet og søstere ad omveier ble fortalt, at Lillebykisan hadde utkommandert to sykesøstre fra selveste Tolva til sykepleiervirksomhet oppe  på Våttahaugfronten, bare frøste og lo de.

– Sånnt toill træng itj vi skikkelige Lamonitteran – derre Lillebygjengen e bare nån fisfornæmma  kvalmsække  som itj en gang tåle ei skikkelig ørtæv -.

Søskenparet Spainnet fikk de to innbitte Svartlamonitteran Gabriel og Belinda med på gapskratten.

Albert og Peder hadde bestemt seg for ikke bare å følge med oppmarsjen oppover til fronten, men også finne seg ett sted like ved slagmarken rett ovenfor denne populære restauranten Karlsheim, der de regnet med å kunne ha fri sikt til slagmarkene og derved få med seg litt av stridighetene.

Slaget skulle etter forhåndsavtelen skje presis klokka atten null null. Som Lillebys veltrenede hærs øverste leder var den myndige Gido utvalgt, til stor og samlet tilfredshet blant de litt over tredve oppjagete frontsoldatene og de to nette sykesøstrene Solfrid og Nutta - bærende på sine håndvesker med bandasjer og alt det andre sykesøsterutstyret som det kunne bli bruk for.

Kommandant Gido hadde informert hæren om å møte til avtalt tid og det helst på samme sted ved Labekken nederst i Ladalen. Han forlangte disiplin under oppmarsjen oppover til Våttahaugen – med spretterten i høyre neve og blikket hele tiden rettet forover. Gido skulle selv lede marsjen og med sykesøstrene forrest i de to rekkene med omtrent femten krigere i hver.

Stridsmennene var skikkelig informert om at eventuell flørting med nysgjerrige småjenter langs veikantene ikke ville bli tolerert.

Spenningen var stor og overraskelsen slett ikke mindre, da hærmennene passerte Lade kirke, akkurat da menigheten etter kveldsmessen kom ut grinda som vendte ut mot Lades gamle og storslagne Jarlegård.

Den bevæpnede Lillebygjengen fortsatte nedover den slakke bakken mot Korsvika, før de svingte mot venstre i retning Ladehammerens slagmark oppe på den etter hvert så sagnomsuste Våttahaugen.

Både Flirop med Sekken og Rudolf med Gummien hadde stilt seg opp på nersiden av kirkegården, men gjorde ikke anskrik i det hele tatt da soldatene passerte.

Noen ganske få av de mest skrekkslagne mødrene, fant seg ett bord inne på Karlsheim Kafèen, der de ble roet ned av innehaver Arntzen med hvert sitt glass ganske sterke røde ripssaft.

Befalet Gido, Roffen og Ladeveigutten Emil - som var blitt innvalgt på grunn av etternavnet Wold, ga sine beskjeder om hver soldatens angrepsposisjoner, men de var ikke kommet langt oppe i krattskogen, før motstanderne fra Svartlamon satte i gang bombardementet med både erterspretterter, steinspretterter og rognbærrør i alle dimensjoner, samtidig som de kauket og viftet rundt seg med trekøller i mange dimensjoner.

Lillebygjengen måtte trekke seg tilbake til buskaset nedover mot søppel-haugene hans Rottenikken – samtidig som lamonitterne fulgte like bak med rop og trusler i alle variasjoner.

Det var da det fullstendig uventede skjedde:

Fronten stoppet tvert ved det bratte bergstupet rett over Rottenikken sitt arbeidsskur, der Lillebysoldatene rakk å korre seg inn bak en liten haug som vendte ned mot Korsvika. De var ikke før kommet seg ned i krattet, da de til gledelig overraskelse - men allikevel stor vantro, fikk øye på mødrene som hadde søkt ly nede på Karlsheim. Denne like krigerske gjengen av husmødre iført sine velsittende, blomstrede  kjøkkenforklær, kom springende og hoiende mot Lamogjengen øverst på bergveggen, mens de truet med å jage dem utfor stupet og nedover til denne livsfarlige Rottenikkenfyren. Vel og merke hvis de ikke omgående pellet seg hjem til sine egne mødre - dit de muligens hørte til der nede på det svarte Lamohølet.

De stridende parter fra Østbyens nedre deler og med søskenparet Spainnet i spissen, forsvant i fullt firsprang nedover Lahammerbakkene, til stor og jublende glede for Lillebykrigerne, samtidig som de kunne bivåne de flyktende og innpåslitende tapernes raske retrett tilbake til sine hjemsteder like ovenfor Lademoens langstrakte strender.

Liv i lærvan - kapittel 8

Albert og Peder hadde for lengst merket seg at folk fra Lamon ikke var særlig begeistret for emigranter. Namdalingen tålte slike lange og frastøtende blikk, men at det samme også gjaldt folk fra Korsvikas strender – ikke lenger unna enn på andre siden av Lahammeren, skapte ett raseskille, selv om hver bidige en av folket var like bleike i huden.

-Alle er forskjellig – men det er utenpå -.

De hadde gått seg på tateren Rottenikken - og som den frittalende karen han egentlig var, hadde han kommet med dette sitatet som han enda husket fra årene på søndagsskolen oppe i Overhalla.

Det hendte at den beryktede søppelkaren nede på den bratte strandkanten langs Ormen Langes vei, noen sjeldne ganger våget seg bortover til handelsmann Sjøvold i Strandveien. At han denne søndags ettermiddagen holdt seg på god avstand fra Sigøynerleiren var så spesielt, at de aller nærmeste tilskuerne til tivoliscenen, etter hvert sørget for å informere de fleste av sine medborgere nede på Svartlamon, om at Djevelen selv sto nesten midt i blant dem.

Som overnattingsgjest i berghula borte hos Rottenikken,  følte Albert seg som en kjenning av den arbeidsomme men utstøtte Tateren, slik at han og Peder fikk med seg gubben bakom det lille båtnaustet nede på Lamostranda, der de spanderte ei brødskive med brunost fra en matpakke , som den alltid så fornuftige Peder Kårsvigen hadde fått med seg i ryggsekken, sammen med en termos med alt for tynn kaffe.

Folk nistirret etter dem over alt og de skumle kompisene Gabriel og Osvald fulgte etter dem, helt til brunostbrødskiva var fortært av Rottenikken  og de tre kom seg i siget bortover Strandveien.

De var ikke kommet lenger bortover Strandveien enn til gatekrysset oppover mot Lilleby, da de fikk øye på den digre og karravolige unggutten Spainnet og hans kjødelige søster, som sammen med noen andre krigerske uroskråker, utstyrt med noen lange treklubber, hadde stilt seg i ei klynge og manet hverandre til kamp mot en eller annen fiendehæren.

Da de fikk øye på Rottenikken, stivnet de til og fikk tydelig fiendtlige blikk, viftet med klubbene og ropte drittsækk - samtidig som de truet med å læmpe restene av karen nedover hans egne søppeldynger nedenfor Lahammeren.

-Vi kjæm å tar dæ å, din taterfan – mæn først ska vi ta knækken på derre fansmakta oppant derre hælvetes Lillebyavhølet -.

Inne i arbeidsbrakka, fikk Rottenikken svartkjelen bort på primusen. Eneboeren lot Albert og Peder få kjennskap til at også han var vettskremt krigerpakket borte fra Svartlamon.

Det var da Albert og Peder senere hadde funnet seg hver sin pinnestolplass på kafèen hennes Ragna oppe i Lavein 10, at de fikk følelsen av at ett eller annet var på gang også oppe på Lilleby:

De største av Laveingutan var i farta borte på den nedlagte potetåkeren ved Borgengården. Noen av dem var utstyrt med maken til trestokker som Spainnetgjengen nedpå Svartlamon dreiv å fekta med, andre hadde spretterter eller rognbærrør, mens de fleste hadde lommene fulle av småstein.

De øverste lederne for Rønningsletta og Lillebykrigerne Gido, Roffen og Emil, hadde ordnet seg med vindusplass inne på kafèen, der de både hadde grei oversikt ut til gata og over til gårdsplassen ved Lillebyskolen. Lederne hadde med bare en dags varsel, fått kunngjort denne krigshisseren Spainnets orientering om at ett angrep ville komme til å skje mot dem, men at Lillebygjengen selv kunne foreslå en krigsfront der slaget kunne avholdes. Meldingen om at de kunne tenke seg Våttahaugen øverst på Lahammeren, var omgående blitt brakt nedover til Lamon sentrum av den oppnevnte Adjutanten  Sigbjørn Ekle i Lavein Ti. Han var en sakelig ung mann, som brukte mye av fritida borte på Musikkskolen på Bakklandet - som elev på det sjeldne strykeinstrumentet bratsj.

De tre krigerne som fra kafèvinduet våket over hestgata, var ganske høylydte i diskusjonene og la en plan for hele krigsopplegget og at de for sikkerhetens skyld ville utnevne minst to jenter som sykesøstre.

–Kjekt å ha - dessuten veit vi aldri ka som kainn skje -.

Gido var bestemt også om dette og stakk opp i fjerde etasjen til Tolva, der han fikk med seg de to søstrene Solfrid og Nutta Gjerstad ned til krigsmøtet.

De to sykesøstrene fikk lov til å komme med forslag om hva som måtte skaffes tilveie av deres forskjellige nødvendigheter – både av plaster, sårsalve og bandasjer.

Slaget skulle skje på fredagen etter – presis klokken seks på ettermiddagen.

Adjutant Sigbjørn Ekle slengte seg på sykkelen og sørget for meddelelsen.

Liv i lærvan - kapittel 7

Korsvikingen Rudolf var i det spandable hjørnet – for etter å ha steppet en runde oppe på scenegulvet, tok han seg den store frihet med å blåse opp fantasifulle, fargede kardonger - til stor glede for de store ungeflokkene.

Men han ble kjeppjaget ned fra scenen, da han begynte å kaste pakker med kondomer utover folkemengden.

– Reklamens makt e stor -.

Gummi-Rudolf slepte som vanlig venstrefoten litt etter seg – dansingen hadde ikke vært av det lureste for salgsgeniet fra den andre siden av Labekken.

Kaninavleren Leffen borte i Arbeidergata drev stort og hadde bur inne i uthusrønna med en ekstra åpning i veggen, slik at skokken med alle de elleville kaninene hadde plass nok ute i bakgården til å formere seg på.

Leffen hadde gladelig meldt seg på til en av forestillingene og stilte med hele ti Belgiske Kjemper i hvert sitt røde bånd. Prosesjonen gikk greit unna, helt til 2 par av kaninene satte i gang med formeringsprosessen - til stor og munter glede for de nærmeste av tilskuerne.

-Fytte rakkeren for nå rævvapulera – jublet`n Toill Ola fra Reina.

Finnmarkingen som leide et rom i bakgården til det knallrøde huset borte i Arbeidergata, var nabo med Leffen og kaninene. Han ble kalt for Ess-Ess, altså Sivert med Saga og var spesialist til å spille på sag. Derfor hadde han fått løyve til å ha en kort musikkavdeling, men innslaget ble alt for kjedelig for de mest glødende av forsamlingen.

Derimot kom stemningen allikevel på topp da Svart-Marja med ulende sirener lot høre fra seg lengst borte fra Strandveikrysset. To dystre Bøgger kom seg raskt ut fra Marja og fikk lempa to godt fulle krabater fra Voldsmindestrøket inn i vogna – og det før de god i farta returnerte med byttet, bortover til fyllearresten i bakgården til Hornemannsgården.

Ramphølet Veppe- og Basseklubb ble bevilget litt for lang tid, for spillerne var stadig misfornøyde med sin egen innsats, hver gang Bassen forsvant fra scenen og ut over alt folket – tilskuere som hele tiden ville ha mer allsang.

Kapellanen i Lademoen Menighet hadde pålagt de sigøynerske Tivoliarranørene å sette av ett kvarter med kirkelige innslepp, for at de overhodet ble gitt lov til noe slikt vederstyggelighet på både en lørdags ettermiddag - og det samme etter høymessetid på søndagen.

Dette geistlige innslaget fikk sin umiddelbare slutt, da ett regntungt tordenvær gjorde at de fleste av forsamlingen ble dyttet inn i de fire store teltene sålenge floingen varte.

At det ikke ble noe langvarig innlegg fra Kapellanen - i hans anmodning om både fred og fordagelighet Lamonitteran seg i mellom, gjorde slettes ikke at innslaget av kirkekoret oppe fra Lademoen Kirke ble annulert. Gamle organist Rian  fikk øket farten på de fem kvinnelige sangerne til det ugjenkjennelige – folk ble med i opplegget og klappet takten til O, bli hos meg, inntil Kapellanen fra ytre fløy av scenen, roet ned seansen med irriterende håndbevegelser ut i løse lufta.

Det ble litt tidligere slutt på lørdagskveldens opptredener en egentlig planlagt. Den velkjente og alltid så ufordragelige og krangelaktige drittsekken med det himmelske navnet Gabriel, var som vanlig røket i tottan på Lillebykisen Osvald. Det var med årene blitt adskillige oppvask og også delvis alvorlig tilstander av muskelbruk, når vriompeisan fra Svartlamon litt utpå lørdagskveldene, kom til heftige diskusjoner med disse sarte beboerne oppe på Lilleby.

Gabriel var ingen engel – han bodde borte i huset som hadde fått navnet Ramphølet og hadde fått med seg de andre beboerne i samme gården, på den vanlige krangelen om at Lilleby ikke hørte til Lademoen – og det selv om plassen bare lå ett par hundrede metringer unna saligheten lengst nede ved Lamostranda.

Slagsmålet mellom de to oppsto borte i Arbeidergata - i bakgården til Leffen, der de løse kaninene sprang i villelse for hvert nævvahugget som de to krangelfantene presterte. Sluttslaget – og som gjorde at Osvald ble liggende nede i kaninskiten, var da han måtte ta til seg uttalelsene om at stedsnavnet Lademoen, var fremkommet på grunn av at småhusbebyggelsens tilfeldige preg, hadde forårsaket det folkelige navnet ”Finnkampen” - eller Sameleiren.

– Det må værra måte på ondskapsfoill djævelskap – kom det fra Gabriel like før han slo ned Osvald med den høyre knyttneven.

Svart-Marja stilte for andre gang denne lørdagen - uten sirener, men med hele tre velfødde bøgger i baksetet.

Kapellanen hadde vært svært nøye, med kravet om en underholdningsfri søndag – i ett hvert fall til Høymessa borte i Lamokirka var vel overstått ved ett tiden.

Men da ble det også skikkelig fart i de neste fem timenes utskeielser oppe på Sigøynernes adskillig til knakende scenegulv:

De av Frelsesarmèsoldatenes kvinnelige medlemmer og som selv hadde bopel nede på selveste Svartlamon, stilte med velpussete gitarer, samt en eneste mannlig soldat som spilte på Tuba, samtidig som han også var oppsanger på annet hvert verset av ”Har du hørt om Perleporten”. Denne iherdige karen med tilnavnet ”Perleporten”, vandret selv rundt på hele Tivoliplassen – iført uniformslue og delte ut ”Krigsropet” til hver bidige sjel.

Som høytidelig avslutning på dagen var avtalen at ”Lillemann med vesken” - eller av og til også med sekken, skulle opptre med å danse valsen ”An der schønen Blauen Donau”sammen med Nattens Dronning og til musikk av Ola Donk på toraderen.

Tragedien ble at Lillemanns nerver kom i ulage, slik at Gummi-Rudolf – og det uten problemer, tok på seg jobben med å føre den fargerike Dronninga rundt på Scenegulvet - til stor jubel for nesten alle av Lamonitterne.

Krakilske Gabriel var sluppet ut av arresten ute i Hornemannsgården, men var etter eget utsagn fremdeles så inn i granskogen eitrandes forbainna etter slagsmålet med Osvald, at han satt aleine borte på trappa til`n kjøpmann Sjøvold - drakk pils og smattet på en cigarillos.

Det lukta storkar, ifølge hans egne hovmodige uttalelser.     

Liv i lærvan - kapittel 6

Sigøynergjengen som hadde slått seg til ro på flata rett opp for Lamostranda, var slettes ikke velsett til å begynne med. Oppsettingen av teltene, levenet fra alle ungene og bråket med de mange løse bikkjene ble for mye for de trauste og mangeårige fastboende lamonitteran.

-Her neppå Svartlamon e det vi sjøl som bestæmme.

Såkalte Simen Taskåsen oppe i Rosenvinges gata var knallhard – han var innbitt kommunist og hatet til og med naboan oppe på Lilleby.

Noen av de mest karravolige av karfolkene gikk i samlet flokk bortover til sigøynerplassen, ba gjengen ta med seg det de hadde og ryke og reise dit pepperen gror. Det ble krangel og kauking med trussel om lemlesting av både sigøynerne selv og alle hunddjevlene som dreiv og parret seg - til stor glede for ungene i nabolaget, men til enorm forbannelse for både mødre og hjemmeværende besteforeldre – familiefolk som for lengst var ferdig med derre toillet.

Nysgjerrigheten av beboerne på Nerlamon ble stadig større, etter hvert som det like bortom det største teltet, ble reist ett stadig høyere byggverk, som viste seg å bli til ett oppbygd scenegulv med høye stolper og ett sceneteppe.

Papirlappene som ble slått opp på en del husvegger og gjerdestolper, kunngjorde med elendig blyantskrift, at alle interesserte Lamonittere fra både Svart Lamon, Rønningsletta, Lilleby, Boligan og Buranstrøket, kunne melde seg for å opptre med hva det måtte være oppe på den nyoppsatte Sigøynerscenen – men bare etter nærmere avtale, for programmet måtte godkjennes på forhånd.

Arrangementene kom til å vare så lenge det meldte seg nok av både store og små til kunstneriske utskeielser oppe på scenen.

Trekkspilleren Ola Donk – gatemusikanten som bodde oppe i Enkgata på Lilleby men hadde sine aner fra Mosvika, åpnet seansen til stor jubel fra den store forsamlingen, med å spille ”Det sleit sæ ett lam borti Ladal`n” en egen-produsert potpurri over norske folketoner.

Ola Donk var vanskelig å få ned fra scenen – han hadde flere nummer han så gjerne ville fremføre. Den velkjente og fargerike Nattens Dronning fra Frostaveien, hadde valgt å synge a capella ”I ensomme stunde” av bergenseren Ole Bull, før hun etterpå tok seg en svingom oppe på scenegulvet i sine fargerike vide og side klesplagg.

Men det innslaget som Lamofolkene satte mest pris på, var tydelig nok både allsangen og opplesningen fra boka 500 trønderskrøner ved kioskeieren Ett- Øres-Olsen som dreiv kiosken på flata rett nedenfor melkebutikken på hjørnet av Gardermoensgata, der den unge og runde Ranveig og like godslige mora holdt hus.

Den digre og fargerike sigøynergubben Musta Lainen, klarte å overtale trekkspilleren Ola Donk til å akkompagnere de åtte sangglade medlemmene av Lamostrandens Blandede kor til å synge begge versene av Nidelven og den lokale sangen ”Vi måkka sainn i lainn på Lademoen strainn”. Stor og engasjert jubel.

Dette skulle bli det aller siste innslaget på denne første og hektiske Tivolidagen. De mest skeptiske til opplegget med Sigøynerne, mente å kunne merke at populariteten var oppadgående, for særlig skokken av unger økte, straks de hadde kommet på at lørdager etter klokka to og hele søndagene var skolefrie.

Såpefabrikken tok som vanlig helgefri fra lørdag klokka ett, men Peder var innom Korsvikahjemmet og Albert oppe i Tolva for en rask matbit, før de kom seg nedover til Lamofjæra – for å få med seg nye opptredener av lokale kjendiser.

Blant dagens tilskuere var det flere som merket seg at både lærerne Flæmseter, Berit Tangvik og selveste overlærer Øhren ved Lillebyskolen hadde funnet seg plasser bakerst i flokken. Huseier Jullen var der og fra handelstanden oppe i Lavein, var det Melkeberntsen og Serine Tiller som stilte. Kjøpmann Ole Sjevik hadde andre ting å fordrive fritiden med, men Kafédama Ragna i Tia tviholdt på håndveska med kassabeholdningen fra morraskaffesalget og var for sikkerhets skyld ankommet mest mulig anonymt.

Etter den rungende velkomsttalen ved Sigøynernes øverste leder, Segovia, var det Korsvikingen Gummi-Rudolf som skulle i ilden. Han mente selv å ha gode evner udi dansekunsten – særlig som stepper. Noen flirte åpenlyst, men de aller fleste hadde møtt opp med store forventninger – både til steppingen og til gummisalget bak det ene tivoliskuret.

Liv i lærvan - kapittel 5

Han lå på flatseng første natta, men kom seg opp i noenlunde brukbar tid, slik at oppmøtet til stemplingsuret nede på fabrikken kunne skje akkurat sånn som han hadde fått beskjed om.

Han og Peder ble begge satt til å fylle vaskepulver ned i fargerike pappesker og ble ganske snart kjent med både noen av de mannlige og kvinnelige arbeiderne. De fleste var nok både pålitelige og arbeidsomme – andre åpenbart bare tilstedeværende ved pakkebordene, fram til formannen gikk den vanlige runden bare en kort stund før fabrikkfløyta forkynte at arbeidsdagen var over. Da var køen foran stemplingsuret lang av frimodig og skravlende middagssultne arbeidere.

Huseier Julius stilte med både ei seng, vatteppe og hodepute, samt ett kjøkkenbord og to stoler til Alberts disposisjon. Over hvert av vinduene hang det storblomstrede rullegardiner – den på soverommet var ubrukelig på grunn av slitasjen, mente Peder - han fulgte Albert som hjelpesmann etter arbeidsdagens slutt nede på fabrikken.

Den lille leiligheten var dårlig flidd etter den forrige leieboeren, men de fikk lånt seg ei gulvbøtte og ei utslitt vasketue av kona til nabo Laffen vegg i vegg. Selv hadde Albert tatt med seg ei tom brusflaske, som han nede på fabrikken hadde fylt på noen få dråper med litt vaskemiddel.

– Det lokte så reint –.

Jullen var innom for å være sikker på at alt fungerte som det burde.

- Du ska værra klar over at gata e foill av skravellkjærringa - vær nøye med publiseringa av ka du foretar dæ på fritia di-.

Det ble omsider første lønningsdagen og denne fredagen gjorde seg ikke så spesiell for bare de to kompisene, ved mottagelsen av den gråbrune lille lønningsposen ute på fabrikktrappa, men også av oppmøtet av flere ektefeller på den andre siden av fabrikkporten.

Det lå nemlig helt klart i dagen at husmødrene ønsket å få med seg både sin husbonde og en uåpnet lønningspose hjem til spekesilda eller sildsuppa.

De to nyansatte såpekokeran tok seg ett lite styremøte ved kjøkkenbordet oppe i fjerde i tolva, der vedtaket ble at de burde investere noe av lønningsposen til å spandere på seg en porsjon med ertersuppe  på Dampkjøkkenet - like bortenfor Olav Trygvasonsstatua på Torget.

De kom frem til at den enkleste veien utover til midtbyen, var over gangbrua langs jernbanelinja nede på Rosenborgkaia med kullfirmaet hans Dyre Halse, etterpå bortover Fjordgata, langs Olav Trygvasonsgata og oppover Munkegata, der det var både ganske mange handlende folk og flere hestevogner fullastet med varer. Nede på hestegatene lå det forskjellige steder adskillig med nylagt og rykende hesteskjit - noe som gjorde en og annen foillkailln ganske forbandet, om han uheldigvis trampet med begge beina ned i svineriet – som han kalte møkka.

Gutta kom seg inn på Dampkjøkkenet, der det viste seg at middagen ikke var ertersuppe, men en ganske kjøttlaus lapskaus, med litt tyttebærsyltetøy og ei hjæmlaga leiv med flatbrød.

Albert klarte ikke å roe ned Peder - han klarte ikke lenger ripsbærsaft og forlangte ett gratis glass med vann. Han ble forbandet på serveringsjenta og ba om ett nytt glass med enda kaldere drikkevann.

Etter Dampkjøkkenbesøket havnet de lenger bort på Torget, der noen Frelsesarmesoldater hadde tatt oppstilling og sang og spilte på gitar den populære sangen ”Perleporten”. Den ivrigste soldaten av dem alle, hadde tatt oppstilling litt på yttersiden av de andre – han viftet med kollektbøssa og sang i vei med ”Har du hørt om Perleporten”.

Ei glad og frimodig torgkone kunne fortelle dem at gubben med bøssa og Krigsropet hadde fått tilnavnet Perleporten og var blitt kjent som en av de mest spesielle av alle de andre byorginalene.

Både mett og godt fornøyd av sang og musikkinnslagene fra Vårherre, ruslet de nedover til Ravnkloa, der di fikk skyss med en talatrengt ferjemann, som for en rimelig penge rodde dem over til Fosenkaia. Dermed ble det ikke lange spaserturen før de kom innpå samme veien over gangbrua og innover til Halvorsenbakken rett nedenfor Bedehuset, der de på grunn av dagens velankomne lønningspose. Der dro de innom bedehusets overraskede vaktmester.

- Vi tar itj nåkka for overnattinga – lægg derre øran dokkers nerri kollektbøssa rætt oinner prekestol`n, guta -.

Det var da de hadde kommet seg bortover til den smale Nordtvedtsgata, at de fant ut at det var fornuftig både å komme seg kvikkest mulig over ett stakittgjerde og å skru opp farten til å bli en ganske effektiv springmarsj. Verken Albert eller Peder var noe særlig interessert i hunder og nå var de blitt til ettertraktede flyktninger av fire digre bikkjer - noen glefsende og bjeffende bastarder, som fulgte dem helt oppover til Reina, der de ble reddet av ei eldre gardkone som fikk dem innpå kjøkkenet og servert en kopp kaffe og litt bitteti.

Kona var hjerteligheten selv og hadde den daglige omsorgen av en stor flokk villkatter – samtidig som hun hadde gjort seg kjent som en av Lamon`s spåkoner. Albert måtte innrømme at han som landsgutt aldri hadde opplevd  slike store mengder av ”tamme” villkatter.

Kona begynte spåvirksomheten med kaffegruten, en attraksjon som fikk Albert til å øyne muligheten for en sydentur – i ett hvert fall ei lang reise. Peder skulle komme til å holde seg hjemme nede i Korsvika – der han ville komme til å råke ut for ei rødhåra Lahammerpi.

Hjemovervandringen ble ikke aktuell før etter hvert sitt fjerde pjolterglass, fylt til randen av noe skikkelig hjemlaga lurumdreieri. Fra restene av kaffegruten så spådama nede på Reina klart og tydelig, at de mest sannsynlig ville klare å komme seg bortover til Ladeveien Tolv i god behold.

Litt slengen i draga vandret de det korte stykket bortover Gardermonsgata, men hvordan det hadde gått med Peder oppover Ladalen, fikk Albert aldri vite. Ikke spurte han heller.

Liv i lærvan - kapittel 4

Til Alberts store glede hadde Peder morran etter kjøpt med seg både en tannbørste og en tannkremtube. ”Klok av skade - bruk tannkrem fra Lade” sto det på tuben. Peder hadde vært patriot mot stedets såpefabrikk og handlet saken hos kjøpmannen nede i en kjeller i Lade Allé like nedenfor Ladekirka.

Også denne morran, fant de det lurt å stikke innom Lillebykaféen for en matbit, der Albert følte litt glede over at han klarte å forhindre kompisen i å starte en ny dag med fotballspill og saftdrikking.

Det som kom ut av det korte kafébesøket, var at Ragna bak glassdisken sørget for en kaffetår og hver sin spisskjeks, før hun tok imot Alberts koffert til oppbevaring.

Det var brukandes vær og varm morrasol, slik at omviser Peder la spaserturen nedover til Lamostranda, der de fant seg en brukbar plass nede i ei litt bortgjemt sanddyne bare ett par meter opp for sjøkanten.

-Her va det mytji skjit, Peder -.

Namdalingen var vant med at sjøen inne i Foldafjorden var fullstendig fri for mannskjit nede i fjæresteinene.

Ett stykke bortover mot den lokale Lademoens attraktive jernbanestasjon, var det flere mann som mokka sand i land på Lademoen strand, men uten at de var til sjenanse for de solhungrige lamonitteran - folk som etter hvert kom seg nedover med hver sine lysebrune papirposer, inneholdende ett og annet spisendes.

Utover dagen skulle det vise seg at enkelte mannfolk som ikke var så sulten av seg, bar på noen posa med flaskefoder, som de hadde vært å fått tak i  borte på det lille ølutsalget til Aktiebryggeriet bortest i Strandveien.

Utover dagen ble det ganske livlig nede på Lamostranda, for med så mye folk ble det adskillig til leven. Både knuffing og krangling ungene i mellom – likedan litt småkjefting - hvis en eller annen ungmora kunne bli misunnelig på fruentimmeret i den varme sandgropa ved siden av, som hadde skaffet til veie ett litt for staselig og kostbart klesplagg til litjbanet sitt .

Storgutan veppa med en selvlaga gummibasse, mens småpian lekte med sine plastikkdukker – noen av dem i bestefedrenes selvlagde dukkevogner i gilde farger.

Veltalende Peder var frempå og fikk kontakt med ei rødhåra lita snelle oppant Gardermoensgata nummer Tre, som kunne berette at det var ledig husvære for en ganske billig månedsleie oppe i Lavein Tolvs fjerde etasje - i leiegården bortom kafèen hennes Ragna. Husvertens navn var Julius – populært kalt for Jullen.

Albert ble glad for både tipset og for at Peder foreslo at de kom seg ut av sanddyna litt sabla fort.

 -Vi smir mens jernet e sånn noenlunde varmt -.

Peder var av og til en handlingens mann og Albert foretok litt hastig hoderegning, før han kom frem til at de tre-og førti kronene skulle være overkommelig, hvis han bare ganske kvikt fikk seg noe å tjene litt penger på.

Den lille rødhårete snella tok takkeomfavnelsene med ganske fredelig ro, men la ikke skjul på, at hun ville bli glad om leieforholdet gikk i orden – og om hun fikk høre fra dem om ikke alt for mange dagene.

Husverten var en godmodig kar, som stilte i malerhabitt og var flekket både på armene og i ansiktet. Han holdt selv hus i leiligheten rett under den som var ledig og etter besiktigelsen var den to rom og kjøkken store leiligheten stilt til Alberts disposisjon, samtidig som Jullen anbefalte namdalingen litt kvikt å komme seg de få metrene nedover Gassverkbakken, for å forespørre om jobb på Såpefabrikken som ble kalt for Palmin.

Såpemesteren anmodet nykaren Albert om å stille foran stemplingsuret i god tid før klokka sju neste morgen.

– Å du da, min gode mann -.

Småsjefen kikket på Peder Kårsvigen.

-Både uten jobb og pænglaus –.

Peder sørget for litt liv i lærvan inne på kontoret.

 – Begge to stille like utkvilt og til samme tid i morra tidlig -.

-Itjnå knussel -, kommenterte Peder til Sjefens godmodige latter.

To nye såpekokera på samme dag -. Begge de arbeidssøkende var storfornøyde.

Liv i lærvan - kapittel 3

Både Albert og Peder trengte en matbit etter abdiseringen fra Bedehuset borte i Østersundsgata, derfor begynte de dag to i samme kafèen borte i Lavein, der Serverings-Ragna stilte i nyvasket husmorforkle, med varm nykokt kaffe og nybakte boller. På Peders antydning beklaget hun å ha glemt rosiner i bakstverket - noe som Peder godtok, da han som trøst fikk seg en ekstrabolle helt gratis.

De ble sittende ved vindusbordet utover dagen, der de hadde fin oversikt over Ladeveiens travle husmødre som stadig var på handlerunder rundt i strøket. Peder var veldig opp i det for bruken av dette fotballspillet, noe som spandable  Albert antydet ikke akkurat ble noen billig utskeielse. Men han betalte gladelig for de mange spilleomgangene, når han så at Peder satte stor pris på Ragnas premie med ett glass ripsbærsaft etter hver runde.

Veien ut til dassen i bakgården var ganske ekkel å komme seg gjennom, så Ragna forlot bakrommet og lot pessantrengte Peder få bruke vasken i kroken på bakrommet, når nøden ble for stor etter alle premiedrinkene av ripssaft.

Albert holdt seg ved kafèbordet og fikk ett tilfeldig besøk av en kar oppe fra Enkgata – en artigkaill med god kjennskap til både folk og fe inne på mesteparten av Østbyen. Fyren hadde presentert seg som ”Feiern på Lamon”og var den kjente Skjærsliperen i hele bydelen, som fartet rundt over alt med slipeapparatet på ryggen. Gubben var lattermild og refererte med en latter at han i løpet av en arbeidsdag, kunne bli titulert med adskillig mange ukvemsord, men som han ikke tok noen som helst skade av. Han ble beskyldt for å være både en oppstanasi vriompeis, en karravoli hånstaur og en tjuvradd av en lurumdreier.

Lamokjendisen hadde en nifs og brutal latter og mente han hadde stor glede av å bli harselert med, om bare ikke oppleggene var alt for alvorlig ment.

Selv mente han å være en nødvendig krabat for folk som trengte å få skikk på kjøkkenredskapene sine. Kostnaden for slipingen var alt etter som hva folk mente han fortjente og hva de selv egentlig hadde å rutte med.

Han innrømmet å ligge i sterk konkurranse med alle gatemusikantene - slike såkalte kunstnere, som drev med både sang og musisering inne i bakgårdene, aller helst mot en innpakket femøring - ankommet luftveien fra noen av de hjemmeværende husmødrene oppe på de mange leiegårdenes altaner.

Alberts bordkompis var heppen på både kaffen og vaffelkakene som han ble påspandert og fortalte gladelig også om de andre byoriginalene som han kjente litt til, etter som han også selv brukte å reke rundt omkring i byens mange gater streder.

Han fortalte om Gotten, Karl Kråka, Maria ”Lett-På-Trå” og om Guldbrand, Flirop, Blånæbben, Perleporten og Lillemann Med Vesken, som også hadde klengenavnet Den Evige Student.

Knivsliper Oskar la ikke skjul på at det var forskjellige meninger om denne Evige Studenten. Noen mente han hadde en sekk på ryggen, men Oskar selv - og mange med han, påsto at studenter i Den Gamle Stad brukte vesker å ha skolesakene sine i. Det var først i de senere årstider at slike studerende kjekkaser mente at det var tøffere med en sekk på ryggen for å ha matdåsa og pennalet ned i.

Peder var omsider gått lei av både alle turneringene og mengden av denne ripsdrikken som han hadde konsumert sammen med ganske mange av Laveins gategutter - en del hissigpropper som heller ikke tålte å tape.

Oskar Knivsliper var kvikk i vendingen og forsvant, da han kom på at en avtale som han hadde oppe på Rønningsletta muligens var gått i vasken.

 Albert og Peder dro hver til sitt - Peder hjem til Korsvika, mens husløse Albert tok med seg den lille kofferten og dro nedover til Rottenikkens skitne verden nede på søppelhaugene. Andre muligheter for overnatting enn inne i denne berghula hadde han ikke – noe som Rottenikken mente måtte være greit for noen netter, etter at han hadde hjulpet Albert med å rigge til en noenlunde brukbar sengeplass, inne i den fuktige berghula der ute i Guds litt for frie natur.

Liv i lærvan - kapittel 2

Før de forlot den lille Laveinkafèen tok de en kamp på fotballspillet i kroken ved det ene vinduet – til stor glede for de bråkete ungene som var innom etter endt skoledag borte på den storslagne Lillebyskolen.

Albert valgte å bruke ukas første dager til å gjøre seg mest mulig kjent med det som var av liv og levned inne i Østbytraktene. Ola Donk hadde gitt sine informasjoner, med forslag om hvor han mente det måtte være lurt å legge turen.

Namdalingen dumpet rent tilfeldig over en flokk med skravlekjerringer i en bakgård i Stjørdalsveien 13 oppe på Rønningsletta, før han kom seg tørrskodd over den smale Ladebekken - eller Jordans Flod som den også ble kalt – og det etter at han først hadde han vært innom butikken hans Brendeland og fått tak i noen rosinboller, som han mente fikk klare seg som veiamat dagen igjennom.

Etter promenadeturen på den leirete stien oppover fra bekken, måtte han reingjøre skoene med noe tørrgras, før han kom seg bortover til den gamle Lakirka fra år 1250 – som det med store smijernsbokstaver var opplyst om på sørveggen. Den digre herregården like ved hadde ikke noen påtegninger om alder, men var tydeligvis skikkelig gammal og velholdt.

Serverings-Ragna nede på Laveinkafèen hadde lånt bort sitt eneste lokalkart over prestegjeldet Lademoen, mot at Albert lovte å returnere saken etter noen dagers bruk.

Han ruslet nedover flatmarka mot stedet helt nede ved sjøkanten som ifølge kartet hadde navnet Korsvika. På yttertrappa til ett lite og gammalt hus oppe på knausen, satt det en pratsom, blidspent og halvvoksen liten krabat som var nysgjerrig på hvorfor Albert drev å sullet nede i denne folketomme Vika i gråværet.

Ungdommens navn var Peder og med Kårsvigen til etternavn ifølge han selv. Faren var fisker, mens mora var husmor og drev med stell av hele ti unger av mer og mindre det urolige slaget.

– Æ sett akkurat å lure på ka æ ska bli hvess æ skoill finn på bli litt stør -.

Det viste seg at de to var både like kortvokst, hadde bare tre måneder i aldersforskjell og forsto etter hvert at de også var like påståelige og krangelaktige.

Begge prøvde å være litt karravolige overfor hverandre, men da Albert spanderte en rullings på nykompisen Peder, ble fyren nesten omgående dårlig, oppkastklein og sengeliggende borte i høyet i det nedlagte stallhuset.

Men allerede etter at Albert alene hadde vært en tur opp på Kjærringberget, hadde gutten i røyken kommet seg på beina og stilte seg til rådighet som følgesvenn på den videre dags ferden.

Lokalkartet ble overflødig resten av dagen og ble levert tilbake til Kafè-Ragna, samtidig som de både tok seg hver sitt glass ripssaft ved det eneste hjørne-bordet, før Albert spanderte en eneste omgang på fotballspillet borte i hjørnet.

Peder viste seg å være godt kjent med Gardermogatas kunstmaler Arthur Meyer. Kjendisen med den vide hatten hadde funnet seg en plass på hjørnet ved Gassverksbakken og var en godslig gubbe som hadde skokkevis av unger rundt seg og det velbrukte staffeliet.

Han brukte også denne dagen den lille Jystadgården som motiv, kunne fortelle at han flere ganger på denne hadde forsøkt å få vognmann Ivar Sveen med på ett eller annet maleriet, men uten resultat. Hestkaren hadde lagt seg ned i høyet borte i stallen for å ta seg en høyst nødvendig dupp.

Etter at de to hadde råket over byoriginalen og tomflaskesamleren Flirop, ruslet de nedover mot Lamofjæra, der de blant alle småhusene nede på Reina ble litt skremt, da bråsinte Toill-Ola kauka ut gjennom ett kammersvindu :

-De må pell dokker dit dokker hørre te -.

Albert ga blaffen i utskjelingen, de hadde maken til type oppe i Årfora der han kom ifra.

- Bare kjekkaseri -.

-Du e ett innpåslitent rævglæfs! -

Meddelte Toill-Ola den gapskrattende Peder.

