Beskrivelsen av nabolaget vil stort sett begrense seg til Kvartalet. Vi hadde spesielle og lokal benevnelser på både hus og gater, skal prøve å beskrive dem her. Kvartalet besto av Olsenbakken, Jernbanegata ”oppi gata”, Brakka og Strandveien. Det var kvartalet for oss i Ramphålet. I tillegg var det Hamigårn og Søysethgårn.

Olsenbakken heter Gregus Gate og gikk fra Strandveien og opp til lina. Lina er jernbanelinja langs Jernbanegata.

Jernbanegata ble omtalt som oppi gata.

Brakka er navnet vi brukte på Biskop Grimkjells gate som endte i Strandveien igjen.

Grensa for kvartalet var langs lina Strandveien og Biskop Grimkjells gate.

En vandring i kvartalet kav startes ved undergangen i Strandveien, det første huset er 23a.b, og c også kalt Søysethgården så kom 23d Hamborggården også kalt Hami. Opp Gregusgata og på toppen var nr. 10 gården til Krognes på høyre side. På venstre side var Gregusgata 9a, b og c Stenberggården så kom Vi opp i Jernbanegata til nr.2 det brant opp på slutten av 1960 engang sammen med deler av Biskop Grimkjells Gate 6, nedover Biskop Grimkjells Gate ”Brakka” var nummer 4a og b. Nederste gården i brakka var Strandveien 29 men der var det bare en åpen plass. Strandveien 27b ble kalt Melkeutsalg gården og 27a var Hansengården den brant også opp.

Det var en liten rundtur i kvartalet.

Strandveien på 50-60 og 70 tallet.

Å vokse opp i Ramphålet 25B

I Ramphålet var det mye onga og ett yrende liv både på godt og ondt. Det var ett trygt sted å vokse opp på selv om området hadde ett forholdsmessig dårlig rykte på seg. Men i Ramphålet var vi som en stor familie som tok seg av hverandre, der bodde både gamle og unge som om det var en generasjonsbolig.

I første etasje bodd det ei gammel dame som vi kaldt Gammel-Olsen, det var ingen som jorde henne noe galt. Det var heller omvendt sett fra en liten gutts øyne, for hver gang vi slo porten eller at vi bråka i gården kom a ut og da var det best å høre etter. Den gangen var det ikke noe særlig vits i å gå hjem og sladder vist vi hadde fått en korreks fra voksne, vist vi ikke hørte etter og gjorde som vi ble bedt om.

I andre leiligheten i første bodde det en familie som hadde en katt og der var det fire søstere, æ husker at det lukta kokt fisk fra dem når de kokte til katta si. Etter noen år flytta dem fra Lamon å da kom det en familie som hett Jakobsen, det var stas for ungjentene for de hadde en sønn som het Erling og han var bokser. Så det va stas og kjenn en som va bokser for oss guttan å, faren kaldt vi Gammel-Erling han jobba på kaia og hu Dagny var husmor.

Han Gammel-Erling brukt tørkle rundt halsen når han kom fra kaia, det var så fine farga på tørklærne han brukt.

Hu Gammel-Olsen i første var bestemora til