- Far din har baillspræng å mora di e ei lærvhøn -.

-Ittjnåkka å bry sæ om – hain e bare sånn, beroliget Peder.

De rusla bortover Strandveien, gikk nedover Industrikaia og kom helt nedover til søppeldyngene der en beryktet fyr med tilnavnet Rottenikken, levde sitt ensomme liv nede i all den illeluktende dritten - når han ikke holdt seg inne i den lille selvbygde arbeidsbrakka si, helt inn til den stupbratte bergveggen mot Ladehammeren.

Den skummelt utseende Rottenikkenkaren la ikke skjul på at han daglig hadde store problemer fra slike halvvoksne guttedjevler, som drev med steinkasting og annen djevelskap fra toppen av Hammer`n.

Flokker av unger hadde sine mer og mindre offisielle kriger, der fronten var lagt til veien langs sjøen der han holdt til og som ble kalt for Ormen Langes vei. Rottenikken var selv blitt truffet av steinammunisjon fra spretterter – uten at han fikk tak i de djevelske krigerne fra både Nerlamon, Lilleby, Korsvika og Rønningsletta.

Under kaffetåren inne i den miserable brakka, kunne søppelkaren med ett flir tilby Albert husrom inne i ei hule i bergveggen, ett naturens fjellrom som til og med inneholdt ei seng laget av tomme strisekker og der huleinngangen var dekket mot vær og vind av en gammel pressenning, som han hadde funnet nede i søppeldyngene.

Noen uteliggervirksomhet hadde ikke vært i Alberts tanker før avreisen hjemmefra, men han var klar over at noe fast boforhold borte i Bedehuset heller ikke var aktuelt over alt for mange dagene.

Rottenikken ga ikke så lett slipp på de to besøkende krabatene, han fant frem spritflaska fra gjemmestedet under sengbenken og laget hver sin karskkopp - der kaffen var svak.

Gubben ble stadig mer pratsom dess lenger ned på flaska de kom. Han var tydelig selskapssyk og ble stadig mer kompis med ungdommene når også de etter hvert lot det stå til litt ekstra med inntaket av flaskefoderet.

Den goddemte Peder Kårsvigen skulle så absolutt følge Albert bortover til herberget i Bedehuset øverst i Halvorsenbakken, for Korsvikingen mente at Strandveien ikke var noen helt ufarlig vei å skulle komme seg bortover på kveldstid. I ett hvert fall ikke såpass slengen som bedehuskrabaten nå en gang var blitt hos makalause Rottenikken der nede på søppelhaugene.

Albert inviterte nykompisen opp på tørklemmen på både ei tørr brødskive og en kopp kald kaffe. De hadde rukket å gå av seg beduggenheten, men litt små-brisen som de fremdeles var, fant de ut, at etter som de på listende føtter var kommet seg opp til galleriet på dette hellige husets orgellem, så burde de synge bordverset før Albert serverte måltidet.

Det var like etter åpningen av melodien, at vaktmester Johannes innfant seg oppe i trappen og forkynte at det var såpass sent på kvelden, slik at familien nede i den lille hjørneleiligheten mot Fjæregata krevde litt søvn foran morradagen. Konas opphengte kulørte klesvask der oppe i det høye var opphengt til tørk - og ikke for at tøyet skulle bli mishandla natta over.

Før vaktmester Johannes fikk kommet seg ned til sitt eget sovekammers, tok han kommandoen og fikk de to kompisene  omplassert til det trange prestesakrestiet  nede i første.

Albert kom frem til at de helst trengte ett eller annet over seg i det kalde sakrestiet, så da gubben omsider forsvant, fant han frem to hvite og side messeskjorter fra presteskapet, rigget til litt gulvplass, før de begge bredde salighetene over seg i belgmørket.

Overraskelsene var stor for begge parter, da de under hvite messeskjorter ble oppvekt av en vettskremt og brølende, geistlig herremann med prestesnipp og langskaftet presteparaply i handa.

Nytt skrik fra selveste Sognepresten - før Peder ropte tilbake:

- E præsten redd for spøkelsa ? -.

Det var da vaktmester Johannes viste seg i døråpningen. Bråvåken og tommelumsk fikk han forklart presten det sanne budskap om denne spesielle situasjonen i gudshuset.

Men den allerede skakkjørte sognepresten viste ingen medlidenhet og de to hvitkledde overnattingsgjestene inne i prestesakrestiet til Lademoen Bedehus, måtte forlate åstedet, etter først å ha hentet den lille reisekofferten som Albert hadde stående oppe på orgellemmen.

Johannes beklaget avskjeden med at prestens tilstedeværelse, skyldtes at det var tillyst et vekkelsesmøte allerede på denne formiddagen.

De ryddet etter seg, men restene av finbrødet lot de bli liggende igjen i kroken borte ved klesnorene , for gjestene hadde kvelden før merket seg at loftet var temmelig belastet av pilende små vesener.

– Ifølge den store Boka, ska vi ta vare på vår neste - .

Peder hadde minner fra sin barnelærdom. – Og akkurat no e herre firbeinte individan de ailler nærastan som vi har, Albert -.

De kom seg ut i den friske morgenlufta.

Liv i lærvan - kapittel 1

Han følte seg ganske ille til mote, da han bare med en liten billig, brun pappkoffert kom seg ut på perrongen til denne togstasjonen - i enden av Strandveien, hovedgata i denne fattigslige arbeiderbydelen Lademoen i gamle Trondhjæm by.

Han husket godt alt bråket det var både i Namdal Arbeiderblad og Fellesavisa oppe i Namsos by, i de dager da en del Trondhjæmmera så absolutt ville ha navnet Nidaros på byen ved Nidelvens bredder.

Men det ble bare med krangelen.

Unggutten med blankskjærmhua var den alltid så blidspente Albert, en Ytter-Namdaling som ville til byen for å søke lykken, som det brukte å stå i eventyrbøkene da han gikk på folkeskolen ute på Skaftneset i den lille bygda Årfor.

Av noen slektninger hadde han hørt at inne på Lademoen skulle det være ganske mange bedrifter som trengte arbeidsfolk – både bygningsfolk av mange slag, smelteverksarbeidere, fabrikkarbeidere til Nidar Sjokoladefabrikk, bøttefabrikanter inne på Nobø, flere såpekokere til Lade Fabrikker, bryggeriarbeidere til Aktiebryggeriet og trelastarbeidere til solide Nilsson nede ved kullfirmaet hans Dyre Halse. Likedan skipsbyggere og jernarbeidere til det sagnomsuste Trondhjems Mekaniske Verksted - lengst nede ved elvebredden, like nedenfor den gamle bydelen Møllenberg.

Bondegutten Albert hadde ingen avtale om noe husvære for natta, annet enn at den eldste søstera Ågot oppe i Årfora i kommunen Foldereid, hadde rådet krabaten til at han på en eller annen måten, måtte finne frem til dette Lademoens forhåpenligvis eneste Bedehus oppe i ei gate med navnet Østersundsgata.

Der mente Ågot at det i ett hvert fall måtte være naturlig å kunne få overnatte, om det ikke var ett annet billig rom å oppdrive i ett eller annet nærliggende herberge der inne i Østbyen.

Albert var av den formening at Østersundsgata måtte vær alt for langt unna allfarvei, derfor fikk han rett utenfor den lille stasjonsbygningen praiet en vognmann med navnet Ivar Sveen, som ba han komme seg opp på benken ved siden av seg, før han lot gampen rusle de få metrene oppover Halvorsenbakken – til dette sagnomsuste Gudshuset, som lå på hjørnet av Fjæregata og denne forunderlige gata, som han hadde innbilt seg fikk sin ende først borti den svenske småbyen.

Vognmann Sveen lo da Albert ville betale for skyssen.

-Du e komme på rætte plassen og får heller slæpp nå`n småøra nerri kollektbøssa som hæng innom væggen te storsal`n -.

Ivar var tydeligvis litt kjent i bedehusmiljøet.

-Træng du nokka mer hjælp, hold æ te i stallen oppi Jystadgård`n – også om natta -. Hvess det itj passe sæ å dra hjæm te kjærringa mi, som hold hus oppi Voldsminde - like attmed Rosendal Kino -.

Albert gikk inn bakveien til bedehuset, men var på nippet til å havne inne i den lange fellesdassen ute i bakgården, før han fant hoveddøra og den trange døråpningen inn til vaktmesterens kjøkken.

Fyren var hyggelig nok – litt febrilsk i væremåten og tok seg lov til å meddele Albert, at han aldri hadde kunngjort for ett eneste medmenneske at det ikke var rom for dem i dette velsignede Herberget nede i Østersundsgata.

Over en alt for kald kopp kaffe inne i Litjsalen, bekjentgjorde den aldrende vaktmesteren at kona hans kom til å rigge til ett sengeleie oppe på tørklemmen, rett bak spillebordet til det eldgamle kirkeorgelet og rett ved belgtrederplassen i kroken bak orgelpipene, som hadde sin plass oppe på orgel lemmen.

-Det e ofte både møta og gudstjeneste i herre lokalet, så du må itj bli alt for redd om det bli mytji læven nedant ifra. Du får hold te her oppå tørklæmmen te du får i dæ ett ainna husvære -.

Den hjelpsomme vaktmesteren kom opp loftstrappa med både ei brødfjøl, en forskjærkniv, en sprukken flattallerken, ett par koppa og ei grønnemaljert pisspotte. Strisekkunderlaget og ullteppet var helt greit, syntes namdalingen, før han fikk halla seg nedpå, sliten etter den lange reisa.

Nattoppholdet på orgellemmens bakre tørkeloft gikk greit, selv om det vrimlet av orgelmus, som etter Alberts funderende mening måtte ha skikkelig med husrom og rikelig tilgang på både vått og tørt, ved hjelp av noen skikkelige måltider rett fra orgelbelgen eller om de tok seg en tur for en vinskvett eller to nede i dette prestesakrestiet - som Albert allerede ved ankomsten hadde merket seg hadde sin plass bak talerstolen nede i storsalen.

Før han tok seg en kveldstur, redde nysgjerrige Albert opp i sengeleiet opp på tørkloftet, fikk i seg en brødskalk og litt vann fra springen nede i gangen, før han rigget seg til og kom seg ut på sin aller første rekognoseringsrunde inne i Østbyen gater og trange streder.

Bedehusvaktmesteren hadde på forhånd foreslått at han kuttet ut blankskjermhua, åpnet den gjenknepne dressjakka, tok på seg ett slips og fikk skiftet ut beksømskoene med de svarte penskoan som han hadde nede i kofferten.

-Du må allerede i dag prøv å se mest mulig ut som en ekte bygutt, for slike underfundige hånflir fra Lamogjengen ved synet av en fræmmed bonkaill unne æ dæ itj, min gode Albert -.

Selv om det dagen etter var tidlig på morraskvesten, var det adskillig med folk innover Strandveien og flere hestvogner og adskillige unger som sprang og herjet midt ute i gatene. Noen butikker hadde allerede åpnet og fra melkebutikken borte på ett gatehjørne, passerte han stadig unge og eldre husmødre, bærende på blankskurte melkespann i forskjellige størrelser.

På denne første bydagen hadde han mer enn nok med å lese på alle disse nymotens gateskiltene.

Albert hadde alltid vært en omtenksom bondegutt og hadde tatt med seg både en blyantstump og en papirlapp, der han sirligst mulig skrev ned gatenavnene – selv om det ble både litt hulter til bulter og ganske uleselig.

At hovedgata var Strandveien forsto han med det samme han var kommet seg nedover Halvorsenbakken og gjennom tunellen under jernbanelinja, men nummerskiltene på husveggene fikk Albert en del problemer med. Han hadde ikke vært noe skolelys i de årene han hadde vært nødt til å komme seg gjennom sine barndomsstudier ved dette lille skolehuset ute på Skaftnes. Han innrømmet da også for Gud og hvermann, at han ikke akkurat hadde vært noen kløpper i fagene lesning og skriving.

Derfor tok han seg god tid på denne morrasturen med å studere alle notatene på lappen, da han først langt ut på ettermiddagen var tilbake oppe på bedehuslemmen.

Av rabbelet klarte han etter hvert å tyde både gatenavnene Strandveien, General von Kroghs gate, Arbeidergata, Rosenvinges gate, Nordtvedtsgata, Stiklestadveien, Ladeveien. Gardermoensgata, Nidarholms gata, Mellomveien, Fjæregata og Østersundsgata.

Det var en del smau på Nerlamon som han ikke fikk med seg, men det mente han fikk komme etter hvert.

På spaserturen blant de små husene hadde det bugnet av unger i alle størrelser – noen stille og beskjedne overfor nykaren, andre var innmarige kjekkasser som ganske høylydt forkynte:

-Hælsikes bonkaill - kom dæ hjæm dit du hørre te, din dritsækk-. E du nordlænding kainn du lei dæ en robåt her neppå Lamostranda!

De hånflirte og pekte nedover mot sjøkanten.

Albert fikk mest trøbbel med ett innpåslitent og halvvoksent par som kalte seg for Gabriel og Belinda – to krangelaktige, karravolige og oppstanasie vriompeisa, som han fant det fornuftigst å komme seg unna - fra dette stedet de åpenlyst holdt til og som de i farten kalte for Reina.

-Derran ska du hold dæ langt oinna -. Det va en kar som vart kalt for Toill-Ola som advarte den nye innflytteren.

Litt lenger oppe på Øverlamon traff han på originalen Flirop, som kunne fortelle at Albert var havnet på stedet Lilleby – en plass der folk til alle tider hadde ligget i krangel og i åpen strid med beboerne nede på Svartlamon.

Han havnet inne på en liten hjørnekafè oppe i Ladeveien nummer Ti, der han av  gatemusikanten Ola Donk, fikk gode kunnskaper om forholdene rundt omkring - på alle de stedene av byen som ble betegnet som Østbyen.

Denne kjente trekkspilleren Ola hadde fungert som bakgårdsmusiker i en haug med år innover hele Lademoen – denne bydelen som strakk seg fra Gråmølna Politistasjon, innover Innherredsveien og langsmed jernbanelinja til Rønningsletta og Lilleby, videre langs Labekken og bortover langs Strandveien, til Svartlamon – dette navnet folk hatet å få høre at de bodde på.

Irriterte beboere på dette Svartlamostedet helt nederst ved Lamostranda, hadde alltid hatet gjengen fra Lilleby, særlig når de ble hånet for å være fra dette fattigstrøket på Nerlamon. For alle beboerne oppe på snobbestrøket Lilleby, hadde god greie på at betegnelsen Svartlamon var grunnlaget for både mektig vrede og adskillig mange kamphandlinger mellom de mest krakilske beboerne.

Av disse Lillebyfolkene, ble Svartlamon betegnet som dette området der inne på Østbyen, som bare besto av små og vannstelte arbeiderboliger, overlesset av fattige, ganske drikkfeldige og arbeidsledige småkårsfolk – med en skokk av ufordragelige unger.

Gatemusikanten Ola Donk var god i husken og hadde skaffet seg kjennskap til hva de ganske få av Lamonitterne som var i jobb egentlig drev med.

Han la ikke skjul på at dette ene og alene var for å kunne ha litt peiling på om det alle steder lønte seg å ta ned dragspelet fra ryggtavla eller ikke.

Albert spanderte nok en kaffetår inne på den trange kaféen, og lyttet mer enn gjerne på musikantens kjennskap til folks liv og levned:

På Lamon var det ett par ølkjørere, en eneste høvelmester, noen ganske få sildesjauere, en skredder, ett par snekkere, to vognmenn, en bakersvenn, en kobberslager, tre steinarbeidere, en eneste barberer og også en enslig domkirkearbeider. Men kaiarbeidere var det mange av og en vintapper skulle bo borte i Nordtvedtsgata. Oppe på Reina var det en kirkegårdsgraver som holdt hus i ett dårlig vedligeholdt uthus, mens ett bybud bodde mer standsmessig borte i Halvorsenbakken.

De folkene gatemusikanten virkelig hadde utbytte av, var selvfølgelig de mange hjemmeværende husmødrene og alle enkene rundt om i alle de andre bydelene inne i Østbyen.

Albert syntes han hadde fått en både meddelende og spennende kompis i den frittalende gatemusikanten Ola Donk.

Huskerier XXXVIII - krigsminner - siste kapittel

Disse vårdagene da krigen sluttet ble en stor opplevelse for folk.  I det fine godværet sprang jublende mennesker ut i gatene, viftet med nystrøkne flagg og ropte hurra både for Norge og for friheten der inne Lilleby og Lademoen.

Den første fredsdagen var det mange som hadde tatt seg fri fra jobben – alle ville være med på feiringen. De tyske soldatene måtte legge fra seg våpnene, for nå var det nordmennene som bestemte.

Allerede tidlig på morran dro Joss, Gido og Lusa sammen med Gunerius og Jullen bortover til kirka. Joss hadde hentet mor Holm borte på barnehjemmet - også hun skulle selvsagt være med på festlighetene. De fleste av soldatene borte på Lillebyskolen holdt seg innadørs og de få som viste seg borte ved trikkholdeplassen så temmelig molefonkne ut syntes Gido.

Sykkel-Hansen hadde fått ned Ivan og Ludvig fra tårnet og satte i gang med klokkeringing igjen, da han tilfeldigvis fra ei tårnglugge hadde fått øye på Ladeveifølget som nærmet seg kirken bortover Lademoen Kirkeallè. De tre gutan hadde fått med seg norske flagg og det ble flere glade Lamonittere som kom til etter hvert og sørget for at det ble reine syttende mai toget, som til storslagen klokkeklang fra tårnet nærmet seg Lamokirka og den vakre parken med de høye lønnetrærne, fontenen og den umalte musikkpavljongen.

For nå var det fred og glede i de tusen hjem.

Det jublende `Lamotoget` ble tatt imot ved hoveddøra av lykkelige Ivan og Ludvig. Det ble omkringtaking og rop med både Tavaritsj og hurra for Norge. Det strømmet etter hvert til med både unger og voksne fra områdene rundt parken og kirka som ville være med på frihetsfeiringen. Mange trakk inn i kirkerommet, da de ikke kunne unngå å høre at`n Ivar hadde kommet seg nedover fra Weidemannsveien og fått liv i orgelet oppe på galleriet.

-Spæll nokka vi kainn for ein gangs skyld -. Frimodige og godslige fiskhandler Hvidsand ropte opp til galleristen som til full registrering spilte norske toner etter at han først hadde fått med seg den festlige mengden på Ja vi elsker - ”heile lainnet” som Joss, Gido og Lusa fant det riktig å synge.

Organist Ivar overrasket storligen, da han uoppfordret og til stor glede og overraskelse for både Ivan og alle de andre tilhørerne, fordro den russiske folkemelodien Kalinka. Orgelspælleren var ikke akkurat kjent for noen rytmiske innslag i gudstjenestene. – Topp spælling - - kommenterte den musikkglade Joss.

Folket trakk ut av kirka og fortsatte feiringen fra musikkpavljongen , der det etter hvert dukket opp noen mer og mindre småpussa gammelsangere nede fra Reina og som i gledesrusen fikk med seg noen av de aller frodigste og smålubne Voldsmindedamene på allsang. –No tar vi den norske sjømannssangen ”Bekken går i engen”, sa den gladeste av Reinakaillan. De mest taletrengte i den tilstrømmende folkemengden inntok gjerne paviljongen – det samme gjorde en og annen trekkspilleren, gitaristen og flerfoldige utålmodige korsangere.

Lamoparken ble til et storslagent samlingssted etter som timene gikk.

Oppe i kirka ble det moder Holm som inne i dåpssakrestiet tok på seg den hyggelige jobben med å fjerne det pålimte svarte lausskjegget som Ivan var blitt utstyrt med, da han jobbet som rørleggerlærling hos Jullen i Tolva. Gunerius hadde vært forutseende nok til å ta med seg ett stykke Sunlight nede fra Såpa, en tube tannkrem og en børste, for at kamerat Ivan for første gang etter frigjøringen skulle få stelt den avmagrede kroppen.

Både Gunerius, Jullen og de tre kompisene forsto godt at nå når krigen var slutt, da måtte Ivan vende tilbake til fangeleiren like ved Rønningsletta, tilbake til sine krigsfangekamerater inne på det uhyggelige stedet med de høye piggtrådgjerdene.

Det ble litt oppstandelse blant alt festfolket rundt musikkpavljongen nede i Lamoparken, da Sykkel-Hansen slo noen avskjedsslag med kirkeklokkene for rømlingene Ivan og Ludvig, samtidig som de sammen med sine kamerater og tidligere motstandsfolk fra Ladevei`n forlot Østbykatedralen, for å følge en jødisk ungdom til et trygt Finnes Barnehjem og den forhenværende russiske krigsfangen, Ivan Aleksandrovitsj, bortover til en fangeleir full av syke og halvdøde stakkarer - men allikevel glade og frigjorte mennesker, som forhåpentligvis ikke så lenge etter, skulle sendes hjemover til sine fødesteder i det store og vide Russland – ledet av krigeren Josef Stalin.

Joss, Gido og Lusa fulgte Ivan forbi Rønningssletta og oppover til fangelieren. På det store skiltet øverst på ei trestang hadde Gido skrevet med kraftige, røde bokstaver TAVARITSJ. Både Ivan og medfangene var glade for at han rett under hadde malt på KAMERATER – en fin hilsen fra tre unge, norske motstandskarer til sine nedslitte krigsvenner, etter deres mange år i tysk fangenskap.

Til ære for de tre heltene sang noen av de meste oppegående russerne ”Moskva majah, Moskva majah – Moskva majah, mahamaja”.

-Ka no det betyr - kommenterte Lusa. Han innrømmet så vidt at han hadde problemer med alle fremmedordene.

Festlighetene grep om seg over hele Lamon.

Veisperringen mot Strandveien nederst på Gassverksbakken ble fjernet ganske raskt, nå når russerfangene forsvant og arbeidet på ubåtbunkersene ble innstilt. Boforholdene i alle småhusene langs Strandveien ble reine idyllen, så snart innbyggerne fikk igjen gløden over livet og tok frem plenraka etter at krigerne hadde tatt med seg hver eneste en av russerfangene og forlatt Lamon til stor glede for både små og store Lamonittere.

Så godt som hele Lahammeren var overdekket med piggtråd, hele fjellet utsprengt til tuneller og bunkers og med djupe skyttergraver over alt. Helt på toppen etterlot fienden seg store kanonstillinger, som etter som dagene gikk ble til farlige leikeplasser for eventyrlystne unger fra hele Lamon, Lilleby, Rønningsletta og Korsvika – helt oppant Tyholt og Rosenborg kom det krigerske unger utstyrt med erterspretterter, småstein og rognbærrør for å sloss mot Lamonitteran oppe i Grønnlia eller i bratthellingene nedover Lahammeren – nedover mot søppeldyngan der Rottenikken etter en stund tok seg til rette med å sortere etterladenskaper etter den tyske Wehrmacht, blandet med  søppellass og dostamper som ble tilkjørt dyngene langs sjøen ved hjelp av de kommunale søppelbilene.

Ungene i strøkene rundt den beslaglagte skolebygningen og alle tysker-brakkene bortenfor barnehjemmet og på den store sletta på andre siden av Gassverket, fikk mye å gjøre nå når soldatene hurtigst mulig skulle forlate de nedslitte og rotete residensene, der de hadde hatt tilhold de siste fem krigs-årene.

Det ble fader Gunerius og malermester Jullen, som tidlig formante Joss, Gido og Lusa om heller å besøke Ivan så lenge han var oppe i fangeleiren, i stedet for å dra på farlige innsankingsturer etter tyske etterladenskaper. Men fristelsene ble både store og mange, selv om de daglig var bortom leiren og Ivan.

Det skulle ta ganske lang tid før dagen kom, da Ivan og alle de andre russerne fra leiren oppe ved Rønningsletta skulle transporteres tilbake til Russland.

På en solfyllt formiddag ved ti tiden, hadde de stilt seg opp på andre siden av nettinggjerdet foran togskinnene. Både Joss, Gido, Lusa, Sykkel-Hansen, Ludvig, mor Holm, Helga, Gunerius og Jullen hadde rigget seg til i finstasen og med hvert sitt flagg, funnet seg en fin plass like bortenfor trikkeholdeplassen.

De skulle ta avskjed med Ivan og de andre russerne.

De hadde ventet lenge, men omsider kunne de se svartrøyken fra det store lokomotivet som passerte det store kullagret til Dyre Halse, før det lange toget langsomt kom seg forbi den lokale jernbanestasjonen på Lademoen, ikke langt unna de uferdige ubåtbunkersene, der så mange nedslitte krigsfanger var blitt slått og banket opp, før de ble dyttet ned i den flytende betongen der de hadde  fått sine siste hvilesteder inne i de flere metertykke murene.

De mange godsvognene ble trukket av ett pesende kullsvart lokomotiv, som i fronten var pyntet med ett digert bilde av den russiske landsfaderen Josef Stalin. Rundt bildet var det pyntet med bjørkeløv og røde russiske flagg med sigd og hammer.

De mange vognene som ble trukket av det svarte lokomotivet, var gamle, store kuvogner  - overfylt av skrøpelige og dårlig påkledde krigsfanger.

Jullen og Gunerius var forbandet på stakkarenes vegne.

– I fullpakkede kuvogner transporteres de gjenlevende menneskene tilbake til sitt hjemland, sittende eller liggende på gulvet i noen stakkarslige kuvogner, etter at de i mange år har levd sine liv i ett brutalt fangenskap på norsk jord.

-Jeg skjemmes -. Den norske motstandsmannen Jullen var sinna.

-Håper de får det bedre dit de kommer -, sa Joss til Gido og Lusa.

I den bakerste av vognene - inne i mengden bak de store og åpne skyvedørene, fikk de øye på Ivan. Han viftet ivrig til dem med plakaten som Gido hadde laget:

”TAVARITSJ – KAMERATER ”. Krigen var slutt.

Huskerier XXXVII - krigsminner

Like bortenfor Tia, Tolva og den hærtatte Lillebyskolen gikk jernbanelinjen og en kort spasertur derfra har Lademoens vakre og store kirkebygg hatt sin plass helt siden 1905 – med ett svært høyt tårn og ei stor utvendig klokkeskive langt der oppe som de digre kirkeklokkene hang.

De fire stivpyntede mannfolkene passerte den smale undergangen opp til endeholdeplassen for Lademotrikken, gikk den smale veien forbi Carlson-gartneriet, oppover til de hvite Voldsmindehusene og bortover Lademoen kirkeallé - før de kom seg bortover til det store kirkebygget.

Gunerius fikk akkurat det som han hadde håpet på, for vikaren til kirketjeneren denne dagen og resten av uken viste seg å være hans gode venn Sykkel-Hansen. Mister Hansen var egentlig en populær sykkelselger og reparatør av slike doninger, samtidig som han også solgte alt annet innen faget - fra ventilgummi og sykkelpumper til lappesaker og en og annen bagasjebæreren – gabarebasjen - som særlingen Rottenikken til stor latter blant ungene, brukte å kalle slike bakpåmonterte nødvendigheter. Nye sykler var ikke leveringsklare sålenge tyskerne laget kugler og krutt av metallet, istedet for å produsere sykkelrammer, styrer, seter og hjul.

Men Sykkel-Hansen var også en kirkens mann og i denne uken hadde han sørget for hjelp i butikken, slik at han kunne fungere som en kirkens tjener.

Joss, Gido og Lusa kom til at det var litt spennende å få være med fader Gunerius bortover til kjerka denne søndags formiddagen, men de fikk etter hvert forståelse av at han ville ha en spesiell prat med Sykkel-Hansen etter at gudstjenesten var slutt.

Det var ikke mange sjeler på benkene i det store kirkerommet og far hvisket til dem fra plassen litt langt fremme at det folk brukte å si for å slippe å dra bortover til kirka, var at enten var været for fint, eller så var det for stygt.

Langt oppe i tårnet hadde Sykkel Hansen slått de siste slagene med de tre digre kirkeklokkene, slik at alt var klart for et orgelpreludium på det digre spellverket oppe på galleriet. Musikanten ble titulert som organist og også han var en god kjenning av Gunerius.

Joss snudde seg i kirkebenken. Noen spællmann var ikke å se, bare en skokk med svartkledde kvinnfolk som hadde funnet seg plasser foran en vegg av blanke rør - i både forskjellige høyder og tykkelser. – Det e orgelpiper som lage all lyden -. -Ka du veit – sa Joss til faren. Gido syntes orgelmusikk var fint, men kunne beherske seg for den skjelvende gneldringen fra de svarkledde kvinn-folkan.

-Hold kjæft – kom det fra Joss, han var informert av far sin om at det var sangerne i kirkekoret.

Like etter at den kortvokste presten hadde kommet seg opp på en veggboks lengst fremme i kirken, sovnet Lusa. – Æ forsto itj ett ord av heile greia -. Han beklaget seg til Gunerius da seansen omsider var over.

Lusa syntes det ble litt mer liv i opplegget, da folk begynte å spasere fremover til stedet der presten hadde sin faste plass og hvor de betalte for oppholdet ved å legge noen kroner ned i billettbøssa.

-Det kalles ofring -. Joss og Gido ble med Gunerius frem og la igjen noen småører, samtidig med at den svartkledde sjølingen ga dem ett takkens nikk bak gjerdet som han var plassert inne i.

Lusa holdt seg på benkeplass mens de andre tre så absolutt skulle frem for å gjøre opp for seg. –Det herre blir æ itj med på. Vi træng pengan hjem – Lusa var konsekvent. Men kunne berette at det var flere griskailla blant de spaserende, som på luringa ikke traff spyttbakken når de skulle kvitte seg med skråtobakken.  – Det e slikt presten meine e synd når han nevne det oppe på prekestolen - .Gunerius hadde kjennskap til litt av hvert også på det kirkelige område.

Etter at orgelnist Ivar hadde tatt en trudelutt og Sykkel-Hansen var kommet seg ned fra tårnet etter klokkeringingen, forsvant han og Gunerius for en prat inne i Johanneskapellet som kirketjeneren hadde kalt rommet.

Den egentlige Kirketjeneren hadde et lite oppholdsrom øverst i kirketårnet, ett  lite krypinn rett bak det store kirkeuret, der urverket var så digert at en voksen person kunne stå oppreist inne i kassen som det var bygd inn i.

Bare ett par meter over kirketjenerrommet hang de tre svære kirkeklokkene i noen solide jernbolter.

-Kan ikke være oppe i tårnet uten å bruke bomull i begge ørene -. – Selvfølgelig  bråker og tikker urverket heile døgnet, så det er ikke fred å få for en liten dupp på divanen i kroken inne i kvilerommet . Skulle jeg samtid bli nødt til å sette i gang de tre digre kirkeklokkene, blir det ett underlig sammensurium av lyder som kan være fullstendig uutholdelig -. Når hele menasjeriet blir satt i gang, kan folket nede i Lamoparken se de store flokkene med vettskremte duer som i stor fart flyr ut fra en av de to gluggene lengst oppe under selve tårnspissen -.

Innom den andre gluggen hadde den aldrende kirketjeneren snekret seg ei lita bu, der han ved hjelp av en langkikkert og den lille takgluggen brukte å studere himmelens stjerner og samtidig om han tilfeldigvis også kunne få øye på bostedet til  Vårherre der oppe i det høye.

Selv om den siste biten oppover mot himmelen bare foregikk med noen stiger, var forslaget til Gunerius at dette kikkerrommet lengst oppe i tårnet kanskje kunne være ett trygt hjemmested for Ivan.

-Uansett om det på søndagskveldene ikke bruker å være er så mye folk verken utenfor kirke eller nede i parken, kan det ikke bli så lett for dere å få Ivan fra såpefabrikken og bortover til kirken, mente Sykkel-Hansen. Gunerius måtte si seg enig, for å bruke lastebilen slik de gjorde det fra Tolva og ned til fyrhuset noen dager før, kunne de umulig gjøre på denne kvelden. Han var redd for hva folk ville tro, hvis de på en mørk søndagskveld fikk se fabrikkens lastebil stående utenfor kirkeinngangen – påmalt ”Vask Dem ren, og bli pen, med den grønne såpen”.

 -Vi må få til en annen løsning-. Gunerius hadde et forslag.

De kunne lånta fabrikkens solide handvogn på to hjul. Med Ivan liggende under en presenning oppe på handvogna og med Joss, Gido og Lusa sittende på skrevs over, kunne han og Jullen trekke handvogna fra fabrikken, bortover langs Jarleveien, gjennom jernbanetunellen, langs det korte stykket av Mellomveien, før de kunne svinge opp veibiten ved Lamoskolen og direkte frem til trappen foran Johanneskapellet.

-Da sees vi i kveld – sa Sykkel-Hansen da de dro fra kirken.

-Ka e det som skal foregå i kveld – Joss var veldig nysgjerrig.

-Det får kvelden vise -. Faderen var hemmelighetsfull.  

-Dette kan bli det viktigste og farligste som dokker tre karan har vært med på -, sa Jullen med svært alvorlig stemme til Joss, Gido og Lusa ved sjutiden på søndagskvelden.

- Og dette skal ingen vite nokka om – Lusa kom Jullen veslevoksent i forkjøpet.

Alle fem dro nedover til fabrikken, der Gunerius hentet presenningen og handvogna som ble plassert ved nedgangen til fyrrommet. Ivan gråt av glede og lettelse da han oppdaget hvem det var som kom. Han var blitt skikkelig oppskremt tidligere på kvelden, da fyrbøteren plutselig hadde innfunnet seg for å få sentralfyren på gang foran mandagens arbeidsstart klokken sju. Men Ivan hadde klart å holde seg skjult.

Ivan kom seg opp på handvogna, krøp under presenningen før Joss, Gido og Lusa fant sine plasser oppe på lasset. Ikke før var de klare til å begynne på den farlige turen, så satte luftvernsirenene i gang med sine ulyder og de måtte komme seg ned i fyrrommet igjen.

Som vanlig ble det mere folk ute i gatene etter at signalet ”Faren over” hadde gått. En del folk de kjente lurte på hva det var de dreiv på med – det var jo såpass seint og på en søndagskveld.

-Vi har starta med flyttebyrå -. Jullen prøvde seg som morrokall midt i alvoret.

-Skoill tru det e menneskehandel -. Ei artigkjærring prøvde seg. Hun skulle bare ha visst hvor nære sannheten hun var, tenkte far, men holdt kjeft av bare engstelse.

Noen tyske, unge soldater kom gående mot dem utenfor Elefantapoteket borte i Mellomveien, de vinket kameratslig til de tre oppe på lasset.

-Willst dere ha bongbong – spurte den ene tyskeren. Han kom bort til handvognen og lot dem få noe drops fra lomma på militærbuksa.

-Vielen dank – mange takk – sa Jullen på de tres vegne med et smil.

-Auf wiedersehn –på gjensyn – kom det hyggelig fra den eldste av soldatene og vinket til dem.

De satte opp farten enda mer og på den siste bakken opp til kirka ble handvogna tung å dra for Gunerius og Jullen. Skuffelsen og overraskelsen ble stor da gudshuset var fullt opplyst, de kunne høre salmesang for det viste seg at kveldsgudstjenesten enda ikke var helt avsluttet.

-Ka gjør vi no -. Gunerius var bekymret for stakkaren som lå under presenningen i kulden. De var ventet av Sykkel-Hansen ute i det ene sakrestiet, han fikk dem innafor og låste døren inn til selve kirkerommet for at ingen skulle komme direkte inn derfra. For sikkerhets skyld fikk de plassert Ivan inn i et av de store skapene der prestene hadde noen av prestekjolene – samariene – hengende - godt fylt med møllkuler i begge de to spesialsydde lommene.

-Det er ikke lenge før gudstjenesten er over -.Kirketjeneren  prøvde å være mest mulig beroligende. Seinere kunne Gunerius fortelle at han aldri hadde vært så glad noen gang, som da organisten avsluttet gudstjenesten med et usedvanlig kortvarig postludium.

Sykkel-Hansen var stadig inne i kirken, men kunne ikke få slukket alle de store lyskronene oppe i taket før han var sikker på at alle hadde forlatt kirken. Det tok tid før presten hadde fått hengt av seg prestekjolen, organisten lagt bort koralboka og menighetsfolket kommet seg ut av kirka, slik at Sykkel-Hansen kunne få vridd om hovedlysbryteren.

Guttene syntes det var skummelt å gå gjennom det lange og mørklagte kirkerommet. Sykkel-Hansen førte dem nedover midtgangen. –Nå er vi i `Våpenhuset` - Forståsegpåeren Gunerius lot dem få vite at navnet på dette rommet rett inn for inngangsdøra, skyldtes at når bevæpnede folk i riktig gamle dager kom til kirke, måtte de ifølge skikken henge fra seg sine våpen før de fant seg sine plasser inne i selve kirkerommet.

-Da villa det bli trangt om veggplass om soldatan fra Lillebyskolen fant på å ta seg en gudstjenestetur mens dæm e her i by`n – .Det var bare Lusa som turte å åpne kjæften, men til ett noe strengt blikk fra Jullen.

Med Sykkel-Hansen i ledelsen, begynte de på himmelfarten – første steintrappa var opp til orgelgalleriet, etterpå langs veggen med alle orgelpipene og videre opp de første, bratte tretrappene som bit for bit svingte oppover til det første hvilerommet ved siden av urverket til de svære klokkene.

-Det e itj rart at den gamle kirketjeneren træng ett kvilerom på vei`n oppover -. Gunerius var allerede sliten i ganglaget.

De var kommet så høyt opp i tårnet at de fikk øye på de tre svære kirkeklokkene rett over seg.

-Nifst - syntes Gido, han blåholdt seg i et smalt gelender for hvert trinn han tok oppover. -Her va det bratt, gitt! -.

Herfra og videre oppover kom de seg stadig høyere ved hjelp av enda smalere stiger. Ivan klatret oppover mellom Gunerius og Jullen og virket mere forskremt dess høyere opp de kom. Den siste stigen var såpass vinglete at den måtte forseres bare en etter enn, før de omsider kom seg opp til den smale platten foran budøra - som førte inn til det lille kottet med divanen og langkikkerten. Den lille gluggen oppe på veggen var eneste lyskilden, men det var en sprekk ved døra som ga utsikt nedover de småsvaiende, bratte stigene – forbi kirkeklokkene og helt ned til golvet over orgelgalleriet.

-Nesten som å vær i en fuggelkasse – syntes Lusa - høyt hengende som rommet var, midt i løse luften og lengst oppe i ett av byens høyeste kirketårn.

De var slitne og tungpustne etter klatreturen.

Ingen kunne jo russisk, men ved hjelp av tegn og geberder klarte de å få Ivan til å forstå at han ikke måtte bli redd når kirkeklokkene satte i gang. Han måtte ha døren låst og bare åpne når en av dem kom med mat og en liten tomdunk for å kunne få skiftet pissebøtta borte i kroken. Som signal ville det alltid bli knakket tre ganger i døra.

-Tavaritsj - kamerat Ivan -. Joss syntes det var leit å forlate russerkompisen langt der oppe i tårnkottet.

Da de omsider hadde kommet seg ned til hoveddøra på plassen foran kirken, kom ett par karravolige, bevæpna tyske soldater springende bortover. De ville vite hva de hadde å gjøre inne i den mørklagte kirken på denne tid av døgnet.

-Kirchen-arbeiter -. Sykkel-Hansen hadde litt kjennskap til det tyske språket, på grunn av sine førkrigs kontakter med tyske fabrikanter av både ventilgummi og sykkelpumper.

-Schnell, nach hause fahren – kom dere hjem. Den ene krigeren var brysk i røsta, men de to soldatene ble litt blidere da de fikk øye på de tre guttekompisene oppe i den store handvogna. Den yngste av de to soldatene tok av seg krigshjelmen og vinket til guttene.

-Dæm e jo bare to store gutonga som e sendt hjemmanfra, blitt pådytta ett alt for stort gjevær og fått på seg noen litt for store militære klesplagg -. Jullen var lei av krig og elendighet.

Gunerius og Joss var ikke før kommet seg opp trappene i Tolva, før mor Holm var på døra.

Uten at Ludvig hørte det, kunne hun fortelle at det pånytt hadde vært en sivilkledd kjekkas av en tysktalende herremann på portklokka til guttehjemmet, med spørsmål om det bodde en ungdom ved navnet Simon på heimen. Frøkena hadde bare sagt`Nein` før hun smelte igjen porten til stor ergrelse for gestapisten.

Hun var redd for at det når som helst kunne bli nye rassiaer – ikke bare etter Ivan, men også for å få fatt i Ludvig.

Gunerius skyndte seg ned trappen til Jullen, hvor de kom til enighet om at også Ludvig måtte få tilhold sammen med Ivan, oppe i tårnrommet i kirken, for sikrere hjemmested kunne ingen av dem få. De funderte lenge på hvordan de skulle få Ludvig usett nedover trappene fra fjerde i Tolva og bortover til kirken uten at mistenksomme, patruljerende soldater skulle få øye på dem. Dessuten var det allerede blitt midnatt, så noen andregangs fordekt mennesketransport på handvogna denne kvelden var selvsagt ikke aktuell.

-Jeg har det – Jullen ble ivrig. - I morgen tidlig, kontakter vi bydelens velkjente sykkelreparatør, den vikarerende kirketjeneren Sykkel-Hansen, om å hente en punktert herresykkel til reparasjon i bakgården til Tolva. Ingen ting var mere naturlig enn at sykkeleieren blir med på farten, for å kunne få den med seg i retur etter lappingen. Som eier av doningen skulle en gangbar og godt forkledd Ludvig følge sykkelreparatør Hansen.

Det viste seg å være bare Jøssinger og intetanende tyskere som holdt seg utendørs denne råkalde mandagsmorran, for de eneste to vesenene de råket på, var en eller annen fyren nede i bakgården til Tolva som de ikke dro kjensel på, og etterpå så de bare snurten av denne kremmeren litt lengre borte i Lavei`n som låste opp butikkdøra foran en ny dag.

De kom seg velberget bortover til kirka, der jøden Simon og russerfangen Ivan ble forenet i det lille krypinnet helt øverst oppe i tårnet på Lamokirka - noen få luftige meter unna de tre digre kirkeklokkene og det store tikkende urverket.

Ut på mandagsformiddagen kunne eldstesønnen i en tyskvennlig nazifamilie borte i Tia - litt hoverende meddele for Joss - at han kvelden før hadde lagt merke til Joss, Gido og Lusa oppe på ei handvogn som ble trukket av Jullen og Gunerius.

-Du må hilse far din med at tyskeran kanskje ønske å få kjennskap til hva slags snuskeri han og Jullen driv på med borti kjerka på en søndagskveld -. Han hadde aldri før sett folk på kirkevei ved hjelp av handvogn.

Joss svarte ikke – han bare for videre nedover til Gunerius på fabrikken for at faren skulle få greie på forholdet. Faren ga beskjed til Jullen etter at arbeids-dagen var over.

-Vi må holde oss i beredskap – mente Sykkel-Hansen. De treftes borte i kirka etter at middagen var kommet på rette plass. –Er vi heldige så kan jeg ikke forstå annet enn at krigen snart må være slutt -.

Gode nordmenn var allerede ved begynnelsen av krigen blitt fratatt sine radioapparater, men den gamle kirketjeneren hadde klart å gjemme et gammelt Philips radioapparat inne på det nederste loftsrommet, slik at Sykkel-Hansen kunne fortelle at den norske stemmen fra London ofte kunne meddele at den tyske hæren tapte på alle fronter. – Amen, sa Jullen -.

Selvfølgelig kjente verken Gunerius eller Jullen til, at denne nysgjerrige tyskvennlige spirrevippen som hadde frittet ut Joss tidlig på dagen, hadde vært borte på offisersbrakken for å meddele om sine mistanker om at det kanskje foregikk ulovligheter borte i Lamokirka. Den høye offiseren lovte at de skulle se på saken.

Ved åttetiden om kvelden kjørte det en grønnmalt tysk militærbil fram til kirkas hoveddør og ned fra lasteplanet hoppet det mange hjelmkledte og bevæpnede soldater. En av dem brukte ett brekkjern og fikk opp kirkedøra i en fart, slik at den kaukende gjengen kunne løpe inn i gudshuset.

Helt oppe i tårnrommet kunne Ivan og Ludvig høre bilen som stoppet langt der nede foran inngangsporten. De forsto også at noen brøt seg inn i kirka. Når de litt senere forsto at noen hadde kommet seg inn i selve kirkerommet og hørte levenet fra folk som sprang rundt over alt, forsto de tvert at det var soldater som herjet - og at det var dem de var ute etter. De hadde ikke annet å forsvare seg med, enn en liten jernnøkkel til den tynne budøra.

Herjingene nede i kirken var lett å høre – akustikken i det store rommet var veldig stor og gjorde alt enda mere uhyggelig. Det sprang soldater over alt og etter ropene å dømme, var det ikke vanskelig å forstå at respekten for Gudshuset var fullstendig borte. Under høylydte kommandorop drev soldatene og lette over alt - både inne i prestesakrestiet, ute i Johanneskapellet, borte i dåpssakrestiet, under alle kirkebenkene og oppe på begge galleriene.

Klokken hadde begynnte å nærme seg ni på kvelden og Ivan og Ludvig kunne høre at noen av soldatene hadde kommet seg opp på Orgelgalleriet og hadde begynt letingen der oppe. Det ble ekstra stort rabalder da noen begynte å herje bak veggen der de digre orgelpipene hadde sine plasser og i organistens hvile og noterom, som lå rett ved døra opp til tårnet. Begge to var kalde av redsel og innså at de om ikke mange minuttene ville ha noen brølende soldater klatrende opp de siste stigetrinnene - helt opp til tårnrommet der de lå skjult.

Gjennom dørsprekken kunne de begge se at et par av soldatene bare hadde noen få trinn igjen av den nest siste stigen, før de var nødt til å passere de tre svære kirkeklokkene.

De holdt om hverandre og forsto hva som hvert øyeblikk kom til å skje.

Plutselig satte de store, malmtunge kirkeklokkene å ringe.

Klokken var blitt ni på kvelden – tidspunktet da alle byens kirkeklokker ifølge bestemmelsene skulle ringe for å minne om at alle unger skulle komme seg hjem for å ta kveld. Sykkel-Hansen hadde tryglet sjefsoffiseren om å få gjøre sin plikt, samtidig som han visste hva som kunne skje der oppe i himmelrommet.

Ivan og Ludvig fikk høre de to soldatene i ren forskrekkelse og redsel rase nedover kirketårnets stiger og trapper, mens en svært stolt og glad kirketjener ved iherdig hjelp av solid tauverk og spesialkonstruerte klokkemekanismer, holdt tre kirkeklokker i virksomhet.

Og denne kvelden ringte Sykkel-Hansen ekstra lenge – til alle tyskernes store fortvilelse.

Russerfangen Ivan Aleksandrovitsj Panenkov og hans gode kamerat jødegutten Simon, med tilnavnet Ludvig, gråt av glede da klokkeringer og sykkelforhandler Hansen fikk komme inn i tårnrommet. Men først etter at han hadde banket de tre avtalte slagene på døra.

Huskerier XXXVI - krigsminner

Leieboer Husby ved siden av Jullen nede i tredje etasjen var kjent i nabolaget som en lett tennelig, småvokst krabat. Med kjærring og tre halvvoksne gutter bodde han rett under det nedslitte linoleumsgulvet til det ”festlige” tyskervennlige kvinnfolket, som hadde jevnlige offisersfester med dans og jubalong langt ut i de sene timer. Når det sto på som verst, følte tyskhateren Husby at golvplankene svaiet i takt med dansemusikken i etasjen over.

Han var godkompis med Gunerius og de inngikk en høyst hemmelig avtale om at når musikken og dansen var på sitt verste, skulle vegg-i-vegg beboende Gunerius skru på kjøkkenkomfyren på full styrke, slik at den felles ”vippa” sørget for overbelastning inne hos tyskermadammen - scheinekvinsen som slike ble kalt – slik at musikken fikk en brå slutt til wehrmachtens krigerske store bestyrtelse.

En annen dansekveld ringte det flere ganger på gateklokka til Husby`n før han i fullt sinne kom seg ned alle trappene, fikk opp ytterdøra foran en drittfull offiser.

-Frauen, Frauen - kom det fra den fulle tyskeren. –Æ ska gi dæ Frauen, æ -. Den flyforbannede Husbykaren treiv tak i offiserslua på fiendskapen, trakk den nedover hodet på fyren og rævkjørte krabaten ut fra gatetrappa til Tolva. Etterpå kom han seg raskt opp trappene til leiligheten, uten at noen i etasjen over merket noe som helst til attentatet.

De to kampbrødrene tok seg en kaffetår etter `sjalabaisen`. De inviterte Jullen opp trappa, men han måtte avslå på grunn av at han hadde Ivan i dekning.

-Æ ska få`n nazipolitisjef Rogstad te å kom å ta dæ -. Tyskdama hadde gjennomskuet Gunerius da enda en sabotasjehandling med strømmen fant sted.

                                                           ^^^^^^^^^^^^

Guttebarnehjemmets gode mor, snille og runde frøken Holm, hadde tatt på seg finstasen og klarte å komme seg opp til Guneriusa`n uten alt for stort oppsyn fra nabofolket. Helga hadde gitt henne en søndags ettermiddags kaffeinvitasjon ved ett tilfeldig treff borte hos kramkaren i Seksa.

De to voksne forsto godt at noe spesielt måtte være på gang, da frøken Holm hadde fått seg en plass i kurvstolen ved det fine røkebordet, etter at hun til mye pust og pes hadde kommet seg opp de mange trappene. Hun så ganske fortvilt, ut syntes Joss.

-          Etter at faren til`n Ludvig ble tatt av tyskeran, fikk jeg kjennskap til flere jødiske familier her i nabolaget som på bestialske måter ble jaget ut av hjemmene sine og frakta bort av fiendens gestapister – det tyske statspolizeiet. Mor Holm fortalte om hva små og større unger, mødre, fedre og helt gamle besteforeldre måtte gjenomgå og at all uhyggen med påringinger og banking på ytterdørene som oftest skjedde på nattetider når folk lå og sov i sine senger.

-          Jeg er så redd for at det samme skal skje me`n Ludvig. De fleste av de større guttene på Hjemmet vet at han er av jødisk slekt og at han egentlig heter Simon. De kjenner også til alle de signerte veggbildene borte på skolen og at han også derfor må holdes i skjul hos oss -.

Frøken Holm gråt.

-          I går ettermiddag kom en oppjaget kamerat av Ludvig hjem fra skolen og kunne fortelle at han av en ung, tysk offiser var blitt spurt om det på barnehjemmet bodde en begavet tegne og malerinteressert ungdom ved navnet Simon. Han hadde ikke svart, men dette kan jo bety at tyskerne har fattet interesse om at det finnes en jødisk gutt på Barnehjemmet. –Hva gjør vi med det? -. En soldatransakelse kan jo skje når som helst.

-          I tunge stunder har Ludvig fortalt meg om den trygghet som dere alltid gir- derfor fant jeg det best å dra hit til dere. Jeg trenger noen å rådføre meg med -.

-Fornuftig tankegang – kom det fra en veslevoksen Joss. Han satt med ørene på stilk lengst borte i kroken på den brede divanen.

Gunerius ga snille Holm et noenlunde rent lommetørkle så hun fikk tørket tårene og foreslo at de tok opp til nøye vurdering hva som burde kunne gjøres for å berge Ludvig fra å havne ut i samme elendigheten som faren.

Kaffen, ripssaften og vaffelkakene ble drukket og spist i stillhet.

-I krigstid er litt selskapelighet blant gode venner av storveis betydning -. Joss-komentaren vakte stor munterhet.

Etter ett kortvarig kjøkkenmøte med bare Holm, Helga og Gunerius tilstede, ble det fattet et enstemmig hastverksvedtak om at Ludvig hurtigst mulig – og mest mulig skjult - etter mørkets frembrudd skulle bli hentet på Hjemmet av Gunerius, for å bli fraktet til leiligheten i fjerde og bli skjult og oppbevart der oppe så lenge det var nødvendig.

De ble enige om at den eneste utenom de aller nærmeste som burde få kjennskap til forholdet måtte bli Jullen.

-Det skulle nå bare mangle – mente Joss. – Her blir det sannelig krigstilstander. Gunerius var litt fortvilt.

- I en og samme bygård får vi fra i dag av ansvaret for to flyktninger. En russer ved navnet Ivan og en jødisk nordmann kalt Ludvig, men med Simon som døpenavn -.

Simon boende i fjerde, Ivan delvis hos Jullen i tredje eller nede i en mørklagt kjellerbod, når han ikke dreiv som grøftegraver nede i bakgården.

- Vi trenger sannelig hjelp fra høyere makter – kom det fra Joss.

Det ble seinkveld og da det var krig ble ikke gatelysene tent. Tyskerne hadde bestemt at det måtte være mørkt over alt og rullegardiner ble påbudt foran alle vinduer, slik at flyene ikke så alt for lett skulle se lys fra husene, slik at de lettere kunne finne sine mål for bombetoktene.

Mor Holm hadde i en koffert pakket ned de viktigste klærne til Ludvig, slik at Gunerius i stor fart fikk karen over hestgata og opp i leiligheten. Jullen var allerede informert og holdt vakt nederst i trappeoppgangen. Det holdt på å gå galt, da de rett ut for inngangsdøra oppe i fjerde gikk seg på en tyskvenn av nabodamen. Den uniformerte fyren hadde vært på fellesklosettet i enden på gangen.

-          Sauberkeit ausweisen – renslighet utvises -. Gunerius sørget for at den rengjorte soldaten i farten fikk andre ting å konsentrere seg om enn jødiske arrestasjoner i Lave`n tolv.

For å minske nysgjerrigheten fra den tyskvennlige naboleiligheten, økte de beredskapen ved å få i seg ett fullstendig taust kveldsmåltid, før de kom seg til sengs – Ludvig anføttes og til stor glede oppe i senga hos Joss. Alle lå på samme rom og før søvnen omsider tok dem, ble de hviskende enige om at skulle det være noen nysgjerrige som lurte på hvem det var Ludvig var, da var han en bortkommen sønn som var vendt tilbake til faderhuset.

-          Han e bror min – Joss var bestemt.

-          På tysk `Er ist mein Bruder`, om en eller annen fra fienden skulle bli for pågående.

Tyskerne hadde lagt piggtråd øverst på plankegjerdet, slik at Joss, Gido og Lusa hadde fått store problemer med matforsyningene til russerfangene på den andre siden.

Etter at piggtråden var kommet på plass på toppen av planken ble det ett problem med matingen, noe som de tre russerkompisene la frem for både Gunerius, Jullen og jomfru Berntsen nede i melk og brødbutikken.

-Hvess vi bare sånn noenlunde usett av derre hersens vaktsoldatan, får ett eller anna spiselig over piggtrådgjerdet, ska vi vær fornøyd -.

-Dokker får tenk stort -. Jullen foreslo at det over noen dager - i en stor papirsekk  ble samlet inn mest mulig brødbiter og størst mulig kakesmuler, mat som de på en eller annen måten kunne få over gjerdet i ett jafs. – Ta mørkret og seinkvelden te hjelp -.

De hadde fått med seg at når russerfangene etter dagens slit var blitt jaget oppover til denne store fangeleieren i nærheten av blindskolen, var det igjen bare noen ganske få tyskere borte på tomta – en gjeng som holdt til inne i vaktbua natta over og bare var utenfor `til lufting og tømming av soldatblæra`, som Jullen sa. – Innvasjonsstyrkan kan sekkert bli like pæssantrængt som  oss Ola Nordmenn -.

Både tiggerferden rundt i gårdene, brødskalkene fra kafèdamen på hjørnet av tia og restene fra disken hennes Berntsen brakte gode resultater. Papirsekken ble ganske full i løpet av ett par dagers tid.

Planen med sabotasjehandlingen var at Joss og Gido skulle bære Jullens eneste malerstige bort til piggtrådplanken, reise den opp mot veggen, før Joss kom seg opp på toppen av stigen og fikk tomt brødinnholdet i papirsekken over planken. Derved ville russerfangene finne maten på morran, uten at tysksoldatene trengte å oppdage noe som helst.  

Det høljregnet og var bekkmørkt da Lusa ble kommandert til å få på seg sydvesten og den svarte regnjakka si. Ordren gjaldt at han under intens selv-beredskap skulle overvåke det tyske vakthuset nærmest jernporten ytterst mot hestegata. Såfremt fienden av en eller annen grunn skulle vise seg i døråpningen, skulle Lusa straks anrope Joss og Gido gjennom portrommet med ordene ”varsko her”.

Lusa slapp å å foreta et eneste anskrik, for den overdøvende grammofon-musikken inne fra vaktstua sørget for at ingen derfra kunne oppdage mat-tømmingen.

Innholdet havnet på rette sted helt inn til plankegjerdet – som ett ettertraktet måltid til takknemlige russere tidlig om morran.

Jullen og Ivan var som vanlig tidlig på`n dagen etter, men sjefen sjøl kunne ikke begripe alt levenet fra skokken av villhunder på andre siden av planken, eller alt levenet av kråker og måser som drev lavtflyving over den samme arenaen.

Fortvilelsen var stor for de tre omtenksomme kompisene, men bedret seg en smule da Jullen kunne fortelle Joss, Gido og Lusa at bakgårdsarbeidet vill være ferdig dagen etter. Da skulle plassen igjen brukes som leikeplass, klesstativene ville komme på plass og det samme gjaldt stablene med fyringsved.

Så lenge de tre ungdommelige motstandsfolkene beholdt sine avtalte vaktposter foran og inne i bakgårdene på både Tia og Tolva, mente de at både Ivans og Ludvigs sikkerhet måtte være `all right` så lenge det var Jullen og Gunerius som hadde hovedansvaret for de to flyktningene.

-          Men vi klarer ikke å holde dem skjult her i leiegården så mange dagene til, mente Jullen – folk har begynt å følge litt med. De lurer oftere på hvem den tause, skjeggete fyren egentlig er. Får den tyskervennlige tøtta oppe i fjerde mistanke til det som foregår, kan det bli fare på ferde både for de to ungdommene og for oss som prøver å holde dem skjult -.

Gunerius og Jullen begynte å legge planer. Nå når gravearbeidet var unnagjort nede på gårdsplassen, ble detn verste saken å få til en ordning med hva som måtte gjøres for å berge Ivan til å skulle overleve krigen.

Far Gunerius ba om litt tenketid. Hans beste venn nede på fabrikken var fyrbøter Mattias. Og han visste råd.

Det var lørdag og alle arbeiderne sluttet klokken ett. Når alle hadde tatt helg sørget Mattias for at han fikk lånt den lille, grønne lastebilen til fabrikken – påmalt ”Klok av skade, bruk tannkrem fra Lade” på begge sidene av lasteplanet. Han kjørte lastebilen helt inntil porten til tolva, la en presenning over lasteplanet før Ivan krøp inn under dekslet og la seg og uten at noen la merke til noe som helst. Mor Helga hadde stekt skikkelig med potetkaker, kona til Jullen smurte noen brødskiver med svartsirup - samtidig som begge hadde ordnet med noen varme klesplagg.

Nede i fyrhuset på såpefabrikken var det alltid varmt. Fyrrommet var ett stort tilbygg til selve fabrikken og var av største nødvendighet for å holde såpekokingen i gang. Mattias likte ikke tilnavnet ”Der Fuhrer” så lenge krigen varte, men han var en viktig og pliktoppfyllende vedfyrer for at hjulene skulle holdes i gang til fabrikasjonen av både vaskepulver og Sunlight såpestykker.

Det var svært høyt under taket nede i kjellerlokalet der den digre fyrkjelen var plassert og langs takbjelkene var det flere av arbeiderne som hadde de selvdyrkede tobakksplantene sine hengende til tørk. På den måten berget de seg sånn noenlunde over nikotinhungeren når de gikk tomme for rasjonerings-kortene. Ingen oppdaget at Ivan ble fulgt ned i fyrrommet av Gunerius og Mattias. Av noen store trekasser laget de en skjulekrok lengst inne i den mørkeste delen av rommet og en brukbar sengeplass av noen strisekker som stanket av skikkelig såpe med salmiakkduft. Ivan ble innstendig oppfordret til å holde seg skjult om en eller annen skulle låse seg inn i fyrrommet, men det var jo helg og hver eneste en av de ett hundrede fabrikkarbeiderne hadde gudskjelov fri fra jobben.   

 -Her kan du være trygg, Ivan -.

Russeren holdt seg godt gjemt borte i kassehaugen, lyttet etter fremmede lyder, men var redd for om en eller annen hadde noe å utrette nede i rommet. Han kunne tydelig høre trafikkleven fra denne Jarleveien rett utenfor fabrikkområdet – ellers var det stille og fredelig.

En skokk med duer hadde tilhold oppe i takbjelkene. Han syntes det var litt skummelt til å begynne med, men duene kurret fredelig inntil det ble kveld og dagslyset forsvant fullstendig, utenfor det eneste lave vinduet rett over inngangsdøra.

Ivan hadde fått i seg ei brødskive og klart å få seg en liten dupp, da han plutselig våknet av at de skarpe taklysene ble slått på. Det knirket i kjeller-nedgangen fra gårdsplassen og han krøp enda lenger inn blant trekassene. Duene fløy vettskremte rundt oppe i under det høye taket, før de fant den vanlige rømningsveien ut av det varme oppholdsrommet.

En ung mann og en eldre kar spøkte og lo over alt duelevenet de hadde fått i stand.

-E det nå rart det e krig, Hilmar – ikke en gang duan får værra i fred – Ungutten Olaf hadde satt opp langstigen helt opp til bjelkene der de begge hadde tobakksplantene hengende til tørk.

Ivan var redd for at han fra oven skulle bli oppdaget inne i kassehaugen, men både Hilmar og Olaf var for opptatt med ”himavla”-jobben til det. På en takbjelke lengst oppe i det høye, tok de seg noen ettertraktede drag av hver sin sjølrulla surrogat dings, før de slukket det sterke taklyset etter at de hadde kommet seg ned den bratte stigen.

Ikke lange stunda etterpå hørte Ivan de første duene finne reirplassene sine oppe under takåsene. Han fikk ikke noe søvn om natta og var gla da søndagsmorgenen endelig kom, med den fredelig avtalen om morrasbesøket av Gunerius og Jullen - med  hver sin pakke med noen velsigna brødskiver og en liten skvett melk på lomma.

-          I morra e det mandag og arbeid på fabrikken etter helga. og da kan ikke Ivan opphold sæ nede i fyrhuset lenger -.

Gunerius var lei seg. Midt på fredagen i siste uken, hadde en høyere tysk offiser blitt transportert til Tolva i en storslagen motorsykkel med sidevogn. Selv om det uhyggelige besøket var til fruentimmeret oppe i fjerde, mente Jullen at flere av leilighetene i Tolva når som helst kunne bli gjennomsøkt. Han hadde lagt merke til en del mistenksomme blikk fra denne tyske vennligheten lengst der oppe i det høye. –Vi får søke Vårherre om assistanse – foreslo Jullen, selv om han ikke akkurat hadde noe tru på at det var noe mye hjelp i akkurat det.

-Det må også gjøres ett eller annet med Ludvig -.

Gunerius virket som om han hadde ett eller annet spesielt oppe i topplokket. De fikk forklart for Ivan at de skulle komme nedover til fabrikken senere på kvelden. Han viste dem begge sin takknemlighet for all hjelpen, men ble reddere hver time som gikk, for det som kunne komme til å skje.

Etter morrasturen nedover til Ivan, dro Gunerius hjemom oppe tolva, fikk raskt på seg slipset og de spisse penskoan, før han fikk tak i Joss, Gido og Lusa som bare hadde å bli med til søndagsgudstjenesten borte i Lamokirka.

-Ittnå knussel – sa han bestemt.

Huskerier XXXV - krigsminner

Husverten Jullen må ha kommet til at noe måtte gjøres for å få slutt på alle oversvømmelsene inne på gårdsplassen.

Joss, Gido og Lusa mente at de hadde vokst fra disse utskeielsene med de barnslige pisskonkurransene utover den store dammen. De var blitt enda bedre kompiser etter at Joss nesten helt alene hadde stridd med å skulle brødfø Nikolai og for dem betød det overhodet ingen ting, da Jullen og en annen arbeidskar satte i gang med graving over hele gårdsplassen for å legge ned tjukkere avløpsrør.

Plassen ble til et eneste digert hull, som på de djupeste plassene ble dekket til med noen planker av de to bråkjekke rørleggerne, for at ungene kunne holde seg oppe på jorda.

-Inni hampen, her sjer det ut -. Joss var ikke særlig begeistret for at leikeplassen så ut som om det hadde vært jordskjelv. Jullen var grei og lånte guttene en spade, slik at de fikk ryddet seg en litt tørrere vei bortover til plankegjerdet. De russiske fangene måtte fremdeles få brødskalkene under planken – når bare ikke vaktsoldatene så det.

-Verschwinden – forsvinn –heraus, ropte soldatene hvis ungene ble for nærgående. En av de yngste av fangene så ekstra sliten ut. Han var en liten, mager og snauklipt kar som gikk rundt i noen filler av russiske uniformer og med noen sundrevne strisekker surret fast på beina.

Ungene på andre siden av gjerdet hørte at fangene kalte karen for Ivan.

Joss hadde våget seg opp på planken tidlig på morran og fikk øye på Ivan som lempet stein like bortenfor gjerdet. Arbeidet gikk visst ikke fort nok, for vaktene var stadig over Ivan med spark og rop. Han ble liggende nedslått i ytterkanten av steinhaugen, men kom seg på beina igjen da Joss lot han forstå at en matbit var klar for overlevering under gjerdet. Det tok tid før Ivan klarte å komme seg bortover, men fikk med seg brødskalken samtidig som han hadde en liten selvlaget ting til Joss uten at vaktene merket noe.

-Flott arbeid -. Lusa kunne ikke forstå hvordan fangen hadde klart å skaffe seg en kniv til å skjære ut kunstverket. Forstandige Gido mente han på luringa måtte ha klart å lage seg ett eller annet redskapet av ett eller annet som var skarpt. Fangegjengen hadde ofte småting på innerlomma som ble brukt som byttemiddel mot noe spiselig fra andre siden av gjerdet. Det ble til en gjensidig takknemlig glede på begge sider av plankegjerdet.

Gido hadde fått tak i en ganske stor brødskalk som han stakk under gjerdet rett ved siden av der søppelkassene sto og merket at en eller annen fangen grep fatt i brødet. Men da det ikke kom ett eller annet i retur, klatret han opp på gjerdet for å se hva grunnen kunne være. Her opplevde han at en av de voldeligste av de tyske vaktene hadde oppdaget en gammel stakkar som prøvde å skjule brødbiten han hadde fått av Gido. Tyskeren ropte skjellsord, slo russeren flere ganger med geværkolben, til han ble liggende urørlig nede på marka ikke langt fra plankegjerdet der Gido oppholdt seg.

Gido forsvant sporenstreks ned fra gjerdet og kom seg i sikkerhet bak noen trekasser inne i portrommet. Det var Joss og Lusa som fant en redd og gråtende guttunge på gjemmestedet en stund etterpå.

-Dette tør æ ikke mer -. Joss og Lusa forsøkte å trøste. –Vi e krigera og skal fortsett med å hjelp våre russiske kamerata -. Joss var bestemt. Dermed basta. Gido var blek, men torde ikke protestere, så slik ble det.

Det silregnet og de tre motstandskompisene hadde funnet seg en tørr plass under den nærmeste altanen ved siden av portrommet og like ved søppeldunkene. Herfra hadde de grei utsikt utover den oppspadde og rotete gårdsplassen, samtidig som de kunne høre kjeftingen fra alle de tyske vaktene på andre siden av gjerdet. –Arbeite schnell – arbeide fort – Schnell, schnell! -. Det var heldigvis ikke flere unger ute i regnværet, for det var ett krigsråd som ble avholdt i største hemmelighet under altanen i tolva. Joss hadde fra foreldrene klart å få med seg at Jullen var en god nordmann – en motstandsmann som arbeidet fullstendig hemmelig sammen med andre norske karer og kvinnfolk.

-Motstandsfolk er slike som vil kjempe for fedrelandet – mot den tyske Wehrmachten -. Det var Joss som hadde hørt dette fra faren, som igjen  var blitt fortalt det av arbeidskompisene nede på såpefabrikken. Ved det regntunge rådsmøtet under altanen ble det enstemmig vedtatt, at også de ville stille seg til rådighet som motstandsmenn og at om de skulle oppdage noe mystisk, så ville dette straks bli meddelt Jullen. De tre kompisene var sakelige og rede til kamp.

Det var begynt å skumre og de tre motstandskarene skulle til å avslutte møtet under altanen.

Lusa var den første som oppdaget at noe rørte seg i kroken borte ved søppeldunkene. De kunne se en fillet russer som krøket seg sammen og regnet med at det måtte være en eller annen stakkaren fra andre siden av planken og som hadde kommet seg unna de tyske vaktene.

Russeren var den vettskremte Ivan og det var akkurat da blitt storoppstyr blant vaktene på andre siden av gjerdet. De ropte, skreik og sprang rundt om på området på leit etter fangen.

-Tavaritsj – kamerater -. Ivan var lav i røsta. Guttene fryktet at vaktsoldatene når som helst kunne komme springende inn til gårdsplassen på leiting etter rømlingen. –Hva gjør vi nå -.

Gido var som vanlig den roligste av dem. Han drog den ene treplanken vekk fra det djupe hullet som Jullen og kompisen hadde gravd midt på plassen. Joss vinket ivrig til Ivan, som kom springende og forsvant ned i hullet. De tre guttene fikk planken på plass før de kastet noe stein og jord over.

Joss, Gido og Lusa råsprang alle trappene opp til fjerde etasjen, der de fra altanen kunne se de bevæpnede fangevokterne storme inn på gårdsplassene både i tia og tolva, før noen til stort leven sprang oppover alle trappe-oppgangene, mens andre for ut på gatene i hele nabolaget.

Det ble storbråk og redsel blant folkene i både åtta, tia og tolva som lå nærmest russerplassen, for tyskerne tilkalte flere soldater slik at leitingen fortsatte utover kvelden – til det ble for mørkt til å kunne drive på lenger.

-Ka gjør vi no – Ivan må ha mat og han træng nokka å ha over sæ -.

-Vi drar ned te`n Jullen – han må værra rette karen -. Denne gangen var det Joss som tok kommandoen over de to andre. De listet seg ned til tredjeetasjen og ringte på hos Jullen.

- Vi har nokka viktig å fortæll dæ, Jullen. Joss opplyste at de var motstandsfolk, at de var kjent med at han også var det samme og at han derfor kunne være helt trygg. Motstandsfolk var tyskernes verste fiender – for det var jo folk som drev ulovlig, skjult virksomhet som den tyske fienden ikke måtte ha kjennskap til. Ble de oppdaget havnet de i tyske fengsler og kunne risikere dødsstraff hvis det de hadde gjort mot tyskerne var riktig ille.

Jullen ble sinna – åpnet døren inn til leiligheten på vidt gap og fikk i en viss fart de tre forskremte guttungene innenfor.

-          Hva i hampen er det dere smårollinger snakker om – motstandsfolk, hva kjenner dere til slike ting – og hvorfor i all verden kommer dere til meg om slike ting? -

Jullen viste tydelig at han var fly forbannet og bantes slik han pleide. Guttene ble vettskremte og Lusa tok som vanlig til gråten.

-          Vi villa bare fortæl dæ at vi i det store hullet ute på gårdsplassen har gjemt en russisk fange ved navnet Ivan -.

Jullen visste godt hvem karen var, men mente han ikke kunne gjøre noe med det, for han ville ikke ha noe med tyskerne å gjøre.

-          Du får stikke opp å hent ned far din, Joss.

Joss ble skysset på dør, mens de to andre ble plassert ved kjøkkenbordet. De selvlagde uniformsluene som de hadde ordnet seg med, beholdt de på hodet.

-          Er dere klar over at dere leker med livet til andre mennesker – Jullen var like sinna.

Gunerius kom springene ned fra fjerde – også han var redd for hva som var hendt. Jullen fikk Gunerius med seg inn på stua og guttene hørte de var ganske høyrøstet. Men hva som ble sagt klarte de ikke å få med seg – noe som visstnok også var meningen.

-De har noe å skjule -. Mente Gido. – Men ka i all verden ska vi gjørra med stakkar`n nede i jordhølet?-.

Alle tre var redde for hva de hadde stelt istand. De kunne fremdeles høre rop og tunge tramp fra tyske soldatstøvler – tyskerne for rundt over alt i kveldsmørket på leting etter Ivan. Kjellere, loft og leiligheter i alle gårdene ble gjennomsøkt. Folk ble truet på livet for å fortelle om de kjente til hvor rømlingen kunne oppholde seg.

De eneste som ikke var redde var alle lausbikkjene. Det krydde av dem, sprang glefsende etter de bevæpnede soldatene og fikk gjerne flere beinspark når de ble for nærgående. Alle villkattene på altanen hos fru Knutzen hadde rømt sin vei – livredde – mens den snille katte venninnen sto alene i bekmørket ute på altanen og ropte:

-Kom da pusene mine. Det er ikke farlig, bare noen slemme tyskere som vil være så veldig kjekke -.

Gunerius og Jullen hadde hatt en meget fortrolig prat og var blitt enige om at de skulle ta en alvorlig kjøkkenbords mannfolkprat med de tre `motstands-karene`. Jullen hørtes sakelig og grei ut:

-          Nå får dere høre meget godt etter -. –Vi lytter det beste vi kan -, kom det fra Joss. Han følte seg modigere nå når faren var ved kjøkkenbordet.

Også Gunerius fortalte guttene om hvorfor norske mennesker ikke likte at tyskerne som hadde hærtatt landet ble kalt for motstandsfolk.

-          Altså slike som oss – slo Gido fast, han hadde tatt av seg uniformslua og lagt den pent og pyntelig på budalsbordet foran seg. Det samme gjorde de andre to krabatene.

-           Klar til kamp – sa en beskjeden Lusa.

Far Gunerius ga skryt for alt det de hadde gjort for russerfangene.

-          Men dere har selv sett hvor farlig det har vært, når de tyske vaktene har forstått at dere ga mat under planken og derfor slo fangene helseløse med geværkolbene. Akkurat slik – og ofte mye verre – blir norske motstandsfolk behandlet av tyskere, hvis de gjør noe for at landet skal bli fritt igjen -.

Jullen tok over briefingen :

-          Det finnes også nordmenn som er på parti med tyskerne. De er meget farlige og sladrer til fienden hvis de skulle oppdage noe. Derfor skal dere tre forstå hvor farlig det kan være for oss alle, om noen får kjennskap til hva vi driver med -.

Jullen sa nå at han var stolt av å kalle seg motstandsmann og at han visste han kunne bli skutt om noen dårlige nordmenn fikk kjennskap til dette. Det var derfor han ble både sinna og redd, da de kom for å fortelle om Ivan og gjemmestedet nede i gården.

           –Dettane e skummelt -, kom det fra Joss.

Også Gido og lusa hadde lyttet intenst og alle de tre guttene forsto hvor farlig det kunne være å skulle bli motstandsmenn. De lovte på tro og ære, at de ikke skulle fortelle noe som helst til andre om det de var blitt fortalt. Det skulle Jullen være helt trygg på.

-          Skulle bare mangle – sa de tre karene.

-          Dermed basta – sa Lusa.

Klokken var blitt såpass langt mot midnatt, at de tyske soldatene hadde sluttet med letingen etter Ivan. Jullen tok med seg noen brødstumper, ett teppe og ei ytterjakke og kom seg litt forsiktig nedover trappene fra tredje. Han smøg seg forsiktig bortover til jordhaugen.

-          Ivan, Ivan.Tavaritsj -.

Jullen måtte gjenta det flere ganger, før han omsider kunne høre noen lyder nede fra hullet under treplankene. Han løftet tilside en av plankene slik at Ivan kom seg opp og etterpå skyndte de seg begge over gårdsplassen og ned kjellertrappen i kroken ved gangdøra til Melke Berntsen. Ingen av gårdsfolkene merket noe.

Ivan gråt - var redd og gjennomfrossen.

Jullen forsøkte å berolige den unge russeren, låste opp den innerste kjellerbua og fikk plassert Ivan oppe i en tom potetbinge, lot han få brødpakken og dyttet teppet rundt stakkaren. Øverst la han noen tykke papplater.

Jullen klarte å få Ivan til å forstå at en eller annen ville komme med mat neste morgen, at han måtte være helt stille, likedan at døren til bua ville bli låst når han gikk.

På veien opp fra kjelleren traff Jullen på en tyskvennlig ung mann, som sammen med mora og ett par søstre leide husvære oppe i fjerde. Familien var glad i tyskere og ble kalt for nazister av de andre i gården. De hadde ofte fester sammen med tyske offiserer og soldater både på kveldstid og på nattetider. Jullen ble redd da han traff unggutten i trappeoppgangen mellom første og andre etasjen.

-          Du er ute og går i kjelleren på nattetider – fyren flirte mistenksomt til Jullen.

-          Som huseier går æ der æ vil på egne gulv -.

Jullen forsvant opp trappene det hurtigste han kunne. Både Gunnerius og de unge motstandskarene var kommet seg til sengs.

Senere ut på natta skjedde det igjen – de uhyggelige luftvernsirenene satte i gang med å ule for å bekjentgjøre at bombefly var på vei mot byen.

Folk fra alle leilighetene strømmet forskremte ned i de halvmørke kjellergangene. De fleste av de minste ungene klarte å sovne i armene til en av foreldrene. Mange strigråt, andre var både sinna og redde, mens han Willy oppe i tredje Leistad ville ha ”dæt.”

Mange av de helt gamle kunne ha vanskeligheter med å komme seg ned trappene og til litt sikkerhet nede i kjelleren og redselen ble bare større de gangene de merket risting i husveggene når det falt bomber i nærheten. - Håpe`n Ludvig og alle de andre barnehjemsgutan har det trygt nede i kjelleren under guttehjemmet -. Joss hadde gode tanker for kameraten.

Jullen var kommet til at ingen av dem trengte å ha kjennskap til det nye gjemmestedet til Ivan. –Stakkars gutt som ligger under treplankene nede i bakgården-, hvisket mor. Gunerius lovte å undersøke hvordan han kunne ha det så snart luftvernsirenene varslet ”faren over” for denne gangen.

Far virket trygg som alltid, selv om det ble langt ut på natta før signalet ga dem mulighet for å komme seg i seng for noen timer. Etter som tolva var nærmeste gjemmeplassen, måttet tyskerne ha funnet ut at det kunne være lurt å foreta en bardus og ny rassia etter Ivan straks flyalarmen var over, for umiddelbart etter at folk hadde kommet seg til ro innom sine egne fire vegger, saumfarte soldatene både kjellere og loft før de ringte på hos folk og forlangte å få komme inn. De banet seg vei inn i alle leilighetene og saumfor hvert eneste rom til stor oppstandelse til de for lengst vettskremte beboerne.

Jullen trengte hjelp for å kunne holde litt oppsikt av kjellergangene og sørget for at Gunerius ble klar over at han hadde flyttet Ivan fra jordhullet og ned i den låste kjellerbua. –Pass mal auf – ropte soldatene hver gang de sprang forbi dem – opp eller ned kjellertrappene.

Hverken i tia eller tolva ble det noe særlig søvn den natta, for alt levenet tok ikke slutt før langt ut på morraskvisten.

Før far Gunerius kunne komme seg til ny arbeidsdag nede på fabrikken, måtte han roe ned Joss, som fra altanen hadde sett at plankene over jordhullet nede i bakgården var revet av. - Ivan har det litt tryggere no. Mere kunne han ikke si.

Etter skoledagen var slutt tok de tre kompisene seg en prat ute i portrommet og kom til at de ble nødt til å være mest mulig anonyme i fellesskapet som motstandsfolk.

-Vi må ikke ta unødige sjanser – mente Gido – og vi blir nødt til å leve et mest mulig skjult liv, samtidig som vi må holde både øyne og ører åpne for hva fienden driver med her inne på slagmarkene rundt om på Lilleby.

De la merke til at Jullen skiftet mellom gravearbeidet og at han oftere enn før kunne være nede i kjelleren. De syntes han virket alvorligere enn ellers.

-Nå må dere være greie karer. Han dere tenker på har jeg fått skjult, men jeg kan ikke si hvor. Det håper jeg dere forstår, men når soldatene har avsluttet letingen og dere har holdt det dere har lovt meg, vil jeg kanskje la dere vite mer.

Ut på ettermiddagen ble alle ungene jaget bort fra utsiktspunktet øverst på plankegjerdet og noen av russerfangene ble kommandert til å tette igjen mellomrommet under gjerdet med noen fjølbiter. Joss, Gido og Lusa lot Jullen forstå hvor lei seg de var for at det måtte bli slutt med matforingen av fangene, men han fikk trøstet dem med at krigen ikke trengte å bli så langvarig.

-Den tyske fienden har vært her i snart fem lange år. Nå har vi fått nok av elendigheita -. Jullen treiv tak i spaden og lempet jord i fullt sinne.

Han ga dem i oppdrag å holde oppsyn med tyskernes aktiviteter, særlig rundt tia og tolva, men også oppover Enkgata. Sammen patruljerte de jevnlig gatepartiet fra hjørnet på tia og til porten i tolva. Når de lange, subbende togene med fillete, slitne russerfanger passerte forbi dem, sto di alle i stram giv akt -til ære for stakkarene.

Noen av de tyske bevæpnede vaktene hadde moro av guttene.

-De skulle ha visst at det var vi tre som klarte å skjule Ivan i går kveld - mente Gido. - Da skulle det blitt leven – Lusa godtet seg med et flir. Joss forholdt seg taus oppi alt alvoret.

Mor Helga hadde stor klevask nede i kjellerrommet , noe som gjorde at kjellergangene var fylt av tett damp etter kokingen i den digre, runde svartovnen. Veden hadde faderen kvelden i forveien hugget opp av gamle tønner, som ble brukt nede på fabrikken til å frakte harpiks i. Mor syntes veden var skikkelig fin, men det kunne bli litt for mye røyk på grunn av harpiksen, som sammen med den vanlige dampen gjorde det vanskelig å se noe som helst for leieboere som trengte en tur ned i kjellerbuene.

-Det er spøkelser nede i kjelleren – mor kom springende opp til Jullen som holdt på ute i bakgården. Hun var vettskremt etter at hun innerst i den røykfylte kjellergangen hadde støtt på en skummel fyr i en utvaska selbugenser, og som viftet med armene før han ble borte inn i den tette dampen.

-Frua skal ta det lungt, for jeg skal undersøke om det befinner seg et eller annet jordiske vesenet der nede i kjellerdypet -. Jullen prøvde å være morsom.

Han forsvant ned kjellertrappen og forstod at det måtte være Ivan som viste seg frem etter at Jullen hadde glemte å hekte på hengelåsen da han tidlig på morran var nede med mat.

-Det må ha vært gamle Malskait i første – Moderen ble beroliget.

Tidlig dagen etter begynte Jullen med gravingen ute på gårdsplassen. Han hadde til og med skaffet seg en hjelpemann – en ekstra arbeidskar – en tynn, liten fyr i blå kjeledress, skjegg og med ei stor skjermlue på hodet.

-Fredelig kar – syntes Gido. – Like vesst å hold på aleine – mente Lusa. – Men fyren e sterk -. Joss kikket på da karen grov den siste biten av grøften bortover til sluket.

Det var Gido som først syntes det var noe kjent med nykaren, han mente det var noen han liknet på når han gikk – likedan rykket han av og til litt på hodet, noe han mente han hadde sett hos en eller annen fyren.

-Ta det med ro – spælle ingen rolle kæm det e -.Men Gido ga seg ikke og ba kompisene studere arbeidskaren nøyere. Joss gikk bortover til arbeidskaren- fikk et smil og forsto straks hvem det var. Mannen var Ivan.

-Tavaritsj – sa Joss stille. Ingen av de andre som var i nærheten måtte forstå hvem den skjeggete arbeidskaren egentlig var. Tyske soldater på leting kunne dukke opp når som helst. De gikk rett bortover til Jullen som holdt på nede i jordhullet.

-Vi ønsker en kort samtale -.Gido var bestemt. –Du skal ikke være redd, Jullen- Han ble med dem bort til porten. Joss var veldig alvorlig og alle sto i stram giv akt foran motstandsmannen.

-Vi har oppdaget hvem den nye arbeidskaren din er, selv om du både har limt på karen skjegg og utstyrt han med arbeidsklær og skjermlue. Ingen av oss skal offentliggjøre at det er Ivan.

Jullen prøvde seg med litt engelsk: -Good boys -. Dere må love å varsle meg om det skjer ett eller annet rundt om i kvartalet -.

-Yes, Sir -. Lusa kjente til at det var vanlig at gode nordmenn snakket litt engelsk seg i mellom under krigen. –Me can me å – brukte Gunerius å si når han skulle imponere sine aller nærmeste.

 De tok oppstilling utenfor husveggene. Gido ble plassert utenfor porten til tolva, Lusa inne i bakgården til tia, mens Joss tok vaktoppstillingen på det skjulte stedet under altanen like ved der Jullen og Ivan arbeidet.

-Du har den farligste vaktplassen – mente Gido. -Vi e tre motstandsfolk om det samme forsvarsarbeidet – alle er like viktige – sa Joss, han var litt gruggen i stemmen. De ruslet hver til sin post.

Joss kunne se når Jullen dro opp i leiligheten i tredje for å hente mat til Ivan, som krøp ned i jordhullet mens han spiste, han var redd for om det kunne være en eller annen oppe i vinduene eller på altanene som kunne forstå hvem han var. Midt på dagen ble han skikkelig skremt da gatemusikanten Kal med Fela plutselig viste seg inne på gårdsplassen. Han satte i gang med felemusikk og til sang og jubalong kom mange av kjærringene ut på altanene, hvor de kastet ned noen småmynter i et gråpapir til stor glede for musikeren. Slike gatemusikanter var vanlige innslag rundt om i bakgårdene. Mens musiseringen foregikk, lå Ivan redd og i skjul nede i kloakkhullet.

Katteknutzen – hun i andreetasjen og med alle villkattene ute på altanen – var sinna for at Jullen hadde tatt bort brannstigen slik at ikke en eneste katt kom som ned fra matfatet. Det var Joss som fikk øye på at kattevenninnen var kommet ned på gårdsplassen og hadde stilt seg opp både litt småforbannet og bestemt rett opp for Ivan nede i grøfta.

-Knutzen-kjærringa er i farta – Joss sprang ut på gata med beskjed til Gido, som igjen kom seg i farta bort til Lusa inne i gården til tia.

-Kattan skal ha mat, din svartskjeggete grøftgraver – ! Fra grøftekanten ropte hun ned til en uforstående Ivan som bare dukket lenger ned i jordhullet. Husverten Jullen hadde kommet seg på en mattur oppe til tredje, så ingen kunne ta vare på Ivan og samtidig bli kvitt den kattefrelste kona.

-Nå setter vi i gang - . Gido og Joss ga seg til å jamre og bære seg, til stor glede for flerfoldige kattehatende fruentimre i de halvåpne kjøkkenvinduene:

-Kom da, dere gale kattepuser – kom så skal vi trekke dere i de lange halene deres -. Stygge katter du har, Knutzen !  Villkattdamen kom springende etter dem ett stykke på vei, mens de for oppover gangene og over den lange altanen helt øverst i gården.

-Der forsvant plageånden -. Fra toppetasjen kunne de se at Jullen holdt på å rigge opp den lange stigen igjen – som egentlig var brannstigen nedenfra gårdsplassen og helt opp til takrenna ovenfor fjerdeetasjen.

–Bæst å hold sæ på gofot med kattefienden -. Jullen kapitulerte med Knutzen-dama . - Det hadde vært adskillig verre, om denne tyskerkompisan te kvinnfolket ved siden av dokker oppe i fjerde - medbrakt gevær, iført uniform og tysk offiserslue hadde begynt å bruke `himmelstigen` for å kom sæ opp til herligheten . Kattan skoill itj træng stige for å få sæ en matbit – det finnes nok av mus nede i gården -. Mente Gunerius.

Den kamuflerte Ivan lot dem forstå at han syntes det var uhyggelig, når han hørte fangekameratene bli herjet med på andre siden av den høye planken. Tyskerne kommanderte og skrek og de kunne godt høre når de utmagrede og slitne fangekameratene til Ivan hylte av smerte etter slagene.

Det nærmet seg mørkret og slutten på arbeidsdagen. Far Gunerius var kommet hjem fra arbeidsdagen nede på fabrikken og foreslo for Jullen at de denne kvelden og natta kunne holde Ivan skjult oppe hos dem.

– Du har hatt nok med å skjule Ivan som arbeidskar i dag. Noe må vi også gjøre Far var bestemt og forsto godt hva som kunne skje om de ble oppdaget av tyskere, eller om de tyskvennlige naboene kunne lure på om noe foregikk på andre siden av den uisolerte panelveggen.

-Vi skal være på vakt hele bunten - også vi nedenunder dere, kommenterte Jullen. - Hør godt etter om noe skjer, for skulle Ivan bli funnet, kan det bli døden både for han og oss -.

Klokken nærmet seg ni og både Joss og søstera var kommet seg i seng. Det var ganske stille i hele leiegården. Ivan hadde krøllet seg sammen på ett teppe inne på stuerommet.

Huskerier XXXIV - krigsminner

Joss var blitt mindre flittig med matforingen av de russiske fangene etter at Nikolai hadde klart å rømme fra tyskerne på andre siden av planken. Han hadde tømt gjemmestedet oppe i skuret og var ved fredelige foreldresamtaler, kommet frem til at disse ulovlighetene med naskingen av nødrasjoner ikke var rette måten å skaffe fangene en matbit på.

Han fant tilbake til det gamle kameraderiet med Gido og Lusa, plukket sigarettstumper på fortauene etter tysksoldatene – svineriet som så utstyrlig velsignet ble godtatt av hjemmenes røyksjuke karfolk og drev krigerske bakholdsangrep overfor krigsmakten – ved hjelp av spretterter og rognbærrør i flerfoldige dimensjoner.

Med ørene på stilk hadde Joss klart å få med seg såpass mye fra Gunnerius og Jullens aller mest fortroligste samtaler, at han ved hjelp av Hest-Iver var nesten helt sikker på hvor Nikolai oppholdt seg. Likedan at han fikk stell og pleie av gårdbruker paret oppe på Jonsvatnet.

Like før stengetid på lørdags ettermiddagen, ble han på en innsmigrende måte bedt av kjøpmannen om å vente ute på lageret mens han låste butikkdørene – det gjaldt disse hvite melsekkene som moren så innstendig hadde bedt om. Joss hadde ingen kjennskap til at den innpåslitne beføleren hadde noen som helst kontakter med tyskerne i forlegningen på andre siden av Ladeveien.

Antastet av den voksne diskenspringerens grafsende hender og for å få slutt på redselen med denne ettermiddagens nye og skrekkelige befølings opplevelser, kom han gråtende til å fortelle at han kjente til hvor russerrømlingen Nikolai hadde tatt veien.

-Pen gutt-. Griskallen klappet og sørget for at Joss kom seg hikstende og skamfull ut bakdøra med to tomme, hvite melsekker under den ene armen.

Mandagsmorgenen – i vårsola og på vei til ny skoledag – fikk Joss se russer-kameraten Nikolai hengende i galgen – midt ute på den store appellplassen, inne i den forhatte leiren for alle de russiske krigsfangene oppe på Rønningsletta.

Han sprang storgråtende hjemover og ble lagt til sengs av en bekymret mor.

Joss kom senere i livet aldri til å fortelle noen om hvem det var som hadde forrådd Nikolai og hans skjulested. Hans dypfølte krigsforbrytelse som guttunge fikk for all ettertid sin plass i hans eget Hemmelige rom.

På andre siden av hestegata, på skrå over der russerfangene under streng bevoktning slet livet av seg, lå det store barnehjemmet bak et plankegjerde.

Det var bare gutter som fikk heimen sin på Finnes Barnehjem – fra de som smårollinger ikke kunne bo hos foreldrene og fremover til de etter sju år på folkeskolen skaffet seg et rom for å kunne bo for seg selv, etter at de hadde kommet seg ut i arbeidslivet.

Det store hjemmet inneholdt flere sovesaler, flere oppholdsrom og et digert kjøkken nede i første etasjen. Den viktigste personen var den godlynte bestyrerinnen frøken Holm, et snilt og godmodig, men meget bestemt og romslig fruentimmer som av hele gutteflokken ble kalt for Mor. Og mor det var hun for alle når de trengte henne – både i sorg og i glade stunder.

Joss hadde fått seg en kompis borte på barnehjemmet – en liten, svarthåring ved navnet Ludvig – som var meget flink til både å tegne og male bilder. Moren hans var død, og faren var arrestert av tyskerne. For far til Ludvig var jøde og hadde derfor vært ettersøkt en stund. Ludvig regnet med at han kom til å bli sendt nedover til tyske konsentrasjonsleire -. Hva som ville skje videre med faren hadde han ingen formening om.

- De tyske Gestapistene hentet far min med kauk og slag midt på svarte natta. Jeg hadde gjemt meg under sengen, så de fant ikke meg og jeg ble igjen alene i leiligheten til dagen etter, da noen naboer fant meg og fikk ordnet det slik at jeg kunne få bo her på barnehjemmet. Hadde de tyske bandittene funnet meg under senga, var også jeg blitt tatt med sammen med far og behandlet på samme måte -.

-Mor Holm vet om dette og hun verner om meg, slik at ingen av fienden skal få kjennskap til at jeg bor her. Derfor blir jeg redd hver gang jeg ser en soldat nærme seg porten. –Det egentlige navnet mitt er Simon, som er det jødiske døpenavnet mitt, men Mor mente det var best om jeg brukte navnet Ludvig. Ingen tysker måtte ha kjennskap til at det også bodde en jødisk gutt på barnehjemmet.

Ludvig gråt da han fortalte Joss om forholdet.

Moder Helga var bortom barnehjemmet, slo av en prat med frøken Holm, som etter en stund godtok at Ludvig av og til kunne få ta seg en potetkaketur sammen med Joss – i leiligheten oppe i fjerde.

Selv om han egentlig skulle ha fått seg en annen plass å bo og likedan ett eller annet å gjøre, får han holde seg i skjul her hos oss. Om faren var sendt til fangenskap nede i Tyskland, eller om han fremdeles satt bak lås og slå oppe på Vollan hadde ikke frøken Holm noen anelse om.

Selv om Ludvig var noen år eldre enn Joss ble de bestekompiser og etter at fader Gunerius hadde hatt en prat med Mor Holm på hjemmet, kom de til enighet om at Ludvig oftere kunne være på besøk. Hos dem var han i trygge hender og det var ikke lenger unna enn på skrå over gata, slik at Gunerius både kunne hente og bringe gutten om det trengtes.

Uten oppsikt av fiendens bevæpnede soldater. Joss var som vanlig bråkjekk i sine kommentarer, da Ludvig var på plass ved den første potetkakefesten ved kjøkkenbordet oppe hos Guneriussan.

Det som uroet Holmfrøkna mest når det gjaldt Ludvig, var at det på flere av veggene borte på den hærtatte Lillebyskolen, en god stund før krigen var blitt opphengt mange av guttens tegninger og fine malerier og at hun var gjort kjent med at noen beundrende tyske offiserer hadde bemerket at den unge kunstneren - med klar skrift – hadde skrevet sitt jødiske navn Simon nederst i høyre hjørne. Altså måtte skolen ha hatt en eller flere jødeunger som elever.

Ingen skulle få ta fra dem Ludvig.

Huskerier XXXIII - krigsminner

De tre kompisene vaks både i kjeften og i høyden, samtidig som de muligens også fikk både mer vett og forstand.

Etter at Lillebyskolen var hærtatt for innkvartering av hundrevis av tyske soldater, måtte skoleungene få lærdommen på andre steder i byen. Joss havnet først oppe på laboratoriet til Norges Tekniske Høgskole, senere ble det både Kværnø Handelskole, Bakklandskolen for umulige guttonger og Østbyen Politistasjon inne på Gråmølna.

-Ska det værra, så ska det værra – kommenterte han til Gido og Lusa som fikk skoleringen på andre steder inne på Østbyen.

De begynte å bli litt tøffe i ganglaget, fikk på seg nikkers, skikkelige storsko, skjermhu og halsskjerf , samtidig som de etter hvert mere åpenlyst begynte å sjarmere småjentene.

Også overfor de tyske soldatene vaks modigheten betraktelig, når de krøp under piggtrådgjerdet på baksiden av den store fem etasjes skolebygningen, der de innsmigret seg med de unge krigerne og fikk komme på rombesøk hos de mest gladlynte av tyskgjengen.

Det var dårlig med tyskkunnskapene, men lærerstudenten Vagnild oppe i Enkgata hadde lært Joss noen nødvendige ord tysk:

-Hast du bong-bong ?- Joss var modigst av de tre, han tuslet bort til en soldat som både så snill og blid ut. Soldaten stakk neven ned i uniformsjakka etter noen drops i grønt papir. Overraskelsen til Joss var ekstra stor.

-Ka sa du ? -  Gido og Lusa var imponert.

-Snakka  tysk og spurt om godter – Joss viste tydelig at han var stolt.

-Dævven - kom det fra Lusa, noe han brukte å si når han ble skikkelig overrasket over saker og ting.

Det var både før skolestart tidlig på morran og seint på ettermiddagen at skokkene med de russiske krigsfangene kom subbende oppover Gassvarksbakken og bortover Lavei`n. Hungersmarsjen gikk fra slavearbeidet nede ved ubåtbunkersene på Lamofjæra og oppover til fangeleiren ved Blindeskolen ovenfor Rønningsletta. Fangeflokkene besto av nedslitte russiske stakkarer i fillete, gamle uniformer - noen til og med uten sko på beina, eller bare surret til med noen sekkestrimler om det var kaldt og snø på gata. De fleste av dem klarte nesten ikke å holde seg på beina, men ble stadig jaget videre ved rop og kommandering, av de bevæpnede tyske soldatene som fulgte på begge sider av hestegata.

Gode nordmenn som etter hvert fikk kjennskap til saker og ting, kunne berette at de av fangene som var mest forkomne ble tatt livet av og dyttet ned i den flytende betongen nede på byggeplassene.

Det tok ikke lang tid før unger og voksne i tia og tolva la merke til, at det var kommet opp piggtrådgjerder rundt plassen mot Gammelgården, på utsiden av bakgårdsplanken like ved der søppeldunkene var plassert. Flerfoldige russiske krigsfanger ble etter hvert satt i arbeid med å lempe svære steiner – godt bevoktet av brutale og bevæpnede soldater.

-Brot – brot-, ropte de stakkars fangene. Ungene forsøkte å kaste noen brødskiver ned til dem, men vaktene jaget alle ned fra plankegjerdet.

-Verboten – forbudt, kauket tyskerne.

Det hendte at de mest vennligsinnede av tyskerne valgte å overse brød-blingsene som havnet ned til stakkarene fra ungene på toppen av planken. Når brødskalkene havnet ned på fangeplassen, var de utsultede folkene straks på plass som ville dyr og sikret seg byttet som de forsøkte å skjule innom de fillete uniformsjakkene. Det hendte oftere etter hvert, at ungene i en eller annen åpning under det høye plankegjerdet, fikk stukket inn småting som fangene hadde laget, etter at noen brødskalker var kommet samme veien.  

-Brot, brot, tryglet stakkarene.

Joss hadde lagt merke til en svært ung og utsultet russerfange - en fillet, tynnkledd og barhodet liten kar som tigget om noen å spise, når vaktene ikke så det, holdt stakkaren opp en gjenstand til den som ville forbarme seg. Joss visste at mora tilfeldigvis var ute, men sprang oppover alle trappene til fjerde etasjen, rappet en halv sirupskake fra brødboksen  og fikk stukket den under plankegjerdet, samtidig som han av fangen fikk en utskåret liten fugl. Ei due, mente Joss.

-Ei fredsdue – sa far Gunerius da han kom hjem fra fabrikken.

Tyveriet fra brødboksen ble bare kommentert med godord og i noen dager fremover – mens det enda var noe igjen i kjelleren – kokte mor Helga et par ekstra poteter til middagen. Joss følte han etter hvert ble litt kjent med den russiske unggutten, som viste stor glede og takknemlighet også for potetmåltidene.

Joss fikk sine første oppvekstår som guttunge i en tyskinvadert by, med de store, grå leiegårdene nesten helt nede ved havnas ubåtbunkers. Like ved russiske fangeleire og vegg i vegg med tyske soldatbrakker, kunne det av og til skape frykt, men også ubetenksom krigersk modighet i ett guttesinn.

Blant kompisene fikk han ord på seg for å være blitt til litt av en tøffing, når det gjaldt å skulle sørge for mat til russerne nede på fangetomta. Hos de tyske soldatene som var innkvartert borte på skolen, ble han ett kjent guttungefjes – alltid i travel virksomhet rundt om på rommene – på skjult jakt etter mat tobakk og annet godiseri. Hans tyveritukter ble etter hvert såpass faglig godt skjult, at han ikke hadde noen vanskeligheter med å få tjuvgodset med seg ut  av det tyskokkuperte skoleområdet og gjennom hullet han selv hadde laget i et vanlig nettinggjerde.

Derfra hadde han kort vei til skjulestedet i det gamle, nedsarvede skuret øverst i Enkgata, ikke lange biten fra gårdsporten og plankegjerdet utenfor plassen der russerfangene drev og slet seg fordervet.

Ingen av kompisene kjente hverken til naskeraidene fra skolebygningen eller gjemmestedet borte i det halvveis nedraste gammelskuret, der han under og bak noen gamle, skitne pappesker fikk skjult det han klarte å få med seg fra tyskforlegningen.

Til å begynne med brukte han å klatre opp på plankegjerdet for å gjøre seg kjent med om fangekompisen var i arbeid ute på plassen. Han hadde også funnet ut hvem det var av vaktsoldatene som tolererte plankegjengens mat-kontakt med fangene og hadde også lurt seg til å lage et hull i plankegjerdet på et annet sted enn det vanlige som de andre ungene brukte, noe han klarte å få russeren oppmerksom på. Etterpå sprang han bortover til gammelskuret, hentet ett eller annet spiselig, fikk stukket dette under planken og inn til unggutten.

-Tavaritsj – kamerat, var alltid den takkens hilsen han fikk, gjerne sammen med ett eller annet småtteri som stakkaren hadde laget. Enkelte ganger kunne han også se at den russiske unggutten delte med de andre krigsfangene – både brødrester, sukkerbiter og sigaretter, som Joss hadde stjålet fra rommene til tysksoldatene på den andre siden av gaten.

Etterfyllinger til depotet oppe i skuret skjedde jevnlig, også med poteter og gulrøtter som han stjal fra noen hager oppe i Enkgata. Ett par ganger ble han jagd derfra – hyttet bort med trusler og nevebruk. En av de eldre hageeierne varslet foreldrene om kjeltringstrekene og det ble storoppstyr, men uten at han ga noen som helst forklaring på hvor tyvgodset brukte å ta veien.

Det hendte at mora fant det litt rart at det var blitt sjeldnere at han tryglet om noe spiselig til de russiske fangene. Familiebrødskalkene kom jo godt med, men han var av den formening at han hadde større glede av å kunne få stjele fra fienden. Det fortjente de.

Å få drive med slike ulovligheter, ble etter hans mening til aktiv motstandskamp. En farlig, men spennende virksomhet, som kom noen stakkers russiske krigsfanger til gode.

Men kjeltringstrekene blant okkupasjonsmakten borte på den hærtatte Lillebyskolen tok en brå slutt.

Joss ble kjeppjaget fra det tyske oppholdsrommet, da ett par soldater tilfeldigvis oppdaget at han hadde puttet ett tysk schwartzbrot inn på jakka og at han i den ene bukselomma hadde noe bong-bong , mens de i den andre fant en pakke med røyk.

-Heraus, verschwinden – en kraftig ørefik og ut fra bygningen med en vettskremt motstandsmann og til store mishagsrop fra en del av de andre soldatene.

Han holdt seg innomhus i ett par dager – litt for uforståelig pent og pyntelig etter morens mening, men skrekken avtok raskere enn det skulle forventes. Han mente å ha tatt på seg ansvaret for at russeren Nikolai trengte mat-forsyninger for å kunne overleve fra elendigheten. Koste hva det koste ville. For selv om han fremdeles hadde noe tjuvgods igjen borte i skuret, gikk det ikke mange dagene før det krevdes nye forsyninger av brot til russerkameraten utenfor plankegjerdet.

I voksen alder måtte Joss – til tross for noen ganske få egne motforestillinger -  innrømme at mye av naskingen av russermaten desverre foregikk på ulovlige måter. Å stjele fra fienden fikk så være, men når han ble tatt for epleslang hos`n Oskar Ulseth inne på Kjærringberget og nypotet i en åker oppe i Ladal`n, ble gleden ved all matauken gjort om til gråtkvalte kjedeligheter hos Guneriusan oppe i fjerde.

-Når brødbomma vårres e tom e det ikke nokka du kan gjør for`n stakkars Nikolai –. Fader Gunerius var konsekvent - dermed basta.

Etter et par dager fikk Joss tryglet til seg to fiskekaker hos feskhandler'n og en muglet brødskalkbit fra kafèdamen på hjørnet av tia. Han var bortom raskbøttene i bakgården til kjøpmannen, der han fant noe gammelt som ikke lenger kunne tilbys over disk. Han ble overrasket av butikkeieren sjøl, fikk ros for foringsarbeidet med russerne, og ble invitert opp baktrappa og inn på lageret.

-Kanskje finnes det en eller annen matbiten som han Nikolai blir gla for å få i sæ.

Kremmer`n  strøk Joss nedover lårene, befølte han til nervøse protester og skamfull bestyrtelse for det som skjedde. - Snill gutt -. Joss fikk med seg både ett gammelt brød og noe annet småtteri. – Ingen må vite noe -.

-Trenger av og til en flink liten visergutt -. En klapp på kinnet. –Ha det-.

Opplevelsen med kjøpmannsgrisen skapte skam og redsel. Joss skydde butikken, men la snart merke til at det også var andre, litt større gutter, som kom ut lagerdøra etter å ha vært på butikkbesøk.

Men ingen sa noe. Opplevelsene ble til skamfulle hemmeligheter.

Det ble bare verre da handleturene for moren skapte flere slike hendelser og ekstra ille da moren takket ja på hans vegne til noen visergutturer.

– Du trenger litt disiplin, Joss -.

Mor Helga hadde spurt fyren om han kunne avse noen tomme, hvite mel-sekker som hun kunne sy om til sengelakener.

-Dette skal du ta med deg hjem til mora di -. Etter stengetid ble han nødt til å gjennomgå samme ufyselige befølinger – bare verre for hver gang. Joss fikk med seg hvitsekkene hjem til ei glad mor, men klarte ikke å holde seg oppegående. Han karret seg til sengs med skjult gråt for hva han hadde vært med på. Til stor forundring for moderen og faderen.

Etter skoletid dagen etter hentet han det siste som var igjen oppe i skuret, men fra plankegjerdet forsto han at noe alvorlig hadde skjedd blant russerfangene på andre siden av plankgjerdet. Før den nysgjerrige guttegjengen ble jaget ned fra planken, hadde Joss forstått at en russer skulle ha klart å rømme. Det var stort virvar blant de tyske vaktene, mange flere av dem var kommet til fra leiren og bevæpnete soldater sprang rundt og saumfor alle leiegårdene, gårsplassene og hagene oppover Enkgata på jakt etter Nikolai som hadde kommet seg unna. Alt måtte jo skje før kveldsmørket gjorde det enda verre å få tatt rømlingen.

Tidlig på morran dagen etter – da ungene passerte russerleiren på vei til skolen, ble de skremt av å se tre russiske stakkarer hengende i hver sin galge. Til skrekk og advarsel for alle de andre av fangene etter rømningen dagen før.

Den uhyggelige meldingen om flyalarm vekket folk ved to tiden om natten og alle voksne og trøtte unger fra begge oppgangene i de fire etasjene kom seg hurtigst mulig ned i kjelleren - noen litt påkledd, andre i bare nattøyet. Folket som hadde kjellerboder med litt størrelse og uten alt for mye lagret med rask og rot, fant seg under flyalarmen noe å sitte på og et ullteppe å kunne tylle seg inn i om det var vinterstid og kulde.

Hestkaren Iver nede i Jystadgården brukte å overnatte i stallen, de gangene han etter arbeidstid - på grunn av for mye inntak av sterke saker - ikke var i stand til å komme seg hjem til kjærringa. Denne natta var flytoktene så intens og bråkende over byen at også han fant det fornuftigst å komme seg ned i kjelleren til tolva.

Han var godkompis med Jullen, så selv om han fremdeles var litt på rusken fikk han fortalt at han kvelden før hadde oppdaget en vettskremt russerfange nede i høyet. Han hadde skjenket stakkaren med litt av det som var igjen på flaska, slik at han uten større vanskeligheter sloknet fullstendig nedgravd i høyet.

Straks ”faren over”- signalet lød, rasket Jullen sammen noe gammelt tøy – ei bukse, en genser, ett par beksømsko, ei nedslitt ytterjakke, skinnlue og en ryggsekk av noe eldre modell, der også noen brødskiver fikk plass. Jullen ble med Iver det korte stykket ned til stallen i Jystadgården.

Nikolai hadde våknet etter rusen, ble roet ned av Jullen og fikk på seg klærne. Hest-Iver visste råd - han plasserte den kamuflerte Nikolai med både skinnhu og ryggsekk, ved siden av seg oppe på sleden.

Karene var offentlig på vei til juletrehogst oppe hos gårdbruker Siim på Jonsvatnet – en velkjent solid motstandsmann med ei diger fjøsbygning med plass nok til å huse en rømt russisk krigsfange. Det ble ordnet med ett godt skjult tilholdssted bak grisebingen innerst i fjøset. Sjølingen kunne berolige dem med, at de få gangene de hadde hatt tyskere innom husene, var det for å hamstre ett eller annet.

Hva de skulle gjøre med rømningen ble et problem. Samtidig som det var store farer for hva som kunne skje med en russisk fange såpass nære innpå byen, var de fullstendig klare over sine egne problemer, ved å ta vare på stakkaren til ett annet form for fangeliv enn før – i ett grisefjøs på en gard oppe på Jonsvatnet. Også Nikolai kom til å bli svært redd og vaktsom når gardsfolkene gjorde fjøsstellet.  Det var bare bonden sjøl og kona som kjente til at de hadde en russisk leieboer lengst innerst i fjøset. De passet alltid på at han hadde litt mat stående borte i en krok og la etter noen dager merke til at han selv på luringen ordnet seg med melk rett fra ei eller anna kua inne i fjøset.

Det holdt på å gå galt en av dagene i påskeuka.

Nikolai var ikke klar over at byfolk hadde lagt skiløypa innover marka i bakkehellingen like nedenfor fjøsinngangen og kom ut fra utedassen da to tyske soldater med ski på beina passerte fjøsdøra bare noen meter lenger borte. De kunne ikke ha unngått å sett den halv påkledde russeren utenfor den åpne skithusdøra , men de var høflige nok til tvert å komme seg i farta nedover mot Jonsvatnet. Nikolai kom seg skyndsomt bort til gjemmeplassen bak grisebingen. Først lenge etterpå fikk han roet seg nok til å skjønne at det de to representantene fra fienden hadde sett, var en barhodet norsk krabat på dotur på selveste første påskedagen i det Herrens år nittenfireogførti.

Huskerier XXXII - krigsminner

Bakgården i Tolva hadde et vassluk i midten som hadde så lett for å gå tett når det ble regn og mye søle. Dette var noe av det likeste ungene visste, for da ble nesten hele gårdsplassen til en ganske stor og djup dam. Det gikk an når de var utstyrt med store gummistøvler, men allikevel var det ofte at de minste av ungene dumpet ned i og ble etter mye rop og hyl fra altanene kommandert å komme seg opp til mor for å skifte. Vannet kunne stå langt oppover begge de høye steintrappene, slik at det var skikkelig kaiplass utenfor begge trappe-oppgangene.

Joss og bestekameratene Margido og Kornelius – med tilnavnene Gido og Lusa, hadde på den ene steintrappa, rigget seg til en egnet plass for tisse-konkurranser.

-Du begynner -sa Joss til Gido, som straks kneppet opp buksekilen og lot strålen treffe lengst mulig utover den digre vanndammen.

-Her kommer vinnerkrabaten- ropte Lusa. Men det ingen visste, var at Joss i god tid før tevlingen, hadde vært oppe hos mora i fjerde og fått i seg flere glass med vann, slik at strålen både ble av både lengre distanse og varighet enn hva de to andre kompisene hadde prestert.

Jentungene i nabolaget hadde innfunnet seg til tevlingen som mest mulig bortgjemte tilskuere, men det ble det en brå slutt på da husverten Jullen jaget bort både deltakere og nysgjerrige kikkere fra den oversvømte gårdsplassen.

-Slikt driv vi itj med når det e kvinnfolk i nærheten – ropte han til Joss, Gido og Lusa. De tre blotterne kom seg raskt bort fra arenaen.

-Nå skal`n Jullen få gjennomgå – de tre kompisene var enige. De hadde klatret opp på det høye plankegjerdet like ved der de stinkende søppelkassene var plassert.

-Nå setter vi i gang -.

De store steinene som de hadde tatt med seg opp på planken, ble brukt til å kaste mot søppeldunkene og laget et fryktelig til leven. Dette sørget for at det både i tia og tolva kom folk ut på altanene i de fleste av etasjene. De kauket og lurte på hva det var for djevelskap som foregikk. Lausbikkjene gjødde av forskremt nysgjerrighet.

I takt med steinkastingen ropte de tre guttungene -Jullen, Jullen, Jullen. Før Lusa hadde rukket å komme seg i sikkerhet ned fra plankegjerdet, var Jullen iført en flerfarvet malerhabitt og i fullt firsprang bortover til gjerdet.

-Mamma, mamma – vrælte Lusa, da Jullen fikk tak i bukseselene til den alt for store overallen, tok gutten i baken og nakken, åpnet lokket på en av de største illeluktende søppelboksene og fikk Lusa ned i den halvfulle dunken – før han la på lokket.

-Æ ska få dokker i søpla etter tur all tre, om det itj bli slutt på levenet – ropte Jullen, han hadde satt seg opp på lokket til søppeldunken mens Lusa hylte og skreik innefra.

Mora kom springende – hun hadde hørt bråket fra altanen i andre etasjen.

-No lar du gutongen kom opp fra søppelboksen, din hushai – hun deljet løs på Jullen med en trestokk som hun hadde funnet i farten. Hushai var noe folk kalte huseierne som tok for mye i husleie.

-Ta ungen din å forsvinn, di toillkjærring – Jullen var forbandet. Sprellende og stinkende av råttent søppel fikk mora Lusa inn på kjøkkenet for vask og pleie – serverte varm kakao og kromkaker, det beste han visste nest etter litt småsvidd sirupsknekk, ispedd havregryn for at den skulle vare lengst mulig.

-E det nå rart at det e krig her i verden – sa mødrene seg i mellom oppe på altanene i tolva.

Og krigen var jo for lengst kommet i gang, for mens ”slaget” ved søppelkassene fant sted inne i bakgården på tolva, marsjerte uniformerte tyske soldater forbi ute på hestgata iført hjelmer og geværer, mens det subbende toget som fulgte etter dem besto av fillete og utsultede russiske krigsfanger - på vei fra fangeleiren oppe ved Rønningsletta og nedover til byggingen av en diger betongkoloss, kalt Dora og som med tid og stunder skulle bli til en av Hitlers mest storslagne ubåtbunkere.

Joss mente seinere i oppveksten at det var dette første synet av de stakkars russiske fangene, som fikk kompisene Joss, Gido og Lusa til å karre seg ned i kjellerbua, der de brukte resten av dagen til å snekre seg hvert sitt gevær.

-Mot tyskeran – sa de tre bestekameratene til hverandre.

Huskerier XXXI - krigsminner

Joss var ikke gamle karen da de uniformerte tyske `krigeran` - uten forespørsel - tok over styre og stell også inne Østbyen. Seinere i livet mintes han at han i de aller første årene av oppveksten var uten større redsel for disse svært så `karravolige` unge krigerne. De bare var der - overalt – med uniformslua trukket langt ned i panna så lenge krigen varte - og spanderte ”bong-bong” på ungene når de ble tigget om det.

For voksenfolket ble de fem årene belagt med ett skiftende skydekke til alle døgnets fireogtjue timer, men Joss og søstera ble skjermet fra uhyggeligheter så langt det lot seg gjøre for det som foregikk utenfor husets fire vegger. For Joss kom de første guttedagene til å bestå av de fire etasjes leiegårdene Åtta, Tia og Tolva i Ladevei`n og småhusene oppover Enkgata, selv om fienden kunne sees over alt etter at soldatene var blitt innlosjert borte på Lillebyskolen og i alle de grågrønne barakkene som etter hvert ble satt opp rundt om kring.

Ved senere erindringer fra oppvekstens aller første år der inne i barndommens gate, fikk Joss gjerne aller først for seg den ufordragelige lukta fra Ranheim – denne østafor liggende papirfabrikken – som hele døgnet spydde ut drittrøyk i store mengder fra den skyhøye fabrikkpipa. Mor Helga spådde været, og varslet godvær, når hun fra stuavinduet eller det åpne soveromsvinduet kunne berette, at det var østavind og ”skjitlukt” fra papir-fabrikken. Det lukta ikke like mye av mengden med røyk fra Smelteverket oppe på Rønningsletta.

Etter hvert kom Joss til å forstå at godværslukta ikke bare gjaldt for folket i Tolva, men også for de aller fleste i både Tia, Åtta, på Rønningsletta og oppover Enkgata - hos`n Emanuel å`n Leif, hos Vagnhild, Weiseth og borte til lille vakre, lyshårede Hildegunn i Evensengården.

Helga var glad i å fortelle.

Hun mente at denne Pedersengården på andre siden av hestgata kanskje var for finbebodd og ikke passet så godt midt inne i arbeiderstrøket på Lamon. Den kvinnelige direktøren Ingrid kunne umulig trives i ett strøk som besto av bråkete unger, kjeftende kjerringer og slitne arbeidskarer på vei hjem, etter å ha jobbet og slitt siden klokka sju på morraskvesten.

Pedersenhagen var litt for firkantet, med ei grønn og frodig plen som alltid var nyslått av en pliktoppfyllende Emanuel eller hans broder Leif og var over alt beplantet av Keiserkroner, vakre Kornblomster og storvokste Syrintrær. Metodistvennen Emanuels halvvoksne sønn - Rolf, med de fine mørkebrune brillene, ble alltid plystret inn til kveldsmaten og fikk derfor tilnavnet Pluto av gjengen i gata.

De mange og meget høye lønnetrærne langs hestgata - som Ladevei`n av forståelige grunner ble kalt - var en pryd og til stor glede. Selv leieboerne oppe i fjerde etasjene i tia og tolva hadde stor glede av de storvokste Lønnetrærne rett ut for de store vinduene.

-Bra at lønna e høy utafor stuevinduet i ett hvert fall – mente far Gunerius.

For Joss ble Enkgata til det storslagne Paradiset i strøket. Ikke bare på grunn av `rikdommen` rundt denne Pedersengården, men også den åpenbare freden i alle småhusene innenfor de hvite hagegjerdene, var med på å skape trygghet i ett guttesinn i oppvekstårene. For Joss og bestekompisene ble den smale gata til hellig grunn, hvor epleslang var utenkelig og beboerne gjerne ga hverandre ett vennlig nikk til hilsen og slo av en prat i trappeoppgangene. Produksjonen av unger må ha blitt nedlagt, for av unger på hans egen alder kunne han ikke erindre andre enn Roffen på ene sida av gata og tøffe Tore og lille Hildegunn innom plankegjerdet til Evensengården, der huseieren `Olsenkjærringa`oppe i andre bare viste seg når hun i sine side, svarte skjørt måtte over den lille gårdsplassen for å komme seg til utedoen. - Hu mangle bare soplimen – var kommentaren fra nabokaillan.

For Joss og gjengen ble sildsuplukta den eneste konkurrenten til denne hersens  godværs stanken fra papirfabrikken inne på Ranheim, for suppelukta i trappeoppgangene før middagstid ble til reine helligdommen, når de fleste av vinduene mot hestgata ble lukket på dagene med østatrekk.

Mora fortalte den nysgjerrige guttungen om både saltkjøtt og næpgraut, kjøttkak, kålstuing og spekesild med nypotet og melksup. Som kveldskos nystekt potetkak på Aga-komfyrens store magasinplate. Og ”painnkak”.

Når han fikk noen år på baken og sukkerposen enda var tilgjengelig, ble det mye sirupsknekk på steikepanna om moderen tilfeldigvis var utendørs.

Skopusse sangeren, Mister Nelson på andre siden av gangen til kattepus-Knutzen i andre etasjen ble en god sangerbror til Joss, om de bare ikke ble forstyrret i sangstudiene med ”hvor er du pus”, fra det koseglade kattemenneskets matpause sammen med skokken av villkatter i den stramme pisslukta rett utenfor klosettvinduet ute på altanen.           

Bakgårdssangere og musikantene med trekkspill, fele eller gitar uten påmonterte strenger var det mange av og til stor glede for alle fruentimmerne oppe i vinduspostene, selv om pengepungen i ny og ne kunne få en litt for stor avlastning av en og annen femøringen.

Melkebutikkens smårunde frøken Berntsen med dette godhetens litermålet, hadde sitt lille private krypinn mot bakgården. Mor Helga ga sine instrukser om at han måtte innstille sitt iherdige pågangsmot overfor dette litt tilbaketrukne, eldre og beskjedne vesenet, når han og kompis Gido laget ett mareritt av lyder ved hjelp av harpiks og sytråd mot Berntsenkonas soveromsvindu. Med tid og stunder skulle det vise seg at dette skulle bli noen av hans første musikalske utskeielser - fra ett blikktak i barndommens bakgård og diskret utført ved hjelp av tråd og djevelsk harpiks fra en tønne nede i kjelleren, som var ment som fyringsved fra en såpefabrikk nede på Svartlamon.

Ingen ting av det som skjedde mens disse utenlandske krigerne boltret seg med lettliva tyskertøser, kanoner, jagerfly og bong-bong, kom siden i livet til å gå i glemmeboken for Joss og kompisene inne i hovedresidensen i Ladeveien.

Finnes Barnehjem for gutter borte i svingen på andre siden av gata, var gatas spennende stolthet og skapte godt kameratskap med de andre gutta inne på Lilleby. Den store bygningen var hvit, ruvende og med ett litt for høyt gjerde rundt hele tomta. Den moderlige bestyrerinna, frøken Holm – var høyt respektert både innenfor og utenfor nettingjerdet til heimen der både lange og korte gutter fikk en god oppvekst, når deres egen mor eller far ikke klarte å ta vare på dem av så mange grunner.

Joss kom til å få sine beste kamerater blant karene på de lange sovesalene, særlig da hans egen førsteklasse med frøken Berit Tangvik, måtte holde til i i ett rom i Barnehjemmets første etasje, etter at de tyske okkupantene hadde slått seg til borte på Lillebyskolen.

Alt som foregikk med Joss i disse krigsårenes guttedager, krøp under huden på gutten og fant seg erindringens plass for fremtida, selv om det ofte kunne bli vel trangt om saligheita der inne – det ble mange navn på både steder, folk og opplevelser. Gammelgården, Jystadgården og Jegershvile. Rønningsletta, Gassballongen, Flirop, Den evige Student, søppeldyngene med Rottenikken, Korsvika, Ladehammeren, Kjærringberget og Ladal`n med den bratte skibakken Stuaveggen.

Gatas småbutikker ble til minnerike varder for Joss og gjengen – fra Ettøres-Olsen helt nede ved såpefabrikken Palmin, oppover til småbutikkene Skjelvan, Sakshaug og Spjelkavik like ved undergangen opp til endeholdeplassen for trikken - Serine Tillerbutikken med kaffelukt på trappa utenfor, fiskehandler Hvidsand, kolonial og kortevarekaren Ole Sjøvik og frem til den lille kafeen på hjørnet av Lavei`n Ti - før gavmilde Melkeberntsen avsluttet minneturen med noen kakesmuler i en spisspose fra den lille glassdisken.

Det var utenfor eller inne i denne lille hjørnekafèen at`n Rudolf helt åpenlyst solgte sine gummiartikler til mer og mindre skamfulle mannfolk – slitne karer som på fredags ettermiddagene var på vei hjem fra arbeidsplassen med en brunfarget liten lønningspose på innerlomma. Om den bare fremdeles var full nok for en familiær kos, ved ett eller annet mest mulig skjult sted i de små leilighetene og som ikke allerede var opptatt som sengeplass for noen av de mange ungene.

Ved en eller annen toillpraten ute på altanen, slo gjerne de mest jabbsjuke  av mannfolkene fast, at den stygge malingen på de lysegrønne, panelte soveromsveggene, var eneste form for isolasjon som kunne forringe lytterobservasjonene til ekteparenes kosestunder vegg i vegg. De var ikke dårligere kompiser på grunn av dette - snarere tvert i mot - for respekten var stor de mest `nærliggende` naboene seg i mellom.

Rudolf bar seg stadig for en alt for økende lagerbeholdning i hjørneskapet ute i sin egen vedbu. 

Fredagene kunne bli litt annerledes for enkelte av arbeidskarenes hjemkomst til kjærring og unger - gjerne litt seinere enn på de andre ukedagene - om ikke kona allerede hadde møtt opp utenfor arbeidsplassen, for å få med seg en uåpnet lønningspose hjem til residensen. Fristelsene kunne være mange og gjøre hjemkomsten lite artig om madammen måtte dytte Sjølingen opp i seng-benken etter at han litt for slengen i draga - og til stor skam for sine egne unger, omsider hadde klart å finne veien hjem langs den alt for langstrakte hestgata.

Det hendte at Joss fra altanen i fjerde kunne se arbeidsgampen hans Ivar Sveen kjøre hjem en noe bedugget kusk til stallen nede i Jystadgården, liggende litt for pussa bak på hestevogna. Noen flirende og ondskapsfulle folk i kjøkken- vinduene til Tia og Tolva hevdet at Gampen salte av sjøl på slike kvelder.           

Lillemann med vesken, med klokka som alltid var så mange som ”herfra og bort til trikken”. Flirop, flaskesamleren med strisekken – gamlingen som av og til så absolutt skulle vise frem sine edlere deler til gateungene, selv om han var hensynsfull og brukte litt bortgjemte steder til sine frem visninger. Ola Donk var gatemusikanten som trakterte torader trekkspillet og felegnikkere var det flere av. Knivslipere fantes det også ett par av, men de karene var gatemusikantenes konkurrenter – de sørget for adskillig færre med mynter som ellers ble kastet ned fra husmødrene oppe på altanene

Blant Josserindringene ble portrommet i Tolva til det rene gledeshuset. Ikke på grunn av pisslukta og de tre digre illeluktende søppeldunkene, men alle fortrolighetene som høyt og lavt - og med stor skrift, ble forfattet på de gule veggene inne i det lange portrommet.

Her var i en årrekke både gladmeldinger og ufordragelighets anmerkninger blitt rablet ned, sammen med mengder av kjærlighets invitasjoner ispedd ett og annet hakekorset. Velkjente kroppsdeler i forskjellige størrelser og tilstander, var kunstneriske ferdigheter som det var flest av.

Joss mintes også alle finsangene øverst på veggene, der både ” Vi sykler i vei på livets landevei”, skaffet litt intim underholdning enten ved hjelp av Gerd og Ottos `På den grønne benk i hagen` eller ute på den alltid så stille og vakre `Nidelven`.

Portrommet til Tolva var en av plassene som gjorde at Joss på gammeldagan kunne si at ”Grønn var min barndoms dal” og at han aldri glemte sitt fødested.

I bakgårdene innenfor de høye plankegjerdene til både Tia og Tolva, kom Joss og gjengen til å merke at det også inne på Lamon var blitt krig og redselsfulle tilstander.

Huskerier XXX - krigsminner

Han var blitt ført opp i manntallet i gamle Trondhjem noen år før krigsutbruddet i nitten hundrede og førti og mente derfor alltid siden, at han som guttunge var med på den tyske krigsinvasjonen fra vindusposten på ett kjøkken i fjerde etasjen i Ladevei`n tolv på Lilleby – ett lite og fredfullt sted i bydelen Lademoen.

Byens overgivelse til okkupantene ble bare rent tilfeldig observert av ei forskremt mor, ei lyshåra jente og en vilter guttunge. For den runde vekkerklokka borte på kjøkkenbenken hadde ikke rukket å komme lenger enn til sju på morraskvisten og da var det som regel bare fader Gunerius som hadde kommet seg i siget nedover til arbeidsstart på såpefabrikken. I ett hvert fall brukte ungene å holde seg nede i hver sin sprinklete barneseng, inntil mor Helga fra kjøkkendøra kunne forkynne at frokosten var servert på det lille firkantede kjøkkenbordet – som faren på nygifte kvelder selv hadde snekret til nede i kjellerbua.

På grunn av moras sterke gudstro, var guttungen blitt oppkalt etter døperen Johannes, men ble i de første årene bare kalt Jojo, fordi han var både høyt og lavt – helst begge steder på en gang. Når han ble større ropte ungene i gata Joss etter han - og slik ble navnet.

Søstera Julie var fem år eldre og de var bare to søsken for flere var det ikke plass til i den to roms leiegårdsleiligheten. Det var altså ikke noe å gjøre med akkurat den saken, for når faren hadde bestemt seg for ett eller annet da, da ble det slik, kunne mora fortelle. Han var en pliktoppfyllende person på alle måter, også som såpekoker ved fabrikken nede i Gassverksbakken like nedenfor alle leiegårdene.

Denne gråværs april morgenen klarte ikke moderen å være alene om å skulle observere alle de grå og dystre tyske krigsskipene som lå ute på reden – ikke langt fra fredelige Munkholmen. Regnværet var ufyselig nok, men nordvesten som fikk skipsflaggene og hakekorset til å strutte rett ut fra skipene, gjorde alt til noe avskyelig for henne som var voksen. Smårollingene kunne ikke forstå hvorfor mora gråt, men det ga seg etter hvert som de kunne høre at det ble liv inne i naboleilighetene. Folk våknet til en ny dag, der de etter hvert søkte felles trøst, enten nedover i trappeoppgangene, ute på altanen foran kjøkken- vinduene, eller nede på melkebutikken hos Berntsen kjærringa, der de hadde fått mere kjennskap til hva som egentlig var i ferd med å skje.

Ikke alle forsto galskapen, før den første tyske soldattroppen - utstyrt med geværer og bajonetter, marsjerte forbi utenfor leiegårdene i Ladeveien, mens de sang ”Wir Fahren gegen Engeland” for både sørgmodige husmødre og smilende ungjenter i vinduspostene oppover i etasjene.

Det kan ha vært allerede straks etter at karfolkene hadde kommet seg hjem til middagsbordet, at de aller første motstandtankene må ha funnet sted i de fleste av hjemmene inne på Lademoen.

-Vi har klart oss uten dæm, før. La dritsækkan dra te England. Her har dæm itjnå å gjørra -. Gunerius holdt på å få sildsuppa i vrangstrupen av bare ergrelse.

Hele Lavei`n og Gardermonsgata var ei eneste lang rekke av nesten helt like fire etasjers murhus og bebodd av fruktsommelige ektepar i to roms leiligheter med kjøkken, uten bad og med et fellesklosett for de to leilighetene i samme etasje.

Hver av leilighetene var ofte overfylt av barnerike familier, der de bodde for ei rimelig husleie og hadde det rimelig godt, med en arbeidsmanns ukelønn å leve av. Som regel hadde ikke husmora muligheter for å ta noen jobb utenfor hjemmet. Stell av hus og flere unger var nok den gangen. Litt tumulter kunne det være nabokjærringer i mellom, men krangel om unger var som regel over med en kaffetår like etter.

I den store mørke kjelleren hadde leieboerne sine boder hvor de oppbevarte saker og ting og like ved kjellertrappen lå vaskerommet med den digre runde klesgryta. Her ble det fyrt skikkelig opp til kokende vann i kobberkjelen, slik at når noen hadde den avtalte vaskedagen i kjelleren, da var rommet så tett av damp at det kunne være vanskelig å få øye på hvem det var som oppholdt seg der nede.

Når mor Helga hadde vaskedag var det den utriveligste dagen Joss visste om, for da hadde hun ikke tid til å ta seg av stellet oppe i fjerde etasjen. Da var det forhåndslaget bollemelk til middag - slik varm, sukret melk med kanelboller oppi og han følte seg ikke helt i form før hun like før sengetid stekte potetkaker på storplata borte på magasinkomfyren av det gamle merket AGA.

I første etasjen var det et lite melkeutsalg hvor den gamle Berntsen kona solgte fersk melk, som hun med ei stor ause fylte opp i de blanke bøttene som folk hadde med seg. Hun kjente godt til der skoen trykket og ga en skvett ekstra når hun var i det humøret.

Rett over gangen bodde den gamle tyske innvandreren Malskait og kona og en trapp opp holdt den snille kattedama til. Hun hadde alltid hele altanen full av sultne villkatter, som hadde kommet seg opp fra gårdsplassen ved hjelp av den lange takstigen. Det krydde av katter og stanket piss over hele bakgården – til stor ergrelse for de som hadde vaskedag og trengte klessnorer til både tørk og lufting av andre klæsplagg.

I tredjeetasjen bodde husverten Jullen med kona Gina og ungene Espen og Sara. Sjølingen jobbet som husmaler, men var lite populær i faget. Han griset noe voldsomt med penslene og det skvatt over alt når han drev på som verst. Far Gunerius mente at det skvatt kvitmaling opp på tårnet til Lakirka når bare vindretningen var i det laget. Mor Helga mislikte Jullen, for han hadde en tendens til å banne så stygt, når han gikk runden for å kreve inn husleia den første dagen i måneden.

-Han har et styggord i kvær setningen - både før og etter at`n har fått husleia -. Gunerius derimot var av den formening at Jullen var en hjelpsom krabat som tok i ett ekstra tak om noen trengte det.

Oppe i fjerde etasjen residerte det hele tre fiolinister, som etter de penge- innbringende arbeidsdagene sleit ut både hverandre og resten av sine nærmeste med pågående strykeøvelser, selv om husveggene i sin tid var satt opp uten noe særlig med lydisolerende materiale.

Joss var stolt av fader Gunerius og hans fiolinistiske ferdigheter, men da var det verre med Laffen i leiligheten mot ”Tia” og han Harry i husværet i retning mot nordøst. Det kunne bli vel mye med ulyder og en del banking i veggene fra de aller nærmeste leieboerne.

Resten av folket i de seksten leilighetene var fredelige folk, med sine daglig- dagse problemer som de delte med naboen gjennom de alt for tynne panelveggene og en åpen luftlyre mellom to kjøkken. Guneriusfamiliens soverom lå rett under den store og bråkete klæsrulla som hadde sin plass oppe på det digre loftet, der det var lange takbjelker hvor ”kaillan” med iherdig glede i de fem krigsårene stelte sine tobakksplanter, om de ikke allerede var kommandert til å holde seg ned på golvet for å dra denne hersens rulla for ei sliten kone.

Huskerier XXIX

Julematen kunne bli så som så – alt etter som hvor lenge rasjoneringskortene varte, tålmodigheita holdt stand og husmora både hadde evner og humøret sånn noenlunde på topp og det selv om remediene var mangelvare og kvaliteten på det som fantes var dårlig.

Men julevasken hendte det de aller mest hjemmeværende husmødrene begynte med allerede dagen etter 2dre Pinsedag.

-Nokka må vi finn på – mente de helt barnløse, som økonomisk klarte seg bra med en kaill som kunne være ansatt som såpekoker nede på Palmin.

Storrengjøringen besto av både takvask – likedan pussing av alle vinduer, panelvegger og rydding inne i både kjellerbua og oppe på storloftet. I mangel på både kjøleskap og fryseboks var vedbua nede i kjelleren eneste plassen det var litt kjøligere for å kunne oppbevare poteter, litt saltkjøtt og syltetøy.

Derfor var det ikke helt enkelt å skulle ta vare på det lille folk klarte å hamstre til seg under krigen, for samtidig så var ikke pengepungen så alt for fylt av disse kronene.

Når husmora begynte å finne frem og slamre med de blomstrete kakeboksene fra kottet, forsto resten av familien at kakebakinga av de sju første tradisjonsrike kakesortene var på gang, for dette var som regel det første tegnet på at jula nærmet seg.

Pepperkjeks og Peppermakroner var de aller første sortene som fikk plass nede i boksene. Disse ble også tatt best mulig vare på, og for å bli spart for naskeri fra noen barnehender, fikk boksene plass inne i det eneste skapet på stua som var utstyrt med lås. Alt arbeidet med julebrød og julekaker med rosiner og sukat ble igangsatt enda litt nærmere jul, det samme gjaldt Kromkakene og Fattigmennene - Kollegaer som far Gunerius kalte dem.

Sandkaker, Smultringer, Goro, Berlinerkranser og Serinakaker hørte også med. I gamle dagers mangel på kjøleskap, ble hermetisering mye brukt. Om råmaterialene fantes i fredstid, så gjaldt dette både hjemmelagede kjøttkaker, forskjellige grønnsaker, frukt og syltetøy.

Hvis mulighetene fantes for å få tak i ett helt eller helst bare ett halvt grisehode, ble dette kokt og innmaten brukt til å lage ei ”Pressasylte” – gjerne skikkelig dandert med Nellikspiker.

Til drikke ble det laget alkoholfri Tomte-Brygg, mens enkelte av di mest frimodige av karfolkene svidde av en skvett om det fantes litt sukker og noe gjær til rådighet – og om fruen i huset tillot slike utskeielser.

En kjøttbit hørte naturlig med ved julaftens middagsbord – det kunne være Ribbe eller Svinesteik. Noen foretrakk Lutefisk og andre Risengrøt eller Rømmegrøt tidligere på ettermiddagen og en kjøttrett på kveldstid – før eller etter gaveutdelingen.

Foruten de mange og travle juleforberedelsene hjemme i Lavein, hendte det ett og annet året at Lade Fabrikkers såpekokere ble invitert av bedriften til ett enklest mulig julebord – oftest oppe i den store spisesalen på toppetasjen av fabrikken. Der ble de budd på både vaffelkaker med blåbærsyltetøy og julebrød med brunost, inkludert kaffe og Vørterøl. Ved festens avslutning, takket selveste Direktøren arbeiderne for vel utført arbeid i året som var gått, ønsket alle en God Jul og overrakte hver ansatt en skikkelig fin pappeske inneholdende forskjellig såper, godtluktene, små parfymeflasker og flere pakker med vaskepulver.

Like før den første frihetsjula etter krigen, slo såpefabrikken på stortromma og inviterte hele arbeidsstokken på over 150 menn og kvinner, til Trøndelag Teaters juleforestilling og til en etterfølgende seanse nede i Teatersalongene – der det ble servering av en skikkelig kjøttmiddag og med nok Pils og noen drammer til de mest drikkfeldige. Slik servering hadde aldri skjedd tidligere i bedriften, i de fem lange årene som det hadde vært krig der inne på Lilleby og Lademoen. Det alt for fåtallige Mannskoret, som noen av arbeiderne hadde fått i stand, underholdt med sang, inntil en av de kvinnelige arbeiderne ropte til dirigenten:

-Ska dokker søng eller ska dokker fæst, guta?-

Det var ikke alle som klarte å beherske seg i bruken av de sterke drikkevarene. og ut på natta hadde Svart-Marjas utsendte politifolk plukket opp en alt for bedugget Såpekoker – liggende i sovende tilstand ute på trappa til Misjonshotellets inngangsdør og med lommene fulle av knakkpølser med sennep. Ett par arbeidsdager etterpå var alt gått i glemmeboken.

Guttekoret borte i Lamokjerka øvde intenst på programmet til den store Julekonserten i kirken siste søndagen i Advent. De langt bortimot ett hundrede korguttene, med både begynnerkor, hovedkor og mannsstemmer, var i løpet av hele høstsemesteret blitt godt trimmet av dirigenten Ivar Johannes Bonsaksen. De hadde innøvd sanger på forskjellige språk og med Cantate Domino – Lovsynger Herren – som ”kjenningsmelodi”.

Korguttene Terje, Helge og Per Olav var valgt ut som solister og den fullsatte Lademoen Kirke ble ett lydhørt publikum, når Guttekoret - blant mange flere komposisjoner, sang både Glade Jul, Kimer i Klokker og En rose Er Utsprungen, før de avsluttet kirkekonserten med den storslagne Julemotetten av Eivind Alnæs, med dirigentens kone Margrethe Bonsaksen som solist og Ivars egen bror, Einar ved orgelet.

Men uten mat og drikke duger helten ikke:

Selv om Pressasylta fikk for lite nellikpulver innafor svolen og burde hatt mer gelatin, var moder Helga ganske fornøyd med både Fattigmannsbaksten og kromkakene. Men da hun oppdaget at det hadde vært innbrudd i finskapet inne i stua ble hun åpenlyst vred: Halvparten av både Pepperkjeks-og Peppermakron-boksene var forsvunnet.

-Bra at guten like baksten -. Fader Gunerius var en besindig herremann og ga Terje oppdraget med å handle inn ei femkroners julegran fra sleden til Jonsvannsbonden som han hadde plassert like bortenfor inngangen til Melkeforsyningen på Buran.

Juletrefoten som besto av tre hjemmelagde, rødmalte julenissa i tre, ble satt på busken sent om kvelden på Lille-Juleaften.

På selve dagen tok far Gunerius på seg penjakka og finbuksa, søster Anne Britt fant frem matroskjolen og korgutt Terje fikk hjelp til både den hvite guttekorskjorta og den svarte sløyfa, før de ved tretiden kom seg i vei for å rekke barnegudstjenesten klokken fire.

Tradisjonen tro måtte mor Helga holde seg hjemme der oppe i fjerde etasjen i Lavein tolv mens Barnegudstjenesten fant sted.

Da kirkeklokkene i Lamokirka ringte jula inn klokken fem, ruslet de tre kirkegjengerne stille og fredelig hjem til sin egen varme og gode leilighet.

Som ved hver Juleaften luktet det sterkt av surkål i hver eneste etasje i den fire etasjes høye leiegården.

Et juleeventyr

Det var en gang at Gatemusikanten Kal med Fela - i sin fattigslige ensomhet, holdt til i ett trangt bakgårdsrom nede i Sandgata, ikke lange biten bortenfor der Nattmannen i riktig gamle dager hadde holdt til - denne illeluktende
eneboeren i ett lite hus lengst ute i Sanden.

Den fiolinspillende Kal med Fela, hadde hatt ei seng og ett bord oppe i dette husværet helt siden krigens dager - etter at han hadde tilbrakt de to siste okkupasjonsårene som tyskfange inne på Falstad, på grunn av noe litt for
åpenlys Jøssingvirksomhet, ved siden av en del affærer ved utbringingen av illegale aviser.

For allerede i de tider trakterte han fiolinen som 'gatemusikanten Kal med Fela' og sa ikke nei da han fikk tilbudet om å dele ut slike illegale papirer, når han først var i farta som musikant rundt om i alle bakgårdene.

Som en rekandes fant, var han både en kjent og populær byoriginal, når han i sin digre hatt, slitte frakk og høye lærstøvler kom ruslende gatelangs med den svarte fiolinkassen i handa.

Gatenes nysgjerrige ungeflokker slo ofte følge inn bak de høye plankegjerdene, der husmødrene oppe på de lange fellesaltanene i de fireetasjes høye leiegårdene, kastet ned noen ører innpakket i en papirbit.

Kal med Fela lå i sterk konkurranse med andre gatemusikanter og særlig var adventstidas fire uker, en attraktiv og pengeinnbringende periode for gatas både syngende og musiserende lille flokk - bestående av ett par trekkspillere,
flere munnspillere, en smørtenor, Kal med Fela og ett eldre fruentimmer som både spilte på slurva og en kam med matpapir.

Det hadde også hent at en fargerik og attraktiv lirekassemann hadde prøvd seg, men hans opptredener ga for mange ører i boksen, slik at denne flosshattkrabaten ganske snart var blitt frosset bort av de andre kunstnerne.

På to rom og kjøkken øverst oppe i en av leiegårdene, bodde det unge ekteparet Andreas og Hilda med sønnen Torvald.

Sang og musikkglade Torvald var heldig, for faren hadde kjøpt ett gammelt Brødrene Hals piano med to skikkelig fine smijerns lysestaker og som åtteåring hadde Torvald begynt å ta pianotimer.

Han var både en stor beundrer og en alltid lyttende liten krabat ved gatemusikantenes opptredener nede i bakgården. Også trekkspilleren og denne sangeren skapte glede for gutten oppe på bakgårdstrappa, med både Livet på
Finnskogen, Sykkelvisa og Nidelven. Men det gjeveste var når Kal med Fela foredra Ole Bulls "I ensomme stunde".

Torvald og den gamle musikanten ble gode kompiser og mor Hilda var alltid en glad myntespreder, når det var selveste Kal som musiserte under klessnorene, eller like ved de illeluktende søppelkassene, lengst borte i kroken av
gårdsplassen.

                                   /\/\/\/\/\/\/\/\

Det noe shabby utseende gateparet Isak og Jenny var kjente personer i bybildet, uten fast bopel, men kjent som tiggere rundt om i byen - to stakkarer som til tider var ganske sid på flaska.

De hadde gjerne tilhold blant kaiskurene nede på Brattøra, oppover langs elva, eller så holdt de til borte i Lusparken. Nattetider tilbrakte de oppe på Husvillherberget, eller de rigget seg til inne i ei berghule rett over veien for
søppeldyngene, helt nede ved sjøkanten nederst på Ladehammeren. Der holdt søppelkaren Rottenikken orden på avfallsdyngene og hadde selv tilhold i ei gammel og selvoppsatt arbeidsbrakke av gamle bølgeblikkplater, rett ved
denne lille berghula.

Også Isak og Jenny hadde sine goder av at det nå var Adventstid, for folk ute på handleturer var friere med bruken av lommeboka, dessuten var avfallsdunkene i restaurantenes og kafeenes bakgårder ganske fulle av skikkelig gode
matrester fra de attraktive julebordene.

Men polprisene var de samme som ellers i året. Derfor dro også Isak og Jenny som før innom til en eller annen fargehandleren, der de uten større problemer med ekspeditørene, fikk med seg nok med rødsprit, før de sammen med andre svirebrødre kom seg i skjul lengst oppe i skråningen under den gamle Bybrua.

Verken gatemusikantene eller uteliggerne så frem til alle Juledagene med noen glade sinn, for da fantes det nesten bare inneværende familiefolk og verken åpne fargehandlere eller ett Polutsalg - butikken som de i glade stunder kalte
"Fordervelsens Hus".

Det var på en ettermiddagstur nedover til Nyhavna, at Torvald og bestekompisen Rudolf fikk øye på Isak og Jenny, idet de to var på vei inn i berghula. Slik paret så ut forsto guttene straks at det var to stakkarer som Vårherre ikke
hadde klart å ta skikkelig vare på - og det til og med nå når selveste jula nærmet seg så raskt.

Den alltid så beryktede og bese oppsynsmannen Rottenikken ba dem pelle seg hjem, men Torvald fikk ikke de to uteliggerne Isak og Jenny ut av tankene. Han funderte ganske mange dagene på hvordan de to stakkarene ville komme til å skulle tilbringe jula - det samme gjaldt også for den ensomme Rottenikken inne i hans falleferdige arbeidsbrakke.

Det ene problemet grep det andre for den aktive Torvald - i ei hektisk julestri og med alle høytidsforberedelsene både på skolen og hjemme i leiligheten oppe i fjerde.

Inne i bakgården hadde Kal med Fela og trekkspilleren Fabio slått seg sammen, der de til husmødrenes store fryd spilte julesanger, så lenge de stadig tyngre og sammenbrettede papirlappene kom luftveien fra det himmelske høye.

Det var under en gledesstund oppe på den høye bakgårdstrappen til Tolva, at de to kameratene Rudolf og Torvald kom frem til hva de med foreløpig taushet skulle foreta seg på Vårherres vegne - i anledning feiringen av denne
sagnomsuste fødselsdagen den firogtjuende i denne årets aller siste måned.

Kal med Fela ble rørt til tårer og trekkspilleren Fabio trakk sixpensen godt nedover det rødmussede fjeset, da guttekompisene kunngjorde at det pengemessige innkomme kanskje kunne bli en del forhøyet, om de to guttene
ble med som korgutter og at de samtidig stilte seg til rådighet med å samle sammen alle de luftige bidragene, som i enda større mengder kanskje kom til å dale ned fra sky.

Den fornøyelige Julekvartetten hadde sin aller første fremtreden lengst borte i Strandveikrysset og etterpå nederst i Halvorsenbakken, like nedenfor Bedehuset. Julesangen og musikken vakte oppstyr i strøket - dette hadde aldri
skjedd nedpå Lamon. Husmødrene jublet høytidsstemt fra stuevinduene, mens da kastet ned sine lettinnpakkede almisser. Rudolf og Torvald ble akkompagnert på både fele og og trekkspill, mens de foredro både "No er det jul igjen, ja no er det jul igjen og jula varer helt til påske", etterpå ett værs av Glade Jul og seinere Il Å jul med din glede og barnslige lyst". På den siste fikk de tilskuerne til å bli med på både å hoppe og danse og å klappe i hendene. En skokk av unger strømmet til og var med på leken. Interessen økte inne i bakgårdene til alle trehusene langs Østersundsgata og ble ekstra stor innom plankegjerdene til leiegårdene innover Ulstadløkkveien. Etter ett par dagers velfortjent kvile, gjentok de noenlunde det samme juleprogrammet innover Strandveistrøket, var bortom ett snekkerverksted, inne hos salmakeren og fremførte hele repertoaret bak plankegjerdet til den travelt opptatte Lamoskomakeren, før de tok noen trudelutter borte i Sodemannsgata. Dagen etter holdt de på å ble nedkjørt av en del svært så aktive kjelkeakere borte i Nordtvedtgata, før de med dårlig pengemessig resultat, avsluttet
juleturneen i Arbeidergata. Dårligst utkomme viste det seg å bli i lavhusene borte på Reina - der de ga opp, da ett par av de åpne vinduene ble smelt igjen med ordene: Slutt med lævenet. Det var bråket fra alle laushundene som gjorde at musikantene innstilte forestillingene nede på Reina. Særlig Rudolf og Torvald var både slitne og frosne, men holdt ut helt til Kal med Fela med en glad latter forslo at de fremførte "Rudolf er rød på nesa" for en forlegen liten krabat. Det hadde begynt å snø og de hvite snøfillene la seg som et tynt og vakkert teppe - både borte på Boligan, nede på Lamon, oppe på Lilleby, i Enkgata og oppe på Rønningsletta. Det ble Juleaftens ettermiddag.

Kal med Fela, Trekkspilleren Fabio og korguttene Rudolf og Torvald var både godt forberedt og påkledd for anledningen, da de høytidsstemt stilte i stallen hans Ivar Sveen nede i Jystadgården.

Den overraskede Gampen roet seg noe etter hvert, men forsto lite av levenet, mens de fire krabatene iherdig øvde på sangen "Stilla, Stilla, Juleklokkan tonar hen".

Som planlagt la de turen nedover Gassverkbakken og bortover til industrikaia, der de ett stykke borte ved søppelhaugene, kunne se at det lyste svakt inne i arbeidsskuret hans Rottenikken.

Åpningen til denne berghula var dekket til med ett par bølgeblikkplater, så de forsto at noen oppholdt seg der inne.

Musikantene fant frem fela og trekkspillet og da Rudolf og Torvald begynte å synge, varte det ikke mange minuttene før både Rottenikken, Isak og Jenny kom ut i den vakre Julekvelden. Selv Rottenikken viste tydelig at han var grepet
over stundens Glade budskap, da de fremførte Deilig er Jorden og med Kal som solist på fela.

Som vanlig ringte kirkeklokkene fra Lamokirka en time før gudstjenesten skulle skje og etter en del pågående overtalelser var de to uteliggerne innom skuret til Rottenikken, der de både fikk bruke vaskevannsfatet og lånt grovkammen hans Rottenikken slik at de kunne få greid håret. Den lille Goloktflaska som Torvald på luringa hadde klart å få med seg gjorde stor lykke, før de høytidsstemte og i samlet flokk ruslet bortover langkaia, oppover Gassverkbakken, gjennom den smale jernbaneundergangen, forbi Voldsminde og bortover til Lamokirka, der
kirketjeneren hadde satt i gang de malmtunge kirkeklokkene som bød velkommen til Juleaftenens barnegudstjeneste.

Både Kal med Fela og trekkspilleren Fabio klarte å få med seg hver sin lille instrumentkoffert langs sidegangen inne i den store og vakre Lamokirka. Rottenikken, Rudolf og Torvald fulgte andektig like etter, beskjedne Isak og
Jenny kom gående helt bakerst.

Kirkerommet var stappfullt av glade unger og høytidsfulle voksne, ett stort og lysende juletre hadde fått plass lengst fremme ved alteret, mens hele kirkerommet bare var opplyst av en mengde levende lys.

Fra galleriet ledet organisten den store menigheten i å synge de mest kjente julesangene og da den så godt likte sogneprest Johan Rian, fra prekestolen også meddelte at han for lengst hadde sett at to av bydelens mest kjente musikanter befant seg i kirkerommet, ba han dem ta med seg instrumentene å komme fram til døpefonten. Kal forlangte at korguttene Rudolf og Torvald skulle følge med og til tilhørernes smil og tårevåte kinn, sang og spilte de "Stilla, Stilla, Juleklokkan tonar hen". Stor og frydefull var gleden i kirkebenkene, da organisten oppe på galleriet ble med på Deilig er Jorden.

Hjemme hos Torvald - i fjerdeetasjen oppe i leiegården, var både mor Hilda og far Andreas for lengst gjort kjent med at Vårherre hadde bestemt at de skulle være vertskap for noen fremmede julens gjester.

Det lange stuebordet var vakkert pyntet med både julelys, glitter og norske flagg, da far Andreas ønsket gjestene behørig velkommen ved å skåle med ett stort glass julegløgg - laget for anledningen av mor Hilda Marie.

Juleselskapet kom til å vare nesten helt til midnatt og da var alle både mette, fornøyde og slitne etter all gangen rundt det vakre juletreet. Fra altanen oppe i fjerde, kunne Torvald, mor Hilda og far Andreas se
Rottenikken marsjere først i rekka nedover bakken, like etter fulgte Isak og
Jenny og bakerst gikk Kal med Fela og Fabio med trekkspillet, mens de taktfast
spilte "O, Jul med din glede og barnlige lyst".

Det siste de så av følget, var da de en etter en tuslet inn stalldøra til gampen hans Ivar Sveen nede i Jystadgården.

Det hadde begynt å snø og julefreden senket seg over både Lilleby og Lademoen der inne i Østbyen.

XXVIII

Slike årlige juleforberedelser på Lillebyskolen, begynte allerede samme dagen som skolene var ferdige med sommerferien, mens i hjemmene var det første og ganske viktige allerede unnagjort, når Far i stua hadde lakkert over både tregulvet på kjøkkenet og ett strøk med samme var over stuelinoleumen, men først så snart kjærring og unga var kommet seg avgårde på noen feriedager.

Jula var jo bare fem måneder unna.

– Det e godt med aillt som e oinnagjort.

Som pianoelev hos Ingrid Nissen ute på Buran, ble Terje straks etter at sommerferien var over, også nøye informert om hva som skulle innøves av julemusikk.

Hos Frøken Berit besto juleforberedelsene av papir og papparbeide, både som dekorasjoner og til juletrepynt. Det ble både klippet og limt, malt og tegnet og av Frøken fikk de lærdom i hva julen egentlig sto for og hva den betydde for alle i familiene til de som var hennes elever i første klasse på skolen. Frøken Berit var søster av sogneprest Tangvik og hadde selv skaffet seg gode kunnskaper om både Maria, Josef, det lille barnet Jesus og om det dårlige husværet som de hadde der nede i Betlehem.

Frøkens gode sangstemme var til både nytte og gagn, men både Gido, Kjell og Terje syntes alle julesangene var innmarie å komme seg igjennom – både tekst og melodi.

- Derre med å søng om at hainn Jesus e født – å det te å me før snø`n e komme e bare toill.

De tre kompisene var fullt enige. De interesserte seg mest for planleggingen av å skulle fabrikkere eller kjøpe inn julegaver til sine aller nærmeste.

Forberedelsene ble stadig mer hektiske og problemene økte, etter hvert som julemåneden nærmet seg. På Lillebyskolen lærte de hvordan jula skulle feires, men elevene fikk ikke lærdom og forståelse for at både penger og foreldrenes egne formeninger om tvil og tro spilte inn. Frøken Berits klasse besto av jenter og gutter fra så mange hjem, der alt var så forskjellig når det gjaldt både kirken, menighetslivet for øvrig og religionstimene på skolen. I klassen befant det seg  unger som også fikk lov av sine foresatte til å bli med som speidere, gå på søndagsskolen, eller å være med i Guttekoret borte i Lamokjerka, mens andre hadde en mor eller en far som var motstandere eller uienteresserte i alt som hadde med slike ting å gjøre.

Det samme var det med selve julefeiringen og derfor kunne alle forberedelsene i klasserommet være til sorg og skuffelser for enkelt følsomme klassekamerater, men til spenning og stor glede for andre.

Når ungene begynte med skolegangen var de fleste allerede blitt såpass forstandige - at de fra tidligere høytidshelger hadde merket seg, at på grunn av for mye alkohol under jule og nyttårsfeiringen, kunne mye av det som foregikk av onde og dumme ting innom husets fire vegger, ha vært helt annerledes.

Frøken Berit hadde mye å tenke på og mange hensyn å ta i løpet av sine mange forberedelser for en julefeiring, til beste for både skoleungene, de foresatte. Og for henne selv.

Ved siden av pianotimene og guttekorøvelsene i denne førjulstida, var Terjes viktigste engasjement dette med å skaffe seg noen kroner til gaveinnkjøp – småting som skulle ligge under treet på selve julekvelden. Hva som var inne innom innpakkingspapiret var ikke det viktigste, men hvordan selve pakkenellikene så ut, selv om det ikke fantes hverken dekorativt julepapir eller flotte og fargede pakkebånd. Som alle andre brukte Terje vanlig gråpapir og tynnest mulig hyssing på gavene som lenge før selve dagen ble omstendelig lagret på en mest mulig skjult plass – enten under sprinkelsenga, nede i kjellerbua eller oppe på loftet.

Samtidig med alle andre gjøremål foran den viktige høytiden, brukt den alltid så pertentlige mor Helga førjula til å sørge for at det som trengtes av påkledninger var i orden. Det som hun ikke selv klarte å få gjort noe med, ble lagt frem for snille sydame Høvik, som med ydmyk stemme bar seg over at hun ”jobbet seg i hjel” for å kunne hjelpe alle de stadig mere og mere  pågående mødrene.

I krigstiden var det dårlig med klesplagg til salgs i butikkene, derfor var de som fantes av sydamer fullt engasjert med reparasjoner og omsying av gamle plagg. Sko var også mangelvare og skomakerne ble viktige personer over alt i de små verkstedene, når de reklamerte med både helsåling, halvsåling, flikking og reparering av sko i alle størrelser – det fantes til og med de som laget spasersko av steinbitfisken sitt sterke skinn. Mye ble laget av presset papir – blant annet skolerandsler og håndvesker.

XXVII

Vi som vaks opp inne på Lilleby, oppe på Rønningsletta og nede på Nerlamon hadde ikke kjennskap til om det var noen av oss som led noen nød på grunn av våre foresattes pengemessige problemer. At det muligens kunne forekomme at det var en eller annen gutten eller jenta som viste tydelige tegn på å være dårligere utstyrt i klesveien, ble ikke tolket dit hen at foreldrene måtte være fattigere enn de som bodde rett over gangen. Grunnen kunne heller bare være at de ikke stelte seg slik som de fleste andre gjorde.

Det var svært få familier inne i Østbyen som hadde så alt for mye å rutte med. De aller fleste som bodde i denne bydelen var arbeidsfolk med ukentlige utbetalinger i en lønningspose og der gubben fikk overlatt litt tobakkspenger, mens resten tok husmora vare på, til bruk for de vanligste regningene og til de daglige matinnkjøpene. Husleiene i leiegårdene inne på Lilleby var som regel 45 kroner hver måned – i tillegg kom lys, brensel og de månedlige forsikringspremiene.

Fattigdommen og vanskelighetene som kunne forekomme i noen av hjemmene, ble holdt godt skjult overfor naboene, inntil det kom offentligheten for øye, hvis gubben gjentagne ganger kom hjem godt i farten, alt for slengende og til alles beskuelse midt ute i hestgata.

De skamfulle ungene til denne hjemkomne faren, kom seg hurtigst mulig opp i leiligheten for å forberede mora på hva det var som ventet henne.

Men disse ungene kunne bli tatt ekstra godt vare på de andre kompisene straks de kom ned igjen. De fleste i gjengen syntes synd på dem – for ungene hadde omsorg for hverandres ve og vel.

Den vanligste guttepåkledningen i den grønne årstiden, var ei kortbokse, en strikkagenser, turnsko og ei lett lue på hodet. Jentene hadde foillaskjørt, en jumper, ett par små sommersko og de aller fleste hadde ei sløyfe i det lange håret. Som ekstra ytterplagg brukte de på vinterstid anorakk, en pjekkert og når det regnet, både sydvest, regnjakke og svarte og helt blanke gummistøvler. I den kalde og gjerne snørike vinter hadde guttene kvit langunderbukse, nikkers, en solid yttergenser eller en pjekkert, skikkelige beksømsko, tjukt skjerf, våtter og ei hjemstrikka finnlandshette på hodet. Jenten kledde seg i tjukke skjørt, ekstra varme strømper, hjemmestrikka gensere og side vinterkåper – og på beina solide vintersko eller solide beksømsko og på hodet fargerike strikkaluer, som gjemte det meste av både hode og ansiktet, samt ekstra lange skjerf som måtte være mest mulig attraktive å vise frem for venninene og kameratene.

Det ekstra moteriktige ble at også småpian tok etter mora og ville så absolutt bruke Muffer istedet for strikkavåtter. Men det var oftest når de skulle bruke finkåpa for ett bybesøk.

Som riktige finplagg skulle både gutter og jenter være iført matrosdresser og matroskjoler – og med ei blank plystrepipe i brystlomma.

Fru Høvik oppe i tredje etasjen i Tia ble til Lillebys mest populære kvinnfolk – hun ble SYDAMA og levde livet både som mor for to storvokste gutter og var ellers ei svært travel dame som syerske og reparatør av alle mulige slags brukte klesplagg. Ungene i Lavein vaks, men det gjorde ikke klærne og fruen Høvik tok på seg alle slags sydamejobber når mødrene kom med sine respektive unger og med armene fulle av brukte ting som skulle tilpasses og repareres.

Snillere, fredeligere og dyktigere vestlandsk fruentimmer fantes ikke inne på Lilleby i de dager og mens mora sydde så satt guttungen hennes, Egil, midt i hestgata å spiste hestmøkk med ei spiseskje, som gampen hans Ivar nede i Jystadgården hadde lagt igjen etter seg.

XXVI

Under krigen var matmangelen stor og rasjoneringskortene mange.

Etter Terjes mening ble den store magasinkomfyren ute på kjøkkenet av merket AGA, det viktigste inventaret i hele leiligheten, for når mor Helga trengte å ta seg en handlerunde, hentet han straks frem steikepanna og sukkerposen, satte magasinplaten på seks og fikk satt i gang produksjonen av sirupsknekk.

Dette var jo også før brødristeren ble til ett av de vanligste hjelpemiddelene i husholdningen, slik at brødskivene ble lagt rett ned på komfyrplata for å bli ”brent” og likedan så ble potetkakene til noen lettstekte vidundre før kveldsmaten kom på kjøkkenbordet.

Mora var ei flink husmor, som egentlig skulle gå skolen nede i Stabek for å utdanne seg til husstellærerinne, men så traff hun fader Gunerius som hadde en svart opptrekksgrammafon og ett par His Master Voice plater – og da var det ikke lenger aktuelt med videre skolegang innen husmorfaget.

De verste dagene i Terjes oppvekst, var når moren hadde dager med storvask nede kjellerens vaskerom, for da hadde hun kvelden før laget en stor kasserolle med Bollemelk, der innholdet bestod av melkesuppe iblandet store melboller, litt sukker, rosiner og noe kanel.

Under krigen var Poteten en livsviktig matressurs, som ikke bare ble brukt til kjøttkake- og spekesildmiddagene, men i høy grad ble også det meste av maten drøyd ut med poteter. Folk som hadde tilgang til å få lånt seg en liten flekk med matjord, brukte gjerne jordflekken til å skaffe noen poteter som lagervare nede i en ellers ganske så tom matkjeller.

-Om lørdan så e det no potet å sild – sto det i sangen.

Hverdagsmaten var gjerne Sildsup, Fesksup, Trondhjæmssup, Havversup og Bættasup - om det tilfeldigvis fantes en flesk eller kjøttbætta i huset.

Og Hakkmat – som lungemosen ble kalt -. Alt for mye hakkmat.

Fiskehandler Hvidsand i Lavein fire, hadde laget til en stor og støpt fiskekom i en krok inne i butikken. Herfra tilbød han ”levvandes fesk”til husmødrenes store glede, for da slapp de å ta på seg finkåpa foran en trikketur utover til Ravnkloa, der feskeran fra de små fiskeskøytene levert fersk vare og det rett fra sjøen.

Feskhandler Hvidsand var en kvikk og trivelig krabat, som også solgte varme fiskekaker rett fra den digre kasserollen oppe på komfyren - til stor glede også for ungene på skolen og de som enda bare holdt til i Laven og Gardermoens-gata.

Hvidsand hadde også hvalkjøtt i glassdisken og sild – mengder av sild hvis det var rette tida for det. Og spekesild - som var helårsvare, ble en rett på de fleste middagsbordene – der gubben i huset ville ha hele silda på tallerkenen, bare hauet og spolen var avkappet – rikelig med poedes, rå løk, rødbeter og mye Ideal eller Korni Flatbrød til spekesilda. Og melksup iblandet rosiner, Sagosuppe eller rød saftsuppe til åpning og med kaldest mulig springvann som drikke.

Den stekte silda med løk, var den maten som ble mest merkbar, allerede når kaillan var nederst i trappoppgangene etter at arbeidsdagene var slutt.

Ellers var det svært vanlig at husmora serverte plukkfisk dagen etter - av det som var igjen etter helfisk måltidet.

Gleden kunne bli ekstra stor når gubben ved hjemkomsten i halvfemtiden fikk servert Saltfiskball med fleskebiter og med Sagopudding med rød saus til dessert.

Under krigen gikk det på kaffeerstatning fra hu Serine Tiller – det var mangel på alt og ulovlig hamstring grep om seg. Terje mintes i seinere år, da de med godsbåten Ranen fikk nedoversendt en ekstra tung ottring fra morbror Rudolf oppe på Ottersøya – der inventaret besto av spekesild øverst og nederst i tretønna, mens resten av innmaten – til stor overraskelse, viste seg å være både flesk og kjøttstykker.

Terje mintes også den gangen da mor Helga gråt utenfor kolonialforretningen, for at hun ikke klarte å skaffe margarin til matlagingen. Men som ansatte nede på såpefabrikken fikk arbeiderne i stedet glyserin – en vare som visstnok ble brukt i såpeproduksjonen.

Som pålegg på brødskiva var det litt sirup, brisling i olje, kokte gulrøtter, ei tynn skive med brunost og hjemmelaget syltetøy – viktige saker som var skaffet til veie på Lade Fabrikkers bærturer utpå høstparten.

De sjeldne gangene når hønene til gardbrukeren ute på Berg på Byneset, klarte å få ut av seg noen egg som far Gunerius klarte å få hamstret til seg, ble det stekt Painnkak oppe i fjerde i Lavein Tolv. Da hendte det til og med, at`n kompis Gido ble invitert inn i leiligheten for en liten smakebit.

Painnkak var den viktigste og skikkeligste maten for ongan, av alt som mødrene laget i Lavein og resten av Lilleby - både før, under og etter krigen.

XXV

Krigføringen i det store utland var ført til ende og Der Führer hadde stedt seg selv til hvile nede i den djupe bunkeren, midt i den tyske og fullstendig ruinerte hovedstaden Berlin.

Ikke mange ukene etter at fredsjubelen var over, ble det tent ett bål øverst oppe i Grønnlia og den svarte røyken fra en stor haug med brennende gamle bildekk, forkynte at krigerne fra Svartlamon var klare til kamp, nede i tyskernes forlatte og ganske djupe skyttergraver, oppe på Våttahaugen - helt øverst på Ladehammeren.

Med kortest mulige tidsfrist fikk hærfører Gido Napoleon innkalt sine tropper. Oppmøtestedet ble offentliggjort til å være på den tidligere potetåkeren utenfor Borgengården – de gamle husene på andre siden av gaten foran Finnes Barnehjem.

I gateguttas selvoppsatte lille hyttebygg, fikk både soldater og sykesøstre kledd seg om til fullt krigsutstyr, før hærføreren kommanderte hele kompaniet til oppstilling på to linjer og med både våpen og ammunisjon klargjort foran ett angrep.

Hærens tolinjede krigere ble ei lang, marsjerende rekke fra Borgengården, forbi Jegershvile, over Labekkenbrua og oppover til Lakirka, der det ble kommandert HVIL på plena rett utenfor kirkegårdsmuren. Her ga Gido en kort orientering om det kommende slagets gang og forlangte full disiplinert væremåte, både der oppe på samlingsplassen og under soldatenes marsjering nedover mot Korsvigen, bortover veien mot Karlsheim og oppover Lahammerbakken mot selve Slagmarken. Der ville det bli en siste stopp, før de gruppevis skulle komme seg inn i det svært tette buskaset på vei mot Våttahaugtoppen.

Både Korsvikabeboerne og de få innbyggerne på nordsiden av selve Lahammeren, viste tydelig at den lange rekken på to geledd av krigersk utseende Lillebysoldater, virket både forunderlig og skremmende – alle mente at nå når den tyske wehrmachten omsider hadde kommet seg sydover, da ville alle sorger være slukket.

-Men, den gang ei – som Tordenskiold sa – krigeren som var født og oppvokst inne på Ringve, ikke så mange metrene unna denne dagens slagmark.

Nordlandsinnehaveren av Karlsheim Cafe, mister Arntzen vinket til dem, da de marsjerte forbi etablissementet helt ute på pynten av den bratte bergveggen ned mot fjorden og Ormen Langes vei – stedet der søppelkaren Rottenikken holdt til.

Etter oppdelingen av frontsoldatene, fikk de tre sykesøstrene noen formanende ord om å holde både øyne og ører åpne og ha plaster og bandasjer klare og i fullt beredskap.

Med trukne våpen startet de forskjellige smågruppene – i ett antall av fire krigere i hver, på den farefulle utrykningen mot toppen. De visste godt hvor fienden befant seg, men hadde ikke noen forhåndskjennskap til hvor mange de var eller hvilke våpen som de kom til å bruke.

Hærfører Gido og hans nærmeste menn åket seg forsiktig og først av alle oppover den siste bakken før Våttahaugen, men hørte ikke en lyd nede fra en eneste en av de mange tyskgravde skyttergravene.

Men så skjedde det.

Med kaukende vræl styrtet det plutselig opp fiendtlige stridsmenn fra skyttergravene og med rop og høy kauking begynte de første krigerne å slå rundt seg med lange trekøller, mens baktroppene satte i gang bruken av alle sprettertene og med småstein og erter som ammunisjon.

Lillebyhærens Gido Napoleon var ferdig med stemmeskiftet og ropte med høy røst:

-Gå på, guta – vi tar dævelskapen-.

Slaget utviklet seg til å bli det værste som noen gang hadde funnet sted i nyere tid inne på Ladehalvøya. Det ble slått, sparket, spyttet og dæljet med køller, truet med livsfarlige avstraffelser og skutt med erterspretterter.

Pleierskene Nutta, Fiffa og June fikk store vanskeligheter med bandasjeringen av både Roffen fra Enkgata, Emil borte fra Åtta og Bjørn og Ragnar fra Rønningsletta, som i siste liten hadde kommet seg oppover til slagmarken på en gammel sykkel.

Gido kommanderte plutselig til en midlertidig stopp i angrepet, da soldaten Terje ble tatt til fange av Lamonitterne og ført bortover til den høyest vokste bjørka som de fant oppe på slagmarken.

Med høy røst kommanderte Svartlamons kommandant Spainnet at Terje skulle henges i en passende høy grein. Spainnets likesinnede hadde tatt med seg ett skikkelig tjukt tau, laget ei passende løkke og var i full gang med henrettelsen, da de nede fra bakkehellingen hørte kvinnelige hyl fra ett fruentimmer i ett småblomstret kjøkkenforkle, som i stor fart kom springende gjennom krattet og med knyttede never høy røst ropte:

-La`n Terje værra – e dokker spenna gær`n, onga ? –

De krigende hærførere innså hver for seg, at mor Helgas innblanding i stridighetene var av en slik alvorlig karakter, at selv etter adskillig mye irriterende sutring og obstanasig kjeftbruk blant hærmennene, inngikk de en foreløpig avtale om våpenhvile og kommanderte hærmennene at alle skulle gå hver til sitt, men først etter at de hadde ryddet slagmarken for gjenglemte trekøller, noen rognbærrør og en del brukte bandasjer.

Slaget var over. Men bare for akkurat denne dagen.

XXIV

Den andre Verdenskrigen gikk sin gang og ga de oppvoksende slekter mer og mindre sannferdige forståelser, for hva som egentlig foregikk ved både Europas østligste og vestlige krigsfronter.

For oss småhissige motstandsmenn i oppvekstalderen, ble jo i grunnen selve okkupasjonsmakten inne i Østbyen bestående av noen fredelige unge tyske soldatgutter i uniform, utstyrt med djupe soldatlommer - som bare inneholdt en del schnavel, bestående av alt for klissete røde og grønne drops fra tyske godterifabrikker.

Men nede i kjellerbodene spikket vi oss geværer av mest mulig kvistfrie materialer som vi skaffet oss ulovlig fra trelastlageret vegg i vegg med plankegjerdet til Tolva. Av litt tykkere plankebiter laget vi oss køller i passende lengder. Det samme gjorde guttesoldatene både oppe på Rønningsletta, borte i Boligan, nede på Svart-Lamon og de ganske få som levde sine liv inne ved Korsvikas kloakkholdelige strender.

Det ble etter hvert også kjent at en soldatgjeng oppe i Kuhaugentraktene både lå i trening og i fast beredskap, mens de ventet på at det skulle komme til krigerske antydninger fra andre stridende krefter i nærområdene.

På Nerlamon kvæssa de opp både solide køller, stein og erterspretterta i alle størrelser, sanket inn småstein i passende størrelse, kuttet til haugvis med rognbærrør - der både erter og harde, umodne bær var ammunisjon. Samtidig  var de svært nøye med påkledningen av tjukke og lappede kortbukser, mest mulig fillete ytterjakker i mange slags farger og hodeplagg der alle hadde noenlunde samme rødfarge som det russiske flagget.

I sine krigsforberedelser, var Lillebygjengen mer engasjert på det administrative plan: De holdt daglige ettermiddagsmøter inne i bakgårdsporten til Tolva, der de sakelig la opp strategien for enten å bli overfalt, eller at de selv skulle overfalle en fiendtlig styrke fra de andre distriktene.

Våpenmessige vedtak var så godt som enstemmige – hærens første rekke av krigsmenn skulle bestå av spretterter som våpen og med småstein til ammunisjon, rekke to var de med rognbærrør, mens den siste hærgruppa var de mest aggressive og høyest ropende soldatene – alle svært aktive krabater utstyrt med solide og hjemmesmidde trekøller.

Gido i Tolva ble foreslått som hærførende general – med tilnavnet Napoleon.

Ved dette siste av de stridendes møtevirksomheter i porten til Lavein tolv, ble det enstemmig vedtatt at det skulle sørges for også å involvere tre jenter som aktivt medvirkende sykepleiersker ved krigshandlingene. Disse skulle bli utstyrt med både plaster og bandasje og måtte danne baktroppen under enhver krigshandling.

Hærfører Gido Napoleon fikk en muntlig fullmakt som ga han full anledning til å verve tre håndfaste småpia, som hver var villige til å ofre seg helt og fullt som en nymotens Florense Nightingale ved en eller annen slagmarken inne i Østbyen. Hver av dem måtte kunne selvfinansiere innkjøp av en pakke plaster og en rull bandasje fra Elefantapoteket rett over Gammelhjemmet borte i Mellomveien.

Gido spekulerte en time eller to, før han tok den endelige avgjørelsen og kunngjorde saken for de tre meste pålitelige småpian innom Lillebys grenser: Nutta, Fiffa og June fra Tolvas øverste etasje.

Lillebys høyt engasjerende og veltrenede krigere, var satt i høyeste beredskapstjeneste.

XXIII

For den pianospillende og guttekorsyngende Terje, ble ikke idrettsferdigheter det som betydde mest i oppveksten. Men han hadde gode taktferdigheter - noe som gjorde at gymnastikklærer Haugen lot han bli med i en skoletrupp som reiste rundt ved noen byskoler med fremvisning av noe så kjedelig som linjegymnastikk. Dette var litt stas for foreldrene og gjorde sitt til at Terje under en orgie med ablegøyer nede i Lillebyskolens avkledningsrom, prøvde seg på noen luftige akrobatiske øvelser, der resultatet ble at han havnet med hodet først nede på dusjrommets steinharde gulv. Med påpassende lærerfølge gikk resten av skoledagen med til ett besøk hos doktor Odd Smith oppe på Voldsminde, der den lille haken ble satt sammen ved hjelp av ett par metallklemmer.

Da halve hodepartiet ble bandasjert, ble det noen tause fredsommelige døgn oppe i Lavein Tolvs fjerde etasje.

Kroppsskadene kunne ha blitt enda større, da en ubetenksom Tore kastet et stykke vindusglass som traff kamerat Terje rett ved venstre øre, før han sterkt blødende ble lagt ned på kjøkkengulvet oppe hos moder Helga – der han til hennes store fortvilelse måtte plastres og bandasjeres ganske ettertrykkelig.

Forskrekkelsen var stor, for bandasjeringen ble foretatt nede på den samme kjøkkengulvplassen, der han uken før var blitt bandasjert i høyre hånd over ett stort sår – etter at han hadde feilberegnet bruken av den store vedsagen nede i kjelleren.

Nedfallet fra det høye lønnetreet oppe i Evensenhagen var begynt å gå i glemmeboken hos foreldrene, da de fikk melding fra pianolærer Ivar Bonsaksen, om at han hadde reddet sin pianoelev Terje fra å drukne, like bortenfor badestranden nede i Korsvika.

Det var en del knuffing ungene imellom, om ikke ”patruljerende” lærer kunne få øye på småslåssingen i ett eller annet friminuttet inne på skoleplassen. Erting var det mye av, men ordet Mobbing var fullstendig ukjent i de dager.

-Husk å ta, alltid lua av – ikke kast den ikke sleng den, pent å rett på knaggen heng den – Glemmer du det rent – det var ikke pent. Sang ungene i timene, for ingen skoleelev fikk sitte med lua på inne i klasserommet. Likedan måtte alle stå oppreist ved hver sin skolepult, inntil læreren ga beskjed om at de kunne sette seg.

Den gang var det disiplin på alle måter ved Lilleby skole – ingen sluntret unna de ekstra oppgavene som de var pålagt og var det noe som ikke burde foregå i klasserommet, ble den skyldige plassert i skammekroken, sendt på gangen eller ”måtte sitte igjen” etter skoledagens slutt.

All denne ettertraktede ertingen foregikk mere åpenlyst i gata og i bakgårdene etter skoleslutt, men kunne raskt få sin slutt, når mødrene i høye rop oppe fra vindusposten ba bråkmakerne holde kjeft.

-Mamma, kast ner ei brødskiv.

Mere offisiell og grovere form for ”lovlig” erting, skjedde når Flirop, Rudolf eller en og annen foillkailln viste seg i gata. Små spydigheter kunne også høres, når malermester og husvert Julius ble observert med malerkosten i handa oppe i ett vindu – og noen leieboere samtidig kunne bemerke at han malte slik at det skvatt maling helt oppe på tårnet til Lakirka.

Terjes sendrektige kroppsvekst voldte en del ertende kommentarer blant de mest harselerende storvokste krabatene, mens blide mødre kunne fortelle at han alltid så ut som om han kom rett ut fra kommodeskuffa.

At han aldri var å se på barneforestillingene oppe på Rosendal kino, gjorde han også ble betegnet som litt av ei pyse. Men han lot aldri noen få kjennskap til at moderens lærdom var, at filmer på ett lerret bare var til fordervelse for unger.

Noen av leieboerne i Tia og Tolva lurte mange søndags ettermiddager på, hvorfor Terje helt alene – og midt i forestillingstiden borte på Rosendal Kino, smågråtende drev å ruslet på veien nede ved Gassverket – med håp om at foreldrene oppe på altanen kunne få litt medfølelse ved å bevilge han en femtiøring, som var inngangsprisen for å se Helan og Halvan borte på kinoen.

Dessuten var en femtiøring også penger i gamle dager inne på både Lilleby og Lademoen.

XXII

Det sportslige som virkelig betød noe i denne lillebyens gammeldaga var å hoppe tau for jentene, kaste femøres ”på stikka” for guttongan, veppe med basse blant ungdommene og å kaste skotthyll for den litt eldre årgangen av gubber.

Den siste kategorien besto av innbitte skotthyllkailla, som stiv i blikket brukte den hellige søndagen til skotthyllkasting fra klokka ni og frem til bættesuppa var ferdigkokt sånn ved to tida.

Arenaen for virksomheten var rett utenfor hagegjerdet til det nedlagte pikehjemmet lengst borte ved Labækkens bredder. Gjengen hadde Martin Skansen – far til Terjes bestekamerat Gido som valgt leder – Martin var arbeidsformann på Bergs Maskin og hadde skikkelig kustus også på sine godt voksne skotthyllkompiser.

Og så var herr Skansen eier av en velholdt T-Ford av eldre modell. Bare det var betydningsfullt i hele Lavein.

De åtte kjempende karfolkene hadde ett høyt og allsidig forbruk av ord – særlig var Dævven, Hælvete og Fansmakt brukt og både skuffelser og eventuelle vellykkede kast av de blanke skivene resulterte i ett par slurker av Aktie-bryggeriets Pilsflasker – selv om drikkevarene kunne bli litt for lunkne etter hvert som tevlingene skred frem.

Det hendte at Lavein Skotthyllklubb inviterte andre i samme bransje til alvorsstemte tevlingturer innover til Ladebekkens leirete strender – liggende bare noen meter bortenfor Dampvaskeriet og like nedenfor Jegerhviles vakre hage. Både Ila og Øya hadde skotthyllklubber, mens beboerne oppe på Øvre Singsaker stort sett stilte i hvite antrekk og spilte Tennis på sine inngjerdede og folketomme baner.

For det var til Skotthyllturneringene innerst på Lilleby at folk møtte opp. Her hendte det at både Lakirka og Lamokirkas benkrader nesten sto tomme under søndagenes Høymesser – de gangene de kolliderte med Skotthyllklubbens arrangementer.

-Det gir vi oss fan i – dæm får lægg sånne kirkelige handlinga te ainna tide på døgnet enn når vi konkurrere -. Martin Skansen var bestemt.

Arrangementkomiteen ga seg blaffen i Sogneprest Paul Sæbøs muntlige påtale overfor formann Martin.

Veppekonkurranser med selvlagde sykkelslangeoppklipte Basselusker var mektig populært ute på gater og streder. Populære og forståelsesfulle Sykkel-Hansen borte på Strandveikrysset, var en inderlig velvillig leverandør av nedslitte og punkterte gummislanger. Han formante alltid nykommerne om at de måtte huske på å kutte av selve slangeventilene før de satte i gang med veppingen.

Hovedarenaen når det gjaldt vepping inne på Østbyen, var på fortauet utenfor Melkeforsyningen på Buran, for der var plassen akkurat passende og muligheten for leskedrikk med ripssaft var selvfølgelig alltid til stede inne på Burankafèen, i pausene eller når det også ellers var behov for en styrkende kaffetår med noe bitteti.

Daglige veppetreninger foregikk selvsagt også på det helt lokale plan, både nede i Ulstadløkkveien, eller utenfor Aktiebryggeriet nede i Strandveien. Oppe på Lilleby var det to arenaer – en nede ved Jystadgården, utenfor stallen hans Ivar Sveen og den andre - etter skoletid inne på gårdsplassen til Lillebyskolen. Plassen øverst i Gassverkbakken var også populær, for der hadde de Kafèen i hjørnet av Tia – der de både kunne få seg ett glass saft eller to og i en pause få tatt seg en kamp på fotballspillet borte i kroken.

Vinterlige utfoldelser skjedde som regel i Ladalens bakker innafor Smelteverket, der den bratte Stuaveggen og Grishusbakkene var ettertraktet, de korteste og minst bratte bakkene innerst inne i av Grishuset var populære for de yngste, men den flotte hoppbakken var toppers for de største gutta – med friskusene Helge og Bjørn fra Rønningsletta som de riktig storslagne hoppspesialistene. Og oppe på Rønningsletta bodde jo også syklistfenomenet Ragnar Nervik.

Fotballgutta fikk bedret treningsmulighetene, da tyskerne forlot landet og etterlot plassen utenfor brakkene på andre siden av veien for Finnes Barnehjem. Under krigen manglet de skikkelige fotballer og brukte selvlagde runde tingester laget av avispapir og hyssing. Men da tyskbrakkene ble tomme, var det en iherdig kar som ved hjelp av ei spesialkonstruert maskin, startet opp som ballprodusent i ett av de tidligere soldatrommene. Dermed var mange av fotballproblemene ryddet av veien.

Aking på kjelke eller liggende på selvlagde brett ble også en svært viktig sportsgren. For her hadde både Rønningsletta og hele Lilleby den flotte akebakken i Gassverkbakken. Der var starten utenfor Lillebyskolen - rett over Lavein 8 og endte utenfor Bryggeriet helt nede ved Strandveikrysset. Faren var når Bryggeriets vognmann Lyng fra Rønningsletta var i farta med hestevogna med drikkevarer eller når hesten hans Ivar Sveen var i ulage, på grunn av at vognmannen sjøl - ganske mye på rusken, lå bak på lasset uten å ha greie på hva tømmene egentlig skulle brukes til.

Men akingen var en ettertraktet beskjeftigelse nedover Gassverkbakken, som Stiklestadveien ble kalt på folkemunne inne på Lilleby.

Storgutta med slike skikkelige rattkjelker dro oppover til SS`bakkene øverst på Kuhaugen, eller de brukte Lahammerveien som akebakke.

En farlig men populær utskeielse vinterstid, var ungenes ”Bråssjing” bakpå de få motoriserte kjøretøyene som fantes. Vettskremte sjåfører kunne stanse opp for å jage bort de bakpåhengende synderne, men det hendte også at Svart-Marjas Bøggiser – poliser - tok tak i pøblene, hvis de ikke først var observert i farta og klarte å rømme unna de svartuniformerte kjekkasene.

Både guttan og jentan inne på heile Lademoen hadde stor glede av den isbelagte Buranbanen og det samme gjaldt storarenaen oppe på Rosenborg, skøytebanen som inviterte til losing, med dystert lys fra høye master og ett par høyttalere som ga intime følelser mellom to kjønn – til dårlig lydkvalitet, men med musikk fra Nidelvensangen og Otto Nilsens mange forskjellige kjærlige viser. ”Fattiggutan” fra Lavein måtte nøye seg med skruskøyta eller skøyter med taug eller lærreim som festem for da var Buranbanen rette plassen. Når gutta vaks seg litt større, kunne de bedrestilte stille med Hockeyskøyter oppe på Rosenborgbanen – der de hadde store muligheter for los med en av småpian iført strekkbukse, langt hjemmestrikka skjerf og ei kledelig skinnlue laget av kanin eller andre ville pelsdyr.

XXI

Rullegardiner for hvert eneste vindu var påkrevet i alle krigsårene – de nattlige toktene av bombefly skulle ikke kunne se lysstriper fra vinduene - og det patruljerte vakter i gatene, som raskt var oppe i leilighetene for å påtale mangelfull blending om dette var nødvendig. Terje skulle aldri glemme karmen rundt kjøkkenvinduet, som etter hvert ble fylt av hull etter tegnestifter, for å holde rullegardinene tettest mulig inntil treverket.

Luftvernsirenenes uling skapte uro og redsel og det var på nattetider de helst ga lyd fra seg. Det var ikke bare en gang for natta at folk ble vekket fra søvnen og i all hast måtte komme seg ned i kjellerne på grunn av flyangrep med bombetokter. Det ble trangt om saligheita, når atten familier – mange med flere unger enn bare en unge, skulle tilbringe lange stunder nede i de trange kjellergangene, i bare nattøyet og utstyrt med ett ullteppe for å prøve å holde varmen lengst mulig. Fireåringen Willy Leistad var fangba`n hos mora og sutret stadig:

-Mamma, æ vill ha dæt.

Det var en amper stemning når de hørte bombeflyene over gårdene, mange var vettskremte, småungene skrek og eldre folk prøvde både å trøste smårollingene og seg selv. Det kunne bli stort oppstyr når folk kunne høre at det skjedde bombing i nærheten og at brannbiler var på utrykning. Verst var det da Gassbalongen ble bombet bare ett par hunderede meter unna Lavein Tolv. De fleste var klar over at dette en eller annen gang kom til å skje og hva dette kunne bli av elendighet når det i alle hus og leiligheter var innlagt gassledninger på alle gårdens kjøkken.

Da bombene traff selve ballongen på sommeren i 1944 var Gassballongen tilfeldigvis tom for innhold, men bombenedfallene sørget allikevel for store ødeleggelser inne på Lilleby og på Nerlamon. Da ”Faren over” lød fra Luftvernsirenene, var kjøkkengulvet oppe i fjerde hos Terjes lille familie fylt av knuste glass og kopper – og AGA-komfyren hadde fått ny plass midt ute på gulvet.

Terjes foreldre bestemte seg omsider for å få en del verdifulle eiendeler – blant annet morens håndarbeider fra hele ungdomstiden, pakket ned i noen trekasser og sendt oppover til mor Helgas barndomshjem oppe i Ytter-Namdalen.

Da godstoget ankom Grong jernbanestasjon, var det blitt bombet og satt i brann, slik at alt de hadde sendt gikk tapt.

Bombeangrepene med den intense flyduren økte med krigsårene og det samme gjorde også kjellerbesøkene – der folk fra både Rønningsletta, Reina og de som bodde oppe i Enkgata kom springende for å få plass i kjellergangene som hørte til de forskjellige leiegårdene bortover Lavein.

Stadig verre ble det, da tyskerne begynte å utplassere store jernfat med ett stoff som røykla store områder ved hjelp av sur røyk, til skjul for flyenes oversikt under bombetoktene. Denne røykleggingen førte til at alle de som måtte utomhus for å komme se ned i andre gårders kjellerrom, måtte lide seg gjennom usiktbare strekninger og med bøyde kropper springe under de ufyselige røykmassene.

Det kunne hende at det oppsto smågnissinger og noen tumulter blant leieboerne nede i de fullstappede kjellergangene, men da var det som regel en eller annen nabokaren som roet ned det hele med en ekstra kaffekopp og ei brødskiv med brunost. Eller med en vennlig klapp på kinnet.

Og da endte det som regel med at den mest urolige også vendte det andre kinnet til.

XX

På andre siden av Lavei`n lå Finnes Guttehjem og her bodde det både små og store guttunger, likedan noen få halvvoksne karer, som fikk bo der inntil de hadde kommet seg ut i arbeidslivet og skaffet seg en egen plass å holde til i. I Gido og Terjes skoleklasse var det flere barnehjemsgutter, unger som hadde hatt foreldre som var dødd fra dem, gutter fra hjem der det var dårlig med det økonomiske eller det var andre grunner hjemme som gjorde at guttene måtte få ett annet sted å vokse opp. Både Gido og Terje fikk gode kamerater blant guttene borte på hjemmet, en god og fin plass som ble bestyrt av snille frøken Holm, som sammen med sine hjelpere laget ett godt hjemme for den store gutteflokken.

Den eldste av dem var den malerbegavede ungdommen Karstein Keiserås, som under hele oppveksten var ivrig virksom med både tegning, akvareller og bilder med oljemaling. Karsten ble etter hvert en kjent kar inne i Østbyen, når han fant seg plasser rundt om med staffeliet.

En annen dyktig kunstner med pensel og palett var den lokale Arthur Meyer fra Gardermoensgata – likedan storkunstneren Bjarne Næss fra Mellomveien som reiste til Paris for å videreutdanne seg, men som døde under oppholdet der nede.

Guttehjemsgutten Karsten ble en anerkjent ung mann, som fikk sin utdannelse hos store kunstnere i byen, før også han flyttet til hovedstaden og videre til Paris. Senere bosatte han seg i Stockholm – der han i alle år og resten av sitt lange liv, sørget for maleriutstillinger rundt om – både i Norge og i mange andre land.

Sammen med barnehjemskameratene, var Gido og Terje ofte på utflukter på storgårdene innover Ladehalvøya. De var nysgjerrige og fikk oppleve mye rart både inne på Lade, Ringve, Devle og Leangen. Her fikk de gode muligheter som hjelpere i stellet med både hester og andre husdyr.

De tre kompisene Gido, Terje og barnehjemsgutten Kjell begynte i samme førsteklasse på Lillebyskolen, men da den svære skolebygningen ble okkupert av tyskerne, måtte deres klasse begynne skolegangen i ett rom ved Guttehjemmet. Frøken Berit var fortvilet og verre ble det, da klassen i mangel på skoleværelse først måtte ta til takke med andre etasjen på Gråmølna Politistasjon, senere ble det Bakklandsskolen – gården der ”umulige” gutter fikk sin lærdom, så flyttet de til Kværnø Handelsskole oppe i Prinsens gate og etterpå til selveste Norges Tekniske Høyskole, før de etter at krigen omsider var slutt, igjen kunne få starte med undervisningen borte på Lilleby.

Noe av det gjeveste som skjedde i dette skoleåret, var feiringen av den første 17. mai etter den fem år lange krigen. De tre klassekameratene stilte for første gang i kortbukse og småsko på denne vårdagen og med oppmøte på skolegården, der overlærer Øhren holdt sin hovedtale fra toppen av vaktmestertrappa før toget satte seg i bevegelse, med Guttemusikken først etter skolens flotte fane. Og ungene var blitt opplært i å gå i takt og å vifte med sine småflagg, mens de sang ”Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange”.Det ble en lang marsj – først utover til Katedralskolens gårdsplass og etterpå i det lange hovedtoget nedover de fleste av byens hovedgater.

Etterpå var det hjem til Bættasup og Sviskegraut, før det ble ny tur utover til midtbyen for å rekke Folketoget og Russetoget. Gido, Kjell og Terje var mer enn fornøyd, da det ikke var flere togavganger på denne jubeldagen.

XIX

Tyskvennlighet var bannlyst i de fleste av leiegårdene under okkupasjonen, for her ville de ha bare gode nordmenn som tok vare på hverandre. Slike ungjenter som kom i kjæresteforhold til en eller annen av de aller vakreste av de unge soldatene, var det ikke mange av der inne på Lilleby – selv om Lillebyskolen ble boplass for adskillig mange tyske, kjærlighetssøkende og beredvillige okkupanter.

Ett enslig godt voksent fruentimmer i Tolva skaffet seg en høyre tysk offisersvenn – hennes datter klarte å bli kjent med en vanlig soldat, mens sønnen i huset havnet som aktiv kriger borte på Østfronten.

Som veggnabo med Guneriusfamilien ble akkurat dette naboforholdet til tider ganske ufyselig og Terjes oppvekst kom til å få noen sår, som viste seg å skulle få ettervirkninger når krigen etter fem lange år omsider tok en slutt. Terje havnet under legebehandling, noe som fagfolk blant annet mente kom av belastninger i dette utrivelige festpregede naboforholdet for en guttunge i den alderen.

Husfrua beholdt radioapparatet under hele krigstiden og det sto ofte påskrudd til full musikk både på dag og nattetider – særlig når det var tyske offiserer på slike fyll- og overnattingsbesøk. Det var felles elektrisk vippe ute på gangen og hver gang da far Gunerius tok til med å øke strømforbruket, ble det brått stopp på dansemusikken inne hos fruentimmeret.

Resultatet ble hennes trusler om anmeldelse til Wehrmachten, om ikke  Gunerieus kuttet ut sabotasjehandlingene. Den samme trusselen kom da han satte opp en diger håndskrevet plakat ute på fellesklosettet- påskrevet Sauberkeit ausweisen.

Med såpass gode lytterforhold gjennom stueveggen og den tyskvennlige familien, hendte det at det forekom applaus fra tyske soldater når fader Gunerius trakterte vakker musikk på fiolinen, men han trakterte aldri ”Wir fahren gegen Engeland” for fienden på den andre siden av panelbordene.

Gubben sjøl i leiligheten rett under der festlighetene ble avholdt, var en liten ilter og snarsint herremann. Han hadde fått nok av all dunkingen i gulvplankene under dansingen oppe hos fienden, noe som resulterte i at han ved ett tilfeldig møte med en toppmilitær nede i trappeoppgangen, tok tak i den flotte offiserslua på den oppovergående tyskeren og trakk den lengst mulig nedover pannebrasken på den overraskede fiendtlige krabaten.

Husby hette leieboeren i tredje, og ble en svært populær herremann blant alle de andre leieboerne i Lavein Tolv.   

XVIII

Blant tolvas beboere, befant det seg en musikant på munnspill, en tenorsanger, hele tre utøvende fiolinister, to guttekorsangere, en pianistinne og en studerende ung mann på klaver.

De gangene det klaffet, kunne det være ett overvettes lydmessig leven i hele leiegården – både på grunn av de forskjellige lydforholdene, den dårlige isoleringen i alle husets vegger og hver gang husmora trengte å lufte ut ved hjelp av ett vindu, etter steikinga av både sild og adskillig med løk.

Den øverste etasjen var utleid til fire familier – i tre av dem holdt det til en fiolinist, i den fjerde en anleggsgartner med bruken av ett Hohner munnspill som viktig sidesprang i ledige kveldstunder.

Oppe i fjerde i A-oppgangen holdt fiolinisten Olaf til sammen med kona og fire store unger, men ved siden av musikalske ferdigheter drev Olaf også med skoreparasjoner. I leiligheten ved siden av og som delte en uisolert stuevegg med Olaf-familien, bodde Terje med sine foreldre. Også her var det mye musikk: Fader Gunerius på fiolin, Terje med sine ungdommelige studier ved pianoet og likedan som solist og guttekorsanger i Lademoen Kirkes Guttekor.

Naboen vegg i vegg i B-oppgangen og mot deres kjøkken og soverom, var felemusikanten Harry og hans søster som trakterte ett digert piano. Vegg i vegg med dem holdt kommunegartneren og munnspillvirituosen Henry hus med kone og to unger, der sønnen Odd nesten var den eneste gutten i hele gården som ikke var med som sanger i guttekoret hans Bonsaksen borte Lamokirka. I følge Odd selv var han i stemmeskiftet under hele oppveksten.

De tre fiolinistene oppe i fjerde, var noen ganske flittig øvende kunstnere hver for seg, men de treftes også ganske ofte for fellesøvelser – skiftevis og der det passet best i en eller annen av de tre leilighetene. Etter hvert som tiden gikk økte interessen for klassisk musikk betraktelig, noe som gjorde at de trengte akkompagnatør på piano – og derfor fikk de Terje til å begynne med samspill på klaveret inne i stua.

Slagferdige Olaf var ikke bare en kløpper på fiolinen, men også en dyktig flikker av familiens sko. Til stor latter for de to andre musikantene, kunne han da også berette om at han ei natt ved tretiden ble storligen overrasket over naboens sinne, da han stille og fredelig hadde ringt på hos vedkommende og spurt om å få låne nubb til skoreparasjonene.

En annen gang kunne han berette at den samme naboen var blitt så begeistret for fiolinspillet ved firetiden om natta, at han gjentagne ganger hadde banket i veggen.

Lyden fra pianoet hørtes enda sterkere, når Terje hektet av frontlokket på dette Brødrene Hals instrumentet, før han satte opp alle vinduene ut mot Lavein.

Kvaliteten ble bedre og økte proporsjonalt med dagenes antall av øvelsestimer, noe som viste seg på naboenes stadig blidere ansikter i trappeoppgangene etter som årene gikk.

XVII

Blant Laveins mange og store familier bodde det skikkelige arbeidsfolk med kroppsarbeid som spesiale – de fleste med hjemmeværende husmødre som stelte hus og hjem, som oftest besto av en kaill, ei husmor, flere store og små unger og kanskje også ei svigermor eller ei aldrende bestemor.

Gubbene jobbet lange dager – i de tider også på lørdagene og det kunne være ved Trondhjems Mekaniske Verksted, inne på Foki, på Nobø, ved Lilleby Smelteverk, inne på Ståltaugen, nede på Lade Fabrikker, borte på Nidar Sjokoladefabrikk, Gassverket og på Preservingen ute på Buran.

Den gangen gikk eller syklet arbeidsfolket til jobben – både Lavein og gatene rundt var stappfulle av folk som enten skulle på jobb før klokken sju eller når de var ferdige med dagen klokka fire. Det hendte at en eller annen frua som på fredagenes lønningsutbetalinger, så seg nødt til å møte opp utenfor gubbens arbeidsplass, før han rakk å komme seg bortover til ett pokerlag - som gjerne ble til ett etterfølgende festlig lag med både ”doinner å trækkspæll”.

Det kunne bli noen ekstra slitne arbeidskarer - som ganske slengen og forkommen, prøvde å komme seg hjem til ei kjærring som sto med kjevla bak døra. Men det var ikke så mange av dem inne på Lilleby.

Slike foillkailla brukte apostlenes hester i de dager, for det fantes ikke penger til drosje, derfor ble det en skam for ongan når de så far i huset - temmelig slengen og midt i hestgata, til andre ungers store og ondskapsfulle glede.

Det hendte også at en eller annen krabaten ikke kom seg helt hjem til sin egen trygge seng og heller fant det fornuftig å sove ut rusen inne i noe buskas ute i det fri – eller at de noen timer senere tørst og maroder våknet blant kløver og timotei. Men før akkurat det skjedde, tok det ikke lange tiden før ungene fra gata danderte stakkaren på både den ene og den andre måten, eller at Bøggen – polisen – kom med Svart-Marja for å få kadaveret utover til fyllearresten i bakgården til Hornemannsgården borte på Torvet.

En ganske tolerert uroskråke av hankjønn, var en av beboerne inne på Østmarka sykehus, som i stor fart og flere ganger for dagen, kom syklende nedover Ladal`n og bortover Lavein, mens han hele tiden ropte stygge ord i lange setninger – samtidig som han skjelte ut de folkene han fikk øye på under ferden.

Han var en fast kaffegjest inne på kaféen – egentlig en fredens mann, som nøt kaffekoppen i taushet, mens han beundret folks dyktighet ved fotballspillet borte i kroken.

Etterpå var det samme rabalderet fra sykkelsetet under hjemturen til Østmarka Sinnsykehus – som det offentlig het den gangen.

Når arbeidsdagen var slutt, kunne kroppsarbeiderne være svarte av skitt hvis arbeidet var av en slik karakter at det var grunnlag for akkurat dette. Som regel fantes det ikke noe vaskerom på arbeidsplassene og derfor var vaskevannsfatet på kjøkkenet i hjemmet greit til bruk å få skyllet av seg den verste skitten og før middagen kunne inntas borte ved kjøkkenbordet.

Middagskvilen skjedde gjerne straks etterpå nede på gulvet – i ett hvert fall visst senga inne på soverommet var oppreid.

Om ikke far Gunerius var alt for sliten etter en lang arbeidsdag, tok han av og til ungene med seg på en spasertur rundt i nabolaget – gjerne også til stell av graven borte på kirkegården og da var det mulighet for treff av kompiser og litt tid til å få slått av en prat.

De litt yngre og mest aktive av karfolkene, brukte kveldene til fritidssysler, noen med fotballen, andre spilte kort inne hos naboen, en og annen var med i ett sangkor og inne på Lilleby var det populært med å veppe med basse eller å kaste skotthyll.

Skotthyllplassen lå rett ved det gamle Pikebarnehjemmet – under de høye trærne like ved Labekkens bredder. Her var det Martin Skansen i Lavein 12 som var sjefen.

Men Terje fikk ikke lov av moder Helga til å dra bortover dit til klokka tolv på søndagene – for her bantes mannfolkene noe vederstyggelig og samtidig drakk de øl av flasker. Og enda værre så var skotthyllturneringene midt i høymessetida på søndagene – dagen som ifølge Boken skulle holdes hellig.

XVI

Mange av leieboerne i hver av gårdene bortover Lavein ble som en sammensveiset storfamilie. Forskjellen menneskene imellom kunne være store, men de vernet om hverandre – både de voksne og de som var unger.

Leiegården med husnummer 1, lå helt borte ved den smale undergangen opp til trikkens endestasjon. På Lademosiden av jernbanelinjen lå det lave butikkhuset der fru Skjelvan drev sin lille kjøtt- og delikatesseforretning. Hun ble kjent for sine kvalifikasjoner som produsent av en etterspurt Italiensk Salat og i Terjes hjem var den største begivenhet ved søndagenes frokostbord ute på kjøkkene, at mor Helga vartet opp med ei skive hjembaktbrød med Italiensk salat av fru Skjelvans hjemmelagde produksjon.

Vegg i vegg med salatbutikken, drev frøken Sakshaug sin lille garn og brodeributikk. Den godt voksne frøken Sakshaug var datter av vaktmesteren ute på Munkholmen og hadde selv vokst opp der ute. Den tredje forretningen i dette lille huset borte ved trikken var fru Spjelkaviks frukt, sjokolade og tobakksbutikk – en svært populær plass for alle beboerne inne på Lilleby.

Lavein besto av seks leiegårder – alle så nesten helt like ut, de var fire etasjer høye og hadde samme fasade, helt like vinduer og bakgårder som var inngjerdet av høye plankegjerder. Noen småforretninger var i virksomhet i denne husrekken – med Serine Tillers lille kolonial oppe på den bratte trappa på skrå over skolebygningen. Rett imot skoleporten hadde fiskhandler Hvidsand utsalget av ”levende fisk og varme fiskekaker” og vegg i vegg med denne populære feskkakgubben, drev Ole Sjøvik en kolonial-kortevarer-godteri og tobakksbutikk. Melkebutikken hennes Berntsen i første etasje borte i Tolva var den siste i rekka av handlende personer.

Men det aller mest populære foretaket i heile Lavein var kaféen på hjørnet i nummer Ti. For det driftige fruentimmeret som satte i gang etablissementet straks etter at krigen sluttet, gikk til innkjøp av et spennende fotballspill, som ble plassert i det ene hjørnet og tilbudt til bruk for fem øre for hver fem minutters lange fotballkampen.

Ongan sto i kø etter skoletid og mange rakk ikke en eneste femøreskamp, før de måtte komme seg hjemover til middagens sildsuppe etter at faren hadde kommet seg hjem fra arbeidet senest klokka halv fem.

Denne frimodige kafédamen – iført hvit hodepynt og svart og blankt armforkle, hadde brukt de siste sparepengene på fire små bord og like mange rørstoler rundt hvert av dem. Inne i en liten glassdisk foran døra inn til bakrommets kokeplate med en diger kaffekjel, hadde hun både en liten haug med vaffelkaker, noen påsmurte lefser, ett par rosinboller og ei stor sjokoladekake – til salgs for spesielle gjester med noen kroner ekstra ved ett kafèbesøk.

På det lille rundbordet ved siden av glassdisken sto det alltid ei stor mugge med rød ripssaft sammen med noen kjøkkenglass.

Det skulle ikke bli bare bestillende gjester som stakk innom hjørnekaféen i Tia, de aller fleste var pænglause karer, som slang seg ned på en ledig stol for å kunne slå av en prat med ett medmenneske på nabobordet, eller for å vente på en femøres tur borte på fotballspillet. Gummi-Rudolf ble en ganske fast gjest – uten at han skapte noen problemer for kafédamen, når han fredelig tilbød en og annen kallen kjøp av en kardong. Eller to om det var helg.

Melkebutikken hennes Berntsen i Tolva var for liten og trang utenfor disken, til at husmødrene kunne oppholde seg der for å slå av en prat – dessuten kunne melka bli sur om de sto der lenge nok, mente de mest travle med små og tørste unger.

XV

Lavein var prydgata inne på Lilleby og for Laveingutan kom Gardermon`s gata og Stjørdalsveien fullstendig i andre rekke. Leiegårdene besto av ganske nyoppsatte murhus i fire etasjer, med leiligheter på to rom og kjøkken, klosett for de to leilighetene som lå ved siden av hverandre i samme etasje, gode kjellere og store og høye loft med boder og ei stor klesrulle lengst oppe under takåsene.

Denne rulla med den forhatte lyden mens den var i bruk, hadde sin plass rett over Guneriusfamiliens soverom og de uisolerte golv og tak plankene skapte mang en søvnløs kveldsstund også for Terje og søstera, før husvert Jullen omsider satte opp en skriftelig instruks, om at klesrulla ikke skulle være i bruk etter klokka ni på kvelden.

For aberen var, at det inne i husveggene befant seg lite med isolasjonsmateriale – det var så lydt at naboene mente de kunne høre når folk vegg i vegg bladde i avisen. Alle uisolerte kjøkken lå side ved side og det samme gjaldt soverommene, der naboer kunne ha bare noen tynne panelbord mellom  dobbeltsengene på hver sin side av veggene.

Det var to oppganger og en lang altan for hver etasje, noe som gjorde det enklere for både postbudet og forsikringsinnkreveren å utføre sine tjenester, uten å måtte gå helt ned i første etasje for å komme seg bort til den andre trappeoppgangen. Postbudet skapte glede for husmødrene innom kjøkkengardinene, når han demonstrativt knyttet opp hver eneste klesnor – for å unngå å bøye seg litt ned, før han etterpå festet snora med plaggene tilbake på plass.

Men posten kom frem til de små postkassene på hoveddøra til hver av leilighetene.

I den høye portinngangen lengst til høyre i nummer Tolv, sto de tre digre illeluktende søppelboksene. Portrommet hadde bare ei stor og brei dør mot gata – mens den var helt åpen inn mot selve gårdsplassen. Overalt på de høye murveggene, hadde de eldste av ungene fått synliggjort sine kunstneriske ferdigheter med malerpensler og maling, saker som de ulovlig hadde forsynt seg fra i malerbua hans Jullen oppe på loftet. Murveggene var så høye, at de eldste guttene hadde vært nødt til å bruke stige for å komme seg høyest mulig opp mot porttaket, der de kunne få malt på sine mest iøyenfaldne utsmykningene.

Det var lite av slike grisetegninger og all verdens ”skrifter” av denne sjanger, for her gikk det på den tids norske slagere - og nesten ingen innslag på engelsk. Mest populære var ”Vi sykler med deg på livets landevei, og lykkelig er jeg, viss du vil bli med meg” og Otto Nilsens ” For viss den grønne benk i haven, kunne fortelle det den hadde sett, da ble det slutten på vår hemmelighet, men det har gudskjelov oss ikke skjedd”.

”Nidelven” var også den gangen både stille og vakker, mens kjæresteparene gikk der å drømte, mens ”Kyss mæ i rævva Josefine midt i den brune ring” ble ett av de mest vovede innslagene oppe på veggen.

Den høyre kroken på innsiden av portromsdøra, ble en ettertraktet plass for klining og kjærlige omfavnelser, om bare ikke de elskede ble forstyrret av en eller annen fylliken, som stakk innom når han trengte å få i seg den siste skvetten dobbeltrensa, før han kom seg bortover til kjærring og unga i andre etasjen av Borgengården.

Oppover i Tolva bodde det skikkelige og barnerike arbeiderfamilier og ved inngangen lengst mot Tia hadde Berntsenkjærringa sin ettertraktede melkebutikk. Hun var snill og populær og ga ofte ei ekstra ause med melk, oppi bøtta til den som hun visste sleit med pengeproblemer og hadde mange unger. Fra den bitte lille glassdisken overrasket hun ofte de snilleste ungene med en spisspose med kjeksbrott.

Terje erindret i ettertid at han aldri opplevde å få noen slik pose.

Rett over gangen i første etasjen bodde tyskeren Malskait og kona. Gubben sjøl hadde flere år tidligere gått fra borde fra en tysk fraktebåt, som hadde lagt til for både lossing og lasting inne i Hommelvika. I Laveins andre etasje residerte den kattekjære fru Knutzen og sønnen Karl. Gubben sjøl reiste som sjøfarende maskinist oppover hele kysten og var hjemom leiligheten når han trengte vask av arbeidsklærne. På den andre siden av gangen levde familien Nilsen, der sønnen Bjørn var en aktet Losjemann, en utmerket revyskuespiller og skikkelig sanger. Lille Terje ble Bjørns lyttende sangerkompis når halvvoksne herr Nilsen hadde sine sanginnslag, mens han pusset svartskoene ute på gangen.

Oppe i tredje hadde husverten Julius Hernes pusset opp leiligheten og fått til gode boforhold for seg selv, kona og de to ungene. Familien rett over gangen var Husbyene – det kortvokste ekteparet med tre langvokste sønner i halvvoksen alder. Helt øverst – i fjerde – levde Terje, sammen med fader Gunerius, mor Helga og ei litt eldre søster Anne-Britt, mens familien på andre siden av gangen var Gjerstad – han var også såpekoker nede på Lade Fabrikker, som også Terjes far var.

XIV

- Du gamle, gode Lilleby – vi e så veldig kry -, jubla vi gutongan, når vi tilfeldigvis fikk øye på en lamonitter som hadde forvillet seg oppover til godterikiosken hans Ettøres Olsen, som lå rett over gata til Reina.

For Terje ble Lavein og Lillebyskolen det viktigste og mest betydningsfulle stedet inne på Østbyens Lamon.

Den 17. mai i det Herrens år 1912 var første gangen at Lillebyskolen marsjerte i toget og i 1913 gikk skolen til og med under sin egen nybroderte, vakre, røde fane – der det sto ”Læs – Lær – Tænk”.

Da sjuåringen i 1944 skulle begynne på sine langvarige studier, var skolebygningen okkupert av tyske soldater, der de unge utlendingene i hele fem lange år skulle komme til å boltre seg som hybelboere, mens skoleungene ble omplasserte på alle mulige steder i byen, på steder der de hadde ett eller annet lokale som egnet seg til klasserom.

Terjes førsteklasse var en ”blainnaklasse”, som fikk sine aller første læretimer med Frøken Berit Tangvik i ett lite rom borte på Finnes Barnehjem. Frøken var ei myndig lita dame, søster av den seinere sogneprest Tangvik i Hegra inne i Stjørdal.

Etter noen åpningsdager inne på dette Guttehjemmet, ble det også skoledager i andre etasjen på Gråmølna Politistasjon, etterpå ved Bakklandsskolen, før klassen havnet ved Kværnø Handelsskole oppe i Prinsens gata og til slutt ved ett av selveste Norges Tekniske Høyskoles auditorium – beliggende oppe i hovedbygningens tredje etasje.

Terje kom i hele to år til å leve i ett hatsforhold overfor Frøken Berit. Årsaken var det første som Berit sa da hun fikk se den lille krabaten: ”Nei, se der kommer veska med gutten”.

Hun ble nødt til å gi Terje Noget Godt i oppførselskarakter i begge de to første årene av hans studier i barneskolen – og hovedgrunnen kan muligens ha vært at guttongen allerede den gangen var full av ablegøyer i alle varianter. Terje ble senere fortalt av gamle klassekompiser at han hadde en egen evne til å slå takten under Frøkens morgenbønn fra kateteret og at han hadde problemer med å forstå at skolepulten hadde plass til to elever – der han var tildelt bare den ene.

Skolefrokosten nede i den store kjellersalen kunne være til både glede og halvsur fromhet – alt etter som hvordan humøret blant ungene var såpass tidlig på morraskvisten. Men matstellet til de morgentrøtte elevene var i de beste hender, ved vaktmesterkona fru Rønning og hennes hjelpere. Menyen var alltid den samme med både ett par brødskiver med brunost eller ett halvt rundstykke, ett melkeglass og ett halvt eple eller ett stykke gulrot.

I langfriminuttene var det også servering av suppe, som ett par av elevene i hver klasse, skiftevis fikk i oppdrag å hente i noen blikkspann fra bedriften Konserv borte på Bakklandet.

Svært populært var Svenskpakkene med godiser – som like etter krigen og til stor jubel ble utdelt like før skoledagen var over.

Terje erkjenner i ettertid å minnes sin sjalusi over klassekameraten Holger Haagensen fra Rønningsletta, for hans flotte hestetegninger fremme på tavla – og med Frøkens tavlepåtegninger til vaskekona med ”La Stå”.

De store og tunge dobbelpultene hadde plass til ett blekkhus øverst på midten og ei hylle under for ei kladdebok og matpakken. I de dager fantes det ikke tyggegummi – derfor var det som regel ikke festet noe så alt for mye griseri på undersiden av det skråstilte pultlokket.

Friminuttene ble alltid inspisert av en Frøken eller Lærer og når skoleklokka klang, da måtte hver klasse stille opp på rekke og rad for innmarsj til ny time. Frøken Berit var svært nøye med dette og sto alltid øverst på skoletrappen, der hun brukte sitt store nøkkelknippe til nødvendig taktbruk ved innmarsjeringen.

Den digre, grå og kjedelige skolegården, gjorde at overlærer Øhren forlangte å få kommunens gartnere til å plante busker og trær langs gjerdet mot jernbane-linjen.

Samtidig ble det satt opp ei hvit og høyreist flaggstang i det vestre hjørnet av skoleplassen.

Lilleby Skole ble en pryd for de flere hundre elevene inne fra Østbyen.

XIII

Ifølge de mest påståelige krabatene inne fra Østbyens ellers så fredelige strøk, var selve Lamon bare det som befant seg av bebyggelse nedenfor denne betydningsfulle jernbanelinja.

Lilleby besto av Lavein, Gardermoensgata, Rønningsletta og Enkgata og lå akkurat på nersida av togskinnan.

For den oppvoksende slekt, besto denne bitte lille byen av ei stor skolebygning, mange fire etasjers leiegårder, Borgengården, Jystadgården og Jegershvile.

Om denne såpefabrikken hørte Lilleby, Reina eller Nerlamon til, får historikeran ta seg av. Men hvem Gassballongen nede på verkstomta egentlig tilhørte ble det aldri strid om, for da den gikk i lufta under ett flyangrep i 1944 var det beboerne på Lilleby som fikk gjengjelde med både den største skrekken og de fleste knuste kjøkkenglassene og tallerkene.

Men så var det Edens Have – selve det blomstrende og trebevokste Paradiset på jorda: Enkgata – helst skrevet uten bokstaven e i midten av det så sørgmodige navnet.

I fjerde etasjen i Tolva - der Terje vaks opp, kunne de fra både soverommet og stuevinduet kjenne østatrekken med den ufyselige lukta fra pairfabrikken inne på Ranheim og se rett inn i toppen på de høye Lønnetrærne som hadde rotfeste i Pedersenhagen nederst i Enkgata. Dette staslige huset var eid av arkitektfrøkena Ingrid Pedersen som hadde stasleiligheten i andre etasjen, mens kontorfullmektig Emanuel Eide nede på Lade Fabrikker var overlatt leien av hele første etasjen – sammen med kona og sønnen Rolf, han som ble kalt for Pluto på grunn av at faren plystret fra kjøkkenvinduet for å få gutten inn til kveldsmaten i ni tida.

I andre etasjen på det lille bakgårdshuset bodde Leif – Emanuels bror - og kona. Han var en velsett arbeider nede på såpefabrikken Lade – eller Palmin, som den også ble kalt, mens kona jobbet som pakkerske på samme sted. Beskjedne Leif Eide var en tøffing som fikk ansvaret for flaggheisingen oppe på taket av den høye fabrikken og ved utførelsen av denne jobben var han reine turneren når han i full fart sprang langs taket – før han bråstoppet ved stupet helt inntil  flaggstanga, til stor beundring for både de av arbeidskompisene som stakk hodene opp gjennom den solide takluka og alle dem som fulgte begivenheten fra fabrikkens gårdsplass seks etasjer nedenunder.

Broren Emanuel var en ivrig gitarspillende Metodist, som gjerne opptrådte oppe på fabrikkens ganske store sal, når det ble arrangert tilstelninger ved forskjellige direktørbesøk fra hovedstaden. Likedan hadde han også med seg gitaren, når de ansatte såpekokerne reiste på lange bærturer, sittende bakpå fabrikkens presenningstildekkede lastebiler.

Den utvidede Ladekvartettens mannskorsangere trengte dirigent og Emanuel Eide takket ja til tilbudet. Eventuelle tilhørere – eller tilskuere, hevdet at det luktet såpe av koret de gangene de opptrådte, noe dirigent Emanuel alltid avviste. Han var en ildsjel.

I det lille enetasjes huset på andre siden av Enkgata bodde familien Ole Evensen med kona - født Wirum og sønnen Tore, korgutt og Terjes bestevenn. 

I den andre delen av huset bodde den fredelige lille familien Stene, med den vakre og ettertraktede dattera Hildegunn. Oppe på loftslemmen hadde husvertinna sjøl ett par små rom – for ungene i Lavein var hun den litt mystiske og alltid svartkledde Olsenkjerringa.

Innenfor plankegjerdet mot den smale Enkgata lå Evensengårdens knøttlille gårdsplassen, med ett lavt uthus som inneholdt det lille dorommet, ett vaskerom og ei bratt trapp opp til det lave loftet som var fylt av dritt og lort som tilhørte huseieren, den gamle madam Olsen.

Og her oppe blant all rotet, befant det seg ei gammel slitt notebok som skulle bli begynnelsen til Terjes pianistiske ferdigheter i livet. Den var svart, bar navnet Køhlers Pianoskole og Terje rakk å få den med seg før loftsromme ble tømt og alt havnet på søppeldynga hos den skumle Rottenikken nede på Nyhavna.

Hagen i denne såkalte Evensengården var velstelt med vakre blomster helt inn til husveggene og i hjørnet inn til skolebygningen på Lilleby var Lønnetrærne svært høye, kronglete og egnet seg utmerket som spennende klatreopplegg for ungene i gata. Hyperaktive Terje fikk hjelp av husets Tore for å komme seg opp i hjemmets fjerde etasje, etter at han fra ei grein ganske langt oppe, hadde falt ned og blitt liggende urørlig nede på gressmatta.

Men rundt Evensenhuset vaks det også lavere trær og busker – syrin og den store og vakre Keiserkronen – blomsten som seinere i livet ble Terjes yndlingsblomst – sammen med det vakre og fargerike Judastreet nede i Italias gater og streder.

I den vakre villaen ovenfor Evensenhuset vaks den seinere så kjente læreren Vagnhild opp – han som skulle bli en historisk interessert herremann og skolelærer i Hof langt der nede i Vestfold – etter at han ved ett idrettsstevne var blitt truffet i hodet av ei diskosplate.

Fotballspilleren og Freidiggutten Per Ilebys hjem var i det lille røde huset like ved hagegjerdet mot Lilleby skolen, mens den siste gården øverst i Enkgata, var hjemmet til de to Weisetguttene og her vaks også den seinere ordføreren Marvin Wiseth opp – på eiendommen der uthuset var satt opp som om togene gikk rett gjennom og ut på den andre siden av tomta.

Stensvollhuset kom Terje senere til å minnes for de vakre bedene fulle av blå Kornblomster og rabarbrarøttene i borteste kroken av uthuset.

Enkgata var som ett ”Fredens rike” for den oppvoksende slekt inne på Lilleby.

XII

Etter hele sju år, var også fjortenåringene Gido, Kjell og Terje omsider blitt ferdige med folkeskolen – og nå sto konfirmantforberedelsene for tur: Ståket begynte med å skulle ”Gå for Presten”, noe som varte helt fra januar og til langt ut i mai måned. På grunn av denne kirkas guttekor, var Terje allerede kjent med mye og mangt som hadde med ett kirkeliv å gjøre og var på forhånd klar over at en viktig del av konfirmantarbeidet besto i å måtte pugge salmevers – ved siden av også dette med å skulle planlegge det aller viktigste: Klesplaggene, gavelisten, selve festen etter den kirkelige handlingen og hva som skulle skje på ”Andredagen”.

Det ble 197 konfirmanter i Lamokjerka denne våren – både jenter og gutter og i mange forskjellige størrelser. I de tider foregikk undervisningen i kirkerommet en gang for uken. Presten Johan B. Rian var en bestemt herremann som hadde skikkelig og god kustus på sine elever, for det var jo den gangen da også ungdommer hadde respekt for autoritetene og når presten forlangte kirkeoppholdet uten hodeplagg, måtte både storvokste og de mindre bråkmakerne lystre også dette og vise disiplin ved å holde seg mest mulig i ro nede i de harde benkeradene, mens undervisningen foregikk.

Hele Fadervår, to vers av ”Alltid freidig når du går” og første del av Trosbekjennelsen ga gode resultater. At denne konfirmasjonsgudstjenesten var den første der ikke alle jentene skulle opptre med eget kor, ble en lettelse. For ved årets Høytidsgudstjeneste midt i mai måned, skulle kirkens eget Guttekor synge fra galleriet, med organist Bonsaksen som dirigent og konfirmant Terje som akkompagnatør ved kirkeorgelet.

Problemet på selve den store dagen, ville ifølge prest Rians mening bli den unge karens helt alene prosesjonsgang nedover midtgangen i to vendinger – i en svart konfirmasjonsdress og både før og etter galleribestigningen.

- Den tid, den sorg-. Sa Terje til mora da hun fikk høre om hans gode gjerning, som det ifølge Helga står i den hellige Boken.

Forberedelsene og innkjøpene av den store dagens klesplagg, ble både mange og lange. Innkjøpet av både svartdressen og gabardinkappa gikk både greit og radig for seg hos både H. Klein like over Bakkbrua og Julius Paltiel i gata nedenfor. Men oppholdet hos Sjøberg på Nordre ble både langt og kinkig. Det ble rett og slett ett mareritt for både mora, faren, konfirmanten sjøl og ekspeditøren, da valget av hatt skulle avgjøres. Fargevalget voldte ikke så alt for mye bry – men problemet ble størrelsen på hodepryden, for svettereima inne i hattene var alt for romslig. Hjelpen kom for dagen da innehaveren kunne meddele at butikken hadde ett velansatt fruentimmer, som muligens ville kunne påta seg å få hodeplagget til å kunne bli fullt brukendes.

Leiligheten oppe i fjerde etasjen i Lavei`n tolv var egentlig ikke egnet til de store selskapelighetene, men ved nære naboers hjelp klarte fader Gunnerius dagen før dagen, å få loftsplass til både barnesenger, dobbeltmadrasser og kommoder oppe på en ryddet loftsplass helt borte ved den digre klesrulla.

Langbordet ble samme kveld dekket til de fjorten personene, som ved egen hjelp skulle gjøre seg smalest mulig for å få sine plasser der de navngitte bordkortene ble plassert. Alt var klappet og klart og for Terje var de viktigste gjestene de to korguttkompisene Helge og Bjørn. Begge hadde ganske nylig og sammen med Torgeir, hatt hovedroller i Guttekorets syngespill ”Fra Posepiltenes dager”.

Det var en spent stemning inne i den fullsatte Lamokatedralen, mens alt folket – de fleste var pårørende, ventet på Orgelpreludiet og prosesjonen oppover kirkegulvet av nesten tohundrede festkledde og høytidsstemte ungdommer.

Da kirkens organist Ivar J. Bonsaksen stemte i med Johann Sebastian Bachs storslagne Toccata, gikk de store inngangsdørene opp og med en staselig og med den presteprydede Sognepresten Johan B. Rian, ble inngangsprosesjonen, høytidsfullt ledet, mens hele menigheten reise seg i ærefrykt og stolthet.

De unge ledet høyt og tydelig bønnen Fadervår, før alle sang en inngangssalme med Guttekoret og Forsangerkoret som ledere oppe på galleriet. Etter at alle -konfirmantene hadde fremført sangen ”Ungdommens Frelser”, holdt presten sin noe lange prediken fra prekestolen, før Terje omsider kom i siget med sin aleneprosesjon opp til galleriets orgelbenk.

Hele konfirmantflokken virket både glade og fornøyde, da de etter den høytidelige knelingen oppe ved den røde og plysjbelagte alterringen, forsto at de var ferdig konfirmerte og omsider var blitt omskapt til å leve videre i livet som voksne mennesker.

Oppe i Lavein`s fjerde etasje ble det servert Svinesteik med surkål, skikkelig Frostapoteter og Sviskegrøt med fløte til dessert.

Som middagsavslutning sang de fleste av de fjorten gjestene ”O du mitt sukkergryn”, med Terje ved klaveret og med korguttene Bjørn og Helge som forsangere.

XI

Krigstidens mangel på tobakk, ble jevnt over som en alvorlig ulykke blant de mest avhengige av giftstoffet Nikotin. Okkupasjonstidens manko på både sigaretter og Tiedemanns Røde tobakkspakker, gjorde sitt til at ungene ble sendt ut på fortauene for plukke opp stumper etter de røykende invasjonssoldatene. – Griseri – sa mor Helga.

Men krigen hadde ikke vart så alt for mange dagene, før det i de tusen hjem begynte å dufte tobakk fra de nyplantede og lettvoksende stueplantene nede i de mange vinduskrukkene.

I mange hjem tok produksjonen fullstendig overhånd, noe som resulterte i at tobakksplantasjene ble flyttet opp på loftene og inn i de varme uthusene – til stor glede også for en del av guttegjengene, som på vegne av sine utspekulerte fedre kunne rappe med seg en plante eller to for videreførende tørkeopplegg hjemme i egne vindusposter og passende tørre dagligrom.

Oppe under takbjelkene på det digre loftet i Lavei`n, gikk tørkeprosessene sin gang. Det eneste medmenneske som ikke hadde tobakksblader hengende oppunder taket var jomfrua, frøken Melkeberntsen, ellers var alle familiemedlemmene i hver eneste leilighet engasjert i produksjonen. Men nedtakingen av de tørre og velduftende bladene var det som regel gubben selv som gjorde – ved hjelp av en mest mulig sikker takstige. Det var høyt opp til mønet og det holdt virkelig på å galt - da den spreke leieboeren i andre etasjen drev med innhøstingen av grøden øverst oppunder takgavlene og plutselig ble overrasket av husmora som satte i gang med rullingen av kletørkede sengeklær på den overvettes bråkete, svære klesrulla.

I beflippelsen mistet tobakkskaren fotfestet og til høyrøstede vræl falt han rett ned mot gulvplankene. Men - og antagelig ved Guds hjelp, havnet han rett ned på kleshaugen til det rullende og forskrekkede fruentimmeret, der han ble tatt imot med store bebreidelser for å ha skitnet til begge dynetrekkene.

Ellers foregikk innhøstingen av tobakksbladene til både glede og tilfredsstillelse for adskillige mange røykesugne snadde-og sigarettrøykere av begge kjønn.

Terjes familie hadde det eneste soverommet rett under der klesrulla var plassert oppe på loftet og levenet fra denne rulla kunne gjøre loftsaktivitene til en forbannelse, særlig de mange gangene den bråkende rulla ble tatt i bruk på sene kveldstider - etter at enkelte hadde krøpet til sengs - for mellom loftsgulvet og panelbordene i soveromstaket var det overhodet ingen isolasjon.

De hadde gått til sengs for lengst, da fader Gunnerius hadde våknet av at en eller annen gikk og tuslet oppe på loftet. Han slengte på seg buksa, før han uten sko på beina kom seg ut på gangen og helt stille listet seg oppover loftstrappa.

Døra sto halvåpen og ei enslig lyspære var påslått lengst oppe ved den borteste takåsen, men Gunnerius kunne så vidt skimte en skikkelse i full aktivitetet under mønet og at det lå flere strisekker på gulvet der takstigen var satt opp. Faderen gjorde ikke mer anskrik enn at han tok ned den lange stigen, før han med høy røst ropte:

-Kom dæ ned på lainnjorda -.

Det ble ei lang og godslig pratenatt nede ved kjøkkenbordet i fjerde, etter at to kompiser hadde klart å fått rullet seg flere sigaretter og cigarer fra egen produksjon. For krabaten oppe på tørkeloftet var ingen ringere enn husverten Jullen sjøl - han hadde nesten hele sin egen avling med tobakksblar hengende til tørk og til full rådighet, høyt der oppe i det himmelske svært så høye loftsrommet.

XV

Matmangelen under krigen, gjorde at også mange av beboerne i leiegårds-kvartalene på Lilleby, folkene nede på Nerlamon, de som bodde oppe på Rønningsletta og ellers innover Ladehalvøya, trengte å hamstre mat fra bondegårdene rundt byen. Etterspørselen var størst etter egg, kjøtt og flesk og det ble til at Terjes foreldre klarte å komme i kontakt med en gårdbruker ute på Byneset. For å komme seg dit gikk Bynesbussen langs fjorden, for gården lå lengst ute ved kirka.

Slike reiser var totalt ulovlig ifølge det tyske reglementet, derfor måtte bonden etter ett par hamstringsturer fortelle far Gunnerius at tyske soldater hadde begynt å kontrollere bussene, der de beslagla alle matvarene som de reisende hadde oppbevart i ryggsekkene.

Resultatet ble at Gunnerius ble nødt til å vandre til beins over Bymarka og Storheia, for å komme seg ned det bratte Skaret, før han kom frem til gårdsbruket nede på Berg – og etter mathandelen samme vei tilbake mot byen. I tillegg til hamstringsturene fikk de lov av eieren å sette poteter på ett jorde oppe på Jonsvatnet, der de på samme sted kunne få lov til å stikke og tørke torv borte på ei myr. Dette ble godsaker til fyring i den store svartovnen inne i stua, ved siden av koksen som ble kjøpt på Gassverket nederst i bakken der de bodde. Den laveste sekkeprisen var for koksavfall – vanlig koks var adskillig dyrere og noe tyngre for Terje, de gangene han klarte å få med seg en sekk på rattkjelken oppover Gassverkbakken.

Torgeir var også så heldig å få være med på lasteplanet til Lade Fabrikkers grønne biler, når de kjørte sine arbeidere oppover til bygda Rennebu, der de mange ansatte fikk hogge sin ved til eget bruk.

Samme såpefabrikkens lastebiler spanderte også populære bærturer helt oppover til både Selbu og Meråker. Da var lasteplanet overbygd med ett tak av solid presenning og med flere benker som plass for de bærplukkende såpekokerne.

Denne fabrikken – også kalt Palmin, hadde over hele vestveggen fått malt på sin reklame: ”Klok av skade – Bruk tannkrem fra Lade”.

Lade Fabrikker ble en kjent bedrift for å støtte sine arbeidere med sosiale goder i en tid som ellers bar preg av stor arbeidsløshet. Ledelsen inviterte til teaterkvelder, revyaftener i egen regi i Folkets Hus, årlige Julebord og så startet korinteresserte fader Gunnerius fabrikkens eget mannskor med egen dirigent, som var kontoristen Emanuel Eide fra Enkgata oppe på Lilleby. Som attraktiv instruktør for en tid, ble den populære organisten i Lamokirka, Ivar Bonsaksen forespurt om å hjelpe til, noe som førte til at kvaliteten etter hvert økte, slik at mannskoret til og med bestemte seg for å få til en sangertur innover til Mosvika med fabrikkens tre lastebiler – der lasteplanet var dekket av solide presenninger og slik som på andre turer bestod sitteplassene oppe på lasteplanet av harde trebenker. At en av de tre lastebilene havnet nede i veigrøfta like før jernbaneundergangen inne på Levanger, ble tatt med knusende ro, men at selve det sanglige ble av noe dårlig kvalitet, gjorde korsangerne litt mer dusemange under returen på konsertreisen dagen etter.

IX

Sammen med den store skokken med unger, både nede på Lademoen og oppe på Lilleby, opplevde også Gido, Kjell og Terje mye og mangt som foregikk rundt om i de riktig gamle dager inne i denne bydelen Øst i byen.

Alle gatemusikantene og sangerne var gledelige innslag i hverdagene, selv om de hadde sine opptredener mens det var skolegang på Lilleby og arbeidsdager for de fleste voksne på både Lade Såpefabrikker, Ståltaugen, Lilleby Smelteverk, Norsk Bøttefabrikk-Nobø, Foki, Trondhjems Mekaniske Verksted, Nidar Sjokoladefabrikk og mange flere, men det var også travle dager for de hjemmeværende husmødrene med ansvaret for både barnestell, matlaging, husstell og lange, strevsomme dager nede i vaskekjellerne, før alle klesplaggene skulle henges opp til tørk ute på klessnorene i bakgården og etterpå strykes eller rulles på den digre klesrulla oppe på storloftet.

Det var selvsagt alle de hjemmeværende husmødrene, som kunne sørge for at gatemusikantene fikk kastet ned noen ører fra altanene, etter at de hadde musisert og sunget med endel oppkvikkende innslag i en grå hverdag. Noen av dem var adskillig mere selvsikre i valg av instrumenter enn andre. De populæreste var trekkspillerne, felekarene og sangerne, mens de som så mest tungsindige og beskjedne ut når de kom inn på gårdsplassene var de som prøvde seg på kam med matpapir og de som spilte på slurva. Og da var nedkastingen av småørene - innpakket i litt avispapir, adskillig sjeldnere enn ellers.

Den mest attraktive for ungene var den Flosshattkledde lirekassemannen – han var en populær og sjelden opplevelse med sin flotte sveivekasse i mange farger

Det var andre, som for små og store unger viste seg å være til langt mere attraktiv underholdning enn musikantene og det var de litt for mange foillkaillan, når de ut på kvelden kom ravende hjemover midt i hestgatan, mens også deres egne unger oppholdt seg midt i flokken utenfor leiegården der de hørte hjemme.

Såsnart de fikk øye på den fulle gubben noenlunde midtveis borte i gata, satte de opp farten og kom seg hurtigst mulig hjem til moderen oppe i leiligheten – som for lengst hadde ventet bak inngangsdøra med kjevla i beredskap.

Problemet for både den ene og den andre i ungeflokken var at fyllikene kom blakke hjem etter pokerspillet og denne flaska med doinner, slik at de derfor ikke hadde noen midler igjen nede i bokselomma, som hjelp til å komme seg hjem med ei hestedrosje - som de også kunne klare å skjule seg i.

Det var også mang ei husmor som var nødt til å stille seg opp foran sjølingens arbeidsplass på lønningsdagene - der hun svært motvillig og etter noe krangel aller nådigst fikk utlevert den lille brunfargede lønningsposen.

Det hendte også at en og annen bortkomne krabaten forvillet seg fullstendig i landskapet under en rangel, slik at han av forståelige grunner fant det aller best å ta seg en lur nede i en eller annen grøftekanten. Som regel fikk kvilestunden en rask og ufrivillig slutt, ved at selveste Svarte Marjas uniformerte ”bøggiser” - etter litt ekstra bryderi, klarte å få lempet den sovende karen inn i bilens vindusløse bakrom – for å få gratis skyss utover til en natts hybeltilværelse i enerom, inne i bakgården til Hornemannsgården borte på Torget.

Frokosten ved hanegal der borte i arresten var heller dårlig og temmelig smakløs, men alt bedret seg betraktelig så snart Polet – presis klokken elleve - fjernet rullgardinene for inngangsdøra.

VIII

Både under og etter krigen var det hos de aller fleste stor matnød i hjemmene og det som trengtes aller mest ble innkjøpt på verdifulle og ettertraktede rasjoneringskort. I de tider fantes det hverken kjøleskap eller frysebokser, slik at det lille som fantes av matvarer som trengtes til oppbevaring, fikk plass i ei matbod eller kanskje ei vedbod nede i kjelleren.

Hvis nøden var stor, hendte det at fremmede folk tok seg til rette med å bryte seg inn i en eller annen fremmede kjelleren og om de var heldige fikk de med seg ett eller annet spiselige – til stor sorg for den stakkars familien som lå og sov, mens tyveritoktet foregikk der nede i undergrunnen.

Det var på en tidlig søndagsmorgen at Terjes far Gunnerius kom opp fra kjellerbua med beskjed om at ei dør der nede i kjelleretasjen var brutt opp og at tyvene hadde fått med seg ei fin hollandsk leirkrukke, fylt med moderens syltede tyttebær og til og med iblandet flerfoldige eplebiter.

Den detektivinteresserte fader Gunnerius, hadde allerede forhørt seg hos nabo Husby nede i andre etasjen, som kunne fortelle at han ved innhalleringen av noe tobakksrøyk i stuavinduet mot gata, hadde fått med seg hvem innbruddstyven var.

Gunnerius spekulerte en dag eller to, før han rådførte seg med kona Helga og bestemte seg for å ta seg en hemmeligholdt inspeksjonsrunde nede i Svart-Lamostrøket. Han hadde jo fått kjennskap til hvem kjeltringen var, men syntes det var kjekt også å ha litt mer kjennskap til hvordan det egentlig var å bo der nede i det fattigslige strøket.

Etter å ha ruslet litt rundt, fant han frem til den lille rønna borte i Arbeidergata. Bakom det høye plankegjerdet, var det en diger bastard som bjeffet høyt og iltert da han åpnet portdøra. Noen småunger lekte nede i gjørma og etter som ytterdøra sto på vidt gap, tok Gunnerius sjanser og gikk rett inn på kjøkkenet til ekteparet som satt i benken borte i kroken med ei flaske sprit og ett par kopper oppe på det rotete matbordet.

Han presenterte seg, før han lett irritert spurte gubben om hvor han hadde vært natta før. Det hele endte med fyllevrøvl, helt til Gunnerius fikk øye på den fine hollandske leirkrukka som hadde fått sin plass oppe på ei hylle over svartovnen.

Det ble stille på de to borte på benken, samtidig som noen av de største i ungeflokken fra gårdsplassen var kommet inn. De forsto godt hva det var som hadde skjedd og gråt inderlig, selv om den halvfulle mora forsøkte å trøste.

Gunnerius forsto godt både nøden og all elendigheten som var innom de fire husveggene - han klappet ett par av ungene på kinnet, mens han prøvde å trøste de aller minste med noen godord.

Han var rask med å komme seg ut på gårdsplassen:

- Behold både leirkrukka og tyttebærsyltetøyet – men no må du for ettertida hold dæ på matta.

Det var blitt stille og fredelig i huset da han gikk derfra.

VII

Når gatemusikantene var i gang inne i en og annen bakgården, strømmet det straks til elleville unger som drev med ablegøyer og fellesopptredener gjerne med upassende lyder og leven og helst samtidig med musikantenes innslag for å være mest mulig djevlige mot de mer og mindre fattige musikantene.

Alle disse pøbelinnslagene var lite populært hos de opptredende gate-musikerne, det ble ropt fra altanene, der sinte husmødrene ba ungene kutte ut alt levenet og forsvinne fra gårdsplassen. Kvinnfolkan var som regel ivrige lyttere til både trekkspilleran, felekaran, sangeren Ola Donk og dette sigøynerkvinnfolket som både sang og dansa – såfremt det kom noen småører luftveien ned fra husmødrene der oppe i Det Himmelske Høye – som det sto skrevet i Landstads Reviderte Salmebok.

Både Gido, Kjell og Terje syntes det var både gjevt og artig når musikantene foredro med kjente sanger som fikk tilhørerne oppe på altanene til å bli med i sangen. Guttene klatret opp på plankegjerdet og holdt kjeft mens Gategutta underholdt.

Den ankomne Skjærsliperen kunne virke forstyrrende på spillmennene, men han var en nødvendig herremann og ble vel mottatt av altandamene. Straks han viste seg i porten, ga de blaffen i musikken, var straks inne i kjøkkenskuffa etter den eneste brødkniven, før de i flagrende kjøkkenforklær kom seg raskt ned i bakgården til den arbeidssomme fagmannen ved slipeapparatet.

Flirop Med Sekken var den mest aktive ”utpåkaren”inne i Østbyen. Det var ikke bare tomflasker han samlet på, men også ting å tang som han fant rundt omkring og som havnet nede i strisekken som han alltid bar på ryggen. Den vevre Lillemann Med Sekken. som alltid på spørsmål om hvor mange klokken var, meddelte at ”den er så mange som herfra og bort til Lamotrikken”.

Hvilke artikler som gummiselgeren Rudolf hadde i frakkelomma, var det ingen av de tre kameratene som kjente til når han ble observert med stivfoten sin over alt inne på Lademoen gater og streder.

Det skapte adskillig mer oppstyr i Lavei`n når den skjønne Nattens Dronning, langsomt og beskjedent kom på sine daglige rusleturer fra hjemmet sitt borte i Frostaveien og helt opp til Ladekatedralen. En smukk og langhåret godt voksen dame, med side og fargerike gevanter, som var ett etterlengtet syn også for Gido, Kjell og Terje.

Både Gatemusikantene, Skjærsliperne og ”Byoriginalene”ble i de dager virkelig regnet med blant folk flest rundt om der inne på Lademoen, Lilleby og Rønningsletta, på alle stedene der de tre kompisene tilbrakte fritiden når skoledagen og lekselesningen var over.

VI

På andre siden av Lavei`n lå Finnes Guttehjem og her bodde det både små og store guttunger, likedan noen få halvvoksne karer, som fikk bo der inntil de hadde kommet seg ut i arbeidslivet og skaffet seg en egen plass å holde til i. I Gido og Terjes skoleklasse var det flere barnehjemsgutter, unger som hadde hatt foreldre som var dødd fra dem, gutter fra hjem der det var dårlig med det økonomiske eller det var andre grunner hjemme som gjorde at guttene måtte få ett annet sted å vokse opp. Både Gido og Terje fikk gode kamerater blant guttene borte på hjemmet, en god og fin plass som ble bestyrt av snille frøken Holm, som sammen med sine hjelpere laget ett godt hjem for den store gutteflokken.

Den eldste av dem var den malerbegavede ungdommen Karstein Keiserås, som under hele oppveksten var ivrig virksom med både tegning, akvareller og bilder med oljemaling. Karsten ble etter hvert en kjent kar inne i Østbyen, når han fant seg plasser rundt om med staffeliet.

En annen dyktig kunstner med pensel og palett var den lokale Arthuir Meyer fra Gardermoensgata – likedan storkunstneren Bjarne Næss fra Mellomveien som reiste til Paris for å videreutdanne seg, men som døde under oppholdet der nede.

Guttehjemsgutten Karsten ble en anerkjent ung mann, som fikk sin utdannelse hos store kunstnere i byen, før også han flyttet til hovedstaden og videre til Paris. Senere bosatte han seg i Stockholm – der han i alle år og resten av sitt lange liv, sørget for maleriutstillinger rundt om – både i Norge og i mange andre land.

Sammen med barnehjemskameratene, var Gido og Terje ofte på utflukter på storgårdene innover Ladehalvøya. De var nysgjerrige og fikk oppleve mye rart både inne på Lade, Ringve, Devle og Leangen. Her fikk de gode muligheter som hjelpere i stellet med både hester og andre husdyr.

De tre kompisene Gido, Terje og barnehjemsgutten Kjell begynte i samme førsteklasse på Lillebyskolen, men da den svære skolebygningen ble okkupert av tyskerne, måtte deres klasse begynne skolegangen i ett rom ved Guttehjemmet. Frøken Berit var fortvilet og verre ble det, da klassen i mangel på skoleværelse først måtte ta til takke med andre etasjen på Gråmølna Politistasjon, senere ble det Bakklandsskolen – gården der ”umulige” gutter fikk sin lærdom, så flyttet de til Kværnø Handelsskole oppe i Prinsens gate og etterpå til selveste Norges Tekniske Høyskole, før de etter at krigen omsider var slutt, igjen kunne få starte med undervisningen borte på Lilleby.

Noe av det gjeveste som skjedde i dette skoleåret, var feiringen av den første 17. mai etter den fem år lange krigen. De tre klassekameratene stilte for første gang i kortbukse og småsko på denne vårdagen og med oppmøte på skolegården, der overlærer Øhren holdt sin hovedtale fra toppen av vaktmestertrappa før toget satte seg i bevegelse, med Guttemusikken først etter skolens flotte fane. Og ungene var blitt opplært i å gå i takt og å vifte med sine småflagg, mens de sang ”Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange”. Det ble en lang marsj – først utover til Katedralskolens gårdsplass og etterpå i det lange hovedtoget nedover de fleste av byens hovedgater.

Etterpå var det hjem til Bættasup og Sviskegraut, før det ble ny tur utover til midtbyen for å rekke Folketoget og Russetoget. Gido, Kjell og Terje var mer enn fornøyd, da det ikke var flere togavganger på denne jubeldagen.

V

En av de store hendelsene blant jenter og gutter inne på Nerlamon, skulle bli storbrannen i den store firemannsvillaen oppe på toppen av Grønlia.

Dette var på seine kvelden og Gido og Terje fant seg en storslagen utsiktsplass ute på altanen i Tolva. Flammene sto høyt til himmels, da brannen var på sitt aller værste og guttene kunne godt se alt folket som strømmet til brannstedet oppe i Jarlsborgveien. Oppbudet av alle brannbilene, sykebilene og politiets kjøretøyer var stort og alt virket uhyggelig, med tanke på at det store huset hadde fire leieboere med smått og stort. Det tok lang tid utover natta før brannfolkene hadde det hele under kontroll.

Dagen etter var det storoppslag i Adresseavisen der det sto rosende omtale og stort bilde av den unge Strandveigutten Bernt Hermandstad, som i siste liten hadde berget ut to unger fra flammenes rov. Han ble senere hedret med Carnegies Heltefond og fikk rosende omtaler med medalje og stor heder.

Brannutrykningene rundt om på Lade og Lademoen var mange i de tider og da særlig litt utpå vårparten når gresset var tørt og lettfattelig. Det skjedde svært ofte at unger tente på langs veikantene, før de trykket på de røde brannvarslene og etterpå stakk av fra åstedet i vill fart, mens de observerte de ulende brannbilene - med brannsjefen i en flott hjelm og i egen super bil, på vei mot gressbrannene sammen med politiet i Svart Marja på slep.

Akkurat dette med at selve gressbrannene var både en farlig og opplevelsesrik sak, forsto jo også ungene, men det som ble en likeså stor begivenhet, var opplevelsen av å kunne få knuse glasset på brannvarslene og etterpå trykke inn den røde knappen, for tilslutt å vente noen sekunder - før de til stor tilfredsstillelse og glede fikk høre brannsirenene i det fjerne.

De store jordene egnet seg utmerket til gressbranner, litt før Ladebøndene hadde gjort seg ferdige med våronna, men de to sinnsykehusene Østmarka og Rotvoll lå like i nærheten og skapte alltid uhygge – også for Gido og Terje. Og det dess nærmere de kom de to asylenes høye nettinggjerder, særlig når de stakkars pasientene under streng bevoktning og med rop, kauk og hyl var ute på sine fastlagte lufteturer bak de høye plankegjerdene.

På grunn av dette søkte brannstifterne innover langs Labekkens bredder, forbi Smelteverket og enda lengre innover den ubebodde dalen der de hadde skibakken Stuaveggen på vinters tid. For her var gresset like tørt ”før aille”.

Ekstra spennende var det å dra innover til Flykirkegården på nordsiden av Smelteverket, der det var samlet haugevis med nedstyrtede krigsfly som skulle smeltes om borte på verket. De største av gjengen hadde hjemmefra rappet med seg fedrenes beholdninger av hammere, skrujern og brekkjern. Derved kunne de sørge for å få med seg metalldeler fra flyvrakene og som de etterpå solgte til høye kilospriser hos bromlageret til Mortensholm og Reppe, eller til`n Alfred Nordtvedt i samme bransjen, nede på Svartlamon.

Gido og Terje holdt seg til å sanke inn tomflasker - som de solgte på samme plassen nede på Nyhavna, om bare ikke byoriginalen Flirop Med Sekken hadde vært på en av sine daglige samleturer før dem.

Lillemann Med Sekken var en annen original, men han var bare ute på en av sine mange rusleturer fra Trikken og ett stykke innover Ladeveien, før han brått snudde og kom seg innom melkebutikken hennes Berntsen for å få seg en gratis spisspose med kjeksbrått. –Han hadde alltid kjeksbrått i barta`n- brukte Gido å si.

IV

De var ikke kommet lengre unna enn bare i bakken borte ved Borgengården, da Gido og Terje på grunn av alt levenet borte fra Ladalen, forsto at noe hadde skjedd borte i Ladal`n - der de bare noen minutter før hadde lekt lengst nede ved den flomstore bekken, med noen snører påhengt hver sin medbrakte trådsnelle.

Etter noen skremmende skrall tok nysgjerrigheten overhånd og de to sjuåringene la på sprang bortover til Dampvaskeriet, der de til stor forskrekkelse så alle villaene oppe i Jarlsborgveien som var rast nedover dalsiden – flere av dem gjort til pinneved og det samme med alle tyskerbrakkene. Labekken var fullstendig skapt om til å gå i ett helt annet leie enn før, samtidig som den hadde blitt til en liten innsjø nede på den flateste delen av Ladalen.

Det sprang forskrekkede tyske soldater rundt over alt og det strømmet til folk fra alle kanter for å berge folk som var blitt tatt med nedover i leirsuppa. Seinere vi fikk de vite at både nordmenn og noen tyske soldater var omkommet, men de hadde ondskapsfull morra av at kokken ved den tyske forlegningen var blitt funnet omkommet nede i sin egen digre og svarte gryte.

Etter denne dagen holdt de to kameratene seg borte fra Ladal`n ei stund.

De gikk i samme klasse hos Frøken Berit Tangvik på Lilleby skolen. Satt ved siden av hverandre på den rare skolepulten med blekkhus oppe på den skråbygde lese og skrivebenken. Gido hadde store problemer med skolearbeidet, han hadde sykdommen Dysleksi, mens Torgeir hadde likeså store vanskeligheter med oppførselen og hadde Noget godt som karakter både i første og i fjerdeklassen.

Problemene med Gidos ondskapsfulle Dysleksi var ikke kjent i de dager og ingen ting ble gjort for å hjelpe – Gido klarte ikke og lære seg å lese, noe som gjorde skolegangen vanskelig for gutten.

Men Gido – eller Margido som var hans egentlige navn, var en stor kløpper i gymnastikk og slo nakkestiften til stor glede for både klassekameratene og gymnastikklærer Haugen. Terje var dyktig i linjegymnastikk, foreldrene var stolte for at han med sine musikalske taktevner fikk være med på oppvisninger ved andre skoler.

I den nyskapte lille innsjøen borte i Ladalen druknet det ei jente og opplevelsen av å se stakkaren da hun ble tatt opp fra leirhullet var veldig trist for også de to tøffe guttene.

På sine ville ferder rundt omkring der inne på Lademoen, fant de liket av en eldre mann nede i en av skyttergravene som tyskerne hadde laget på toppen av Ladehammeren. Likedan kom de over en død student fra den tekniske høyskolen som hadde frosset i hjel i ett skogholt oppe på Kuhaugen.

Det skulle bli enda flere sørgelige opplevelser for de to kameratene, da de sammen med mange andre av ungene i Lavei`n ble invitert inn i bestestua i Borgengården for å se liket nede i kista av den gamle bestemora. –Unødvendig visning – mente foreldrene til Terje da de merket seg guttens reaksjon på begivenheten.

Begge småkarene ble ivrige ”motstandsfolk” under det siste året av krigen, da de ved hjelp av sag og kniv laget seg hver sitt tregevær, som de siktet på de tyske soldatene med. Særlig kunne de være litt for åpenlyst hatefulle av de tyske vaktsoldatene, når de med kauking og kommandorop og med ladde bajonettgeværer, marsjerte ved siden av de lange togene med fillete og utsultede russiske krigsfanger, på vei fra fangeleiren oppe på Rønningsletta og ned til slavearbeidet på den svære ubåtbunkeren ved Strandveien på Nyhavna.

Begge drev med ondsinnede ablegøyer når de til en lang hyssing festet en tom pengepung som ble lagt ute på ett eller annet fortauet, mens de selv lå innom buskene rett ved og skyndsomt trakk i hyssingen, når en eller annen prøvde å få med seg den tomme pungen.

Salget av svært så billige blomsterbuketter på dørene til folk i leiegårdene, var populære tiltak blant noen av de mest aktive ungene. Gido og Terje hadde i en tid sett seg ut blomsterbedene som gartner Carlsen borte ved trikkeholde-plassen hadde spadd opp på ett jorde øverst i Ladal`n. Der hadde gartneren og hans folk plantet vakre blomster av typen Busknellik.

Som blomsterselgende dørtildør aktivister av små selvlagde buketter med Busknelliker, var de kommet helt ned til Gardermoens gate 3, før salgsturneen fikk en brå slutt. I leiligheten oppe i tredje bodde rent tilfeldigvis ekspeditrisen bak blomsterdisken hos gartner Carlsson. Retretten nedover leiegårdens bratte trapper var kvikt unnagjort.

III

Rønningslettas store sønn var Helge – han var året yngre enn Terje, tynn og svært spinkel, begge foreldrene var nordfra og så hadde han en bror med navnet Tore.

I det sang- og musikkglade hjemmet oppe i Stjørdalsveien 13 hadde de ett stort, svart piano og en diger haug med pianonoter over gamle og populære melodier.

Terje hadde vært pianoelev i ganske lang tid og hjemme hos Helge tok de seg tid til å lytte når han spilte for dem.

De to svært så gode kameratene hadde fine sangstemmer og bestemte seg for å bli med som sangere i guttekoret hans Bonsaksen borte i Lamokjerka. Dirigenten fattet straks interesse for de to – en sopran og en med altstemme. Allerede kort tid etter at de ble med ble de tatt ut som solister – og øvde inn sanger med dirigent Ivar ved orgelet. Oppgavene ble stadig større for dem begge og de gikk helhjertet inn for guttekorsangen.

Helges foreldre hadde fått satt seg opp ei lita hytte ved Hestsjøen i Malvik og hit ble også Terje invitert flere ganger. På vinterstid laget de en skikkelig stor hoppbakke, noe som gjorde at Helge etter hvert ble en meget habil hopper, sammen med kompisen Bjørn på nabohytta.

Skigåing ble Helges store lidenskap, ved siden av alle solistoppgavene og guttekorsangen borte i Lamokjerka.

Den idérike dirigenten Ivar Johannes fikk guttekoret til å bli kjent som ett velklingende kor på over femti sangere og han begynte tidlig med å komponere sangen og musikken til syngespillet ”Fra Posepiltenes dager”. Ideen hadde han hentet fra forfatteren Kristian Kristiansens bøker om fattigguttene på Waisenhuset – fattighuset - i byen. Bøkenes hovedperson var Adrian Posepilt og samme rollen ble også innøvd i syngespillet til Guttekoret – med Terje i denne rollen, men med Georg som rollenavn. Han forelsket seg i Dora – sunget og spilt av Helge.

Med de to hovedrolleinnehaverne Helge og Terje, ble dette storslagne syngespillet fremført i både byens Folkets Hus og i selveste Studenter-samfundet for adskillig mange tilhørere og med hver eneste en av alle korguttene i hver sine roller som posepilter og andre av datidens innbyggere i den gamle Trondhjems by.

Helges rikmannsdatter Dora og Terjes posepilt Georg fikk hverandre helt til slutt i dette populære syngespillet.

Etter vanlig skolegang fikk Helge jobb som en populær ansatt ung herremann ved byens største fargehandel, mens Terje fortsatte med musikken, men de holdt den fine kontakten i hele ungdomstiden.

De var kommet ett godt stykke mot tjueårene - det nærmet seg påske og de planla andre ferieturer enn til hytta oppe i Malvika. Det ble til at Helge ble med en kompis oppover til høyfjellet i Trollheimen, mens Terje skulle ha noen dager inne på de lavere åsene ved Brekken utenfor Røros.

På hjemturen var ikke Terje og påskekameratene kommet lenger enn ett stykke på Kvikneveien, da de via en radio inne på en bensinstasjon, fikk kjennskap til at Helge hadde falt utafor ett høyt stup og omkommet der oppe i Trollheimsfjella.

Begravelsen og det etterfølgende minnesamværet ble ett eneste langt mareritt for vennen Terje.

II

Den kortvokste svarthåringen var en livlig kar, hans navn var Knut Sverre, var enebarn og bodde i leiegårdens første etasje, sammen med mora som var oppe fra Ålen ikke så langt fra selveste Røros og faren som jobbet på Ståltaugen oppe på Rønningsletta. – Fra Åla – sa ertekrokene i guttegjengen om mora hans.

Knut Sverre og Terje var kompiser, var leikekamerater i hele oppveksten, men ble ikke skikkelige bestevenner før dagen da de meldte seg inn i Guttekoret borte i Lamokjerka. Etter det holdt de sammen i tykt og tynt, selv om de ikke gikk i samme klasse på Lillebyskolen.

Begge sang de den litt mørkere andrestemmen i guttekoret og hadde alltid øvelsesplassene ved siden av hverandre borte i Johanneskapellet. De tok svært alvorlig på oppgavene og likte seg litt ekstra godt i korpåkledningen, med hvite skjorter, svart sløyfe, svarte sko og bukser.

De var begge to karravolige krabater i gatene inne på Lamo`n og på slutten av dette femårige tyske gjestebesøket var de stadig på farten etter fiendens etterladenskaper. I fraflytta tyskbrakker og ulåste, men åpne lagerrom fant de mye rart blant soldatenes egne, etterlatte småting og likedan eksplosive saker, som de bare så vidt innså og forsto farligheten ved.

Det tok til å demre litt da de på en alenedag hjemme hos Knut Sverre, puttet en liten blank tingest inn i den høye svartovnen inne i stua, som like etterpå hoppet i været, før den etter eksplosjonen heldigvis falt ned igjen på nesten nøyaktig samme plass.

De to guttekompisene hadde via voksenfolkets altanprat hjemme i leiegården, klart å få med seg finesser i tyskernes krigføringer. Det hendte at okkupantene skjøt opp raketter inneholdende en liten falleskjerm med kraftige lys. Disse yndige luftens velsignede silkehvite etterladenskaper, ble til interessante lete-objekter for både små og store samlere. Straks lyspunktene ble observert høyt der oppe i himmelrommet, ble alle samlere satt i beredskap, slik at straks det ble lyse morgen, la letemannskapene ut på turné for å søke lykken. Den som kom over en og annen nedfallen fallskjerm inne i Østbyens bakgårder og plasser ble en gjev og ettertraktet person med fallskjermer som salgbar vare.

Knut Sverre og Terje var begge morrasfugler og kom seg ekstra tidlig ut å på leiting denne søndagen. De la turen over Grønnlia bortover til Lahammer`n og ned til Aas Redskapsfabrikk – der folket laget sparker. Ett stykke bortover langs Labekken kom de seg over nettinggjerdet og inn på tomta til ett svært så rotet mekanisk verksted. De sonderte seg frem i alle ulumskhetene uten å finne en eneste fallskjerm. Alt gikk sånn noenlunde fredfylt for seg, inntil Terje i farta havnet med det eine beinet ned i ei åpen tønne med kullsvart spillolje. Han hadde på seg den spiller nye tweeddressen – og tragedien ble fullkommen da også Knut Sverre fikk tilsølt både jakken og kvitskjorta, da han som redningsmann ble nødt til å ta tak i kompisen for å få venstrebeinet opp fra oljetønna.

De valgte å avslutte letingen, og hjemturen oppover til første og fjerde etasjen i Lavein tolv ble både langvarig og bedrøvelig i sin alvorlige taushet.

Plankegjerdet mellom gårdsplassen og jordet rett utenfor der de stakkars russerfangene sleit under streng bevoktning av tyske slavedrivere, var en populær oppholdsplass for ungene. Derfra hadde de god sikt i begge retninger – både til russerfangene og mot gårdsplassen. Knut Sverre og Terje var noen av de ivrigste i gjengen – både til å sørge for noen brødskiver til fangene om ikke de tyske vaktene så det, og samtidig kunne de drive ablegøyer med husmødrene og andre når de hengte opp klesvasken eller hadde andre ting å utrette inne på gårdsplassen.

Gammelverten var en ilter nordlending, som alltid mislikte ungeflokken som holdt til oppe på plankegjerdet. Begge de to kompisene var med på konkurransen om hvem som kunne pisse lengst, men da Knut Sverre var tom i blæra ga han opp leiken og hoppet ned på gårdsplassen. Da var den digre husverten tvert i farta, fikk tak i guttungen med begge armene, før han klarte å lempe den hylende Knut Sverre ned i en tom søppeldunk – til stor forskrekkelse for de andre oppe på gjerdet. Knut Sverre-mora må ha hørt kaukene fra sønnen, for hun kom ropende ut fra leiligheten nede i første og ga nordlendingen en kraftig kilevink før hun etter mye prakk fikk av lokket på den svære søppeldunken og berget sønnen ut til full frihet og frisk luft.

De andre ungene pilte i alle retninger, mens Terje pisset videre og ble vinner av konkurransen, før han viste seg som en sindig og forstandig trøster, dro inn til  leiligheten hos Knut Sverre, der han fikk roet ned både gutten og den likeså vettaskremte mora.

De to kameratene hadde klart å få tak i hvert sitt par med skøyter – Knut Sverres foreldre var enige i at enebarnet skulle få Panserskøyter, mens Terje måtte nøye seg med gammeldagse skruskøyter, som hadde gått i arv i familien i ett par generasjoner.

Den velutstyrte Knut Sverre valgte å prøve seg med sine lengdeløpsskøyter oppe på Rosenborgbanen, mens Terje mente at Buranbanen var stedet for billige skruskøyter.

Neste dag ble Terje av foreldrene sine fortalt at det i Adresseavisen ble kunngjort, at en gutt var omkommet da han i den bratte og smale bakken ned fra Rosenborg og til Weidemannsveien hadde falt og fått spissen av panserskøyta si inn i kroppen.

Knut Sverre var død og ble begravet fra kapellet på Lademoen Kirkegård. Lademoen Kirkes Guttekor sang under den meget triste sørgehøytideligheten.

I

Gutten kom til å bli boendes borte i den såkalte Hestegården – i andre etasjen, der det ellers bodde en vognmann, med en eldgammel gamp som holdt til uti en stall i uthuset og så var det en populær melkebutikk på gatehjørnet av huset. De to kom langt nordfra – helt oppant Sigerfjord i Vesterålen, der den femtiårige mora var blitt enke og var kommet sydover til storbyen for å begynne som fast hushjelp hos ungkaren ”Knotten”, en noe tilårskommen kar, som arbeidet på hermetikkfabrikken ute på Buran. Ganske kort tid etter ankomsten, giftet paret seg i Johanneskapellet borte i Lamokjerka – til guttens store forskrekkelse.

Gutten het Erik - med det vakre etternavnet Fagervold og havnet som andreklassing hos hu Frøken Berit borte på Lillebyskolen.

Han var liten men litt bred av vekst, strihåret og så snakket han skikkelig nordlending – noe som skolekameratene hadde stor artighet av – men som gutten selv ikke akkurat hadde så alt for mye glede av, kunne han berette til stefaren.

Han ble klassekamerat med bråkmakeren Terje fra samme gata, men ingen av dem søkte vennskap på grunn av skolearbeidet. De trengte hverandre som gode kompiser etter skoleslutt – og likedan som sangere i guttekoret borte i hovedkirka.

Det var i det siste krigsåret at de to krabatene ble reine motstandskarene i en alder av bare åtte lettsindige gutteår.

Det begynte med innsamlingen av tyske sigarettstumper langs fortauskantene, for samtidig fikk de ord på seg for å være eksperter på å tigge soldatene om ”bongbong” samtidig som de ble kjendiser blant de tyske karene som kjørte med haugvis av tysk schwartzbrot rundt til forlegningene. Som unger fikk de ta med seg ett eller flere av soldatbrødene, når de fulgte med på de fullastede, høye hestevognene, bare de holdt seg skjulte for tyske offiserer, nede i den digre brødhaugen bak på lasteplanet.

Fangeleiren med de russiske krigsfangene, lå på det store jordet ovenfor Smelteverket oppe på Rønningsletta, der en galg var plassert midt ute på plassen like ved den elendige og hullete veien bortover mot Strindheimskolen.

Erik og Terje hadde ikke lov til å ferdes alt for langt unna hjemmene på Lilleby, men det hendte de fant det interessant å holde litt oppsyn med fangeleiren til russerne. De fant ut at dette skulle bli siste gangen, da de fikk øye på en stakkars russisk fange som hang i galgen innom det høye tyskoppsatte piggtrådgjerdet.

På ett jorde ved siden av leiegården Lavei`n tolv, holdt andre fillete russiske krigsfanger på med hardt kroppsarbeid. De to kompisene ble noen av de ivrigste til å skaffe mat til stakkarene på andre siden av det høye plankegjerdet og som takk fikk de stukket til seg forskjellige småting som fangene hadde laget oppe i en av de mange fangeleirbrakkene.

Begge var ganske frimodige karer som ofte trakk inn på soldatrommene borte på den okkuperte Lillebyskolen. De ble gode kompiser med de snilleste og yngste av soldatene, fikk godterier i form av drops i mange farger og litt skolering i hvordan geværene skulle brukes – både med og uten bajonetter. Likedan hvordan raketter så ut før de havnet til himmels etter at de fint lysende var blitt hengende i små falleskjermer - slike populære tingester, som kom fra det høye og ble til ettertraktede saker også for Erik og Torgeir, når de var på leting på farlige steder rundt om på hele Nerlamon.

Borte på sletta foran Borgengården bygde de større gutta i gjengen ei hytte, som ble til ett fordervelsens hus, der mye ”motstandsarbeide” foregikk så lenge krigen varte. Utenfor skuret sørget Erik og Terje for å lage ett skikkelig bål, før de kastet bortpå flere patroner og kom seg i skjul inne i hytta, samtidig som kulene både slo inn i treveggene der de holdt tilholdssted og i stabbursveggen på Borgengården like bortenfor.

Erik var en nevenyttig kriger og laget mengder med sprengstoffet kaldt Ugresspapir, som skulle brukes som ammunisjon mot den tyske krigsmakt.

På en seinkveld mot slutten av krigen, var de to bråkjekke krabatene for lettsindige i bruken av Ugresspapiret, slik at en dose eksploderte nede i Eriks jakkelomme – før han måtte hjemom for å få bandasjert venstre side av kroppen og få på seg andre klesplagg slik at de to unge krabatene rakk å få med seg enda flere eksplosjoner av slike selvlagde bomber før kvelden var omme.

Nysgjerrigheten vokste hos dem begge, da de på denne kvelden fikk kjennskap til, at før de fine silkefallskjermene havnet oppe i himmelrommet, så hadde de sin faste plass inne i selve rakettene.

Mens de ved hjelp av ei øks og en egnet hoggestabbe delte flere raketter i to for å få ut disse vidunderlige fallskjermene, ble de oppdaget ute i vedbua av hesteeieren der Erik bodde og ble jagd på dør under skikkelige kjeftbruk..

Like etter frigjøringsdagene og etter at skoleferien var kommet skikkelig i gang, ble dagene alt for kjedelige for de to rabagastene. Aller mest pinefull ble ettermiddagen den 17. mai etter all togtrafikken ute i midtbyen var vel overstått. Da hadde de på forhånd rigget seg til med hver sitt tynnest mulige snøre og med ei vridd, blank sikkerhetsnål ytterst som nødvendig angel.

Fisketuren var planlagt innover til Kjærringberget, der de til store problemer klarte å komme seg nedover de bratte bergveggene og ned til en egnet fiskeplass helt nede ved den brådjupe fjorden.

Begge var i fineste 17.mai stasen – Erik var til og med ikledd en nyinnkjøpt vadmelsdress og begge var i kvitskjorter med svarte sløyfer.

Fiskelykka ble fullstendig en fiasko for dem begge og det skulle bli først i ettertid at de ble klar over at de ikke hadde kjennskap til at det skulle være agn på sikkerhetsnåla. Erik plagdes med å få snøret ut i sjøen og ble hele tiden nødt til å komme seg stadig lenger ut på berghylla, der han plutselig for rett ut i sjøen – til uhyggelige hyl og storligen leven ropte om hjelp.

Han hadde på forhånd gjort Terje kjent med at han ikke kunne ikke svømme, men han klarte å tviholde seg i noen tangkvaster helt inne ved bergveggen. Den like vettskremte Terje visste råd og kastet ut litt av sitt eget fiskesnøre. Erik fikk tak i enden på den tynne hyssingen, som Terje sto og blåholdt på fra sin tryggere plass litt lenger oppe i bergveggen.

Erik Fagervold fra Sigerfjord ble reddet fra drukningsdøden og kom seg opp på sikker berghylleplass der inne på en av Kjærringbergets farligste plasser.

Nye problemer oppsto etter ilandføringen: Den gjennombløte, nye vadmelsdressen ble i fellesskap vridd og vrengt på alle måter, før den ble lagt ut på det solrike berget til tørk. Hjemkomsten foregikk i mest mulig stillhet.

De to kompisene ble bestevenner resten av skoletida og til ganske langt oppe i ungdomsårene.

Erik døde i unge dager av en alvorlig sykdom.

Til Terjes store sorg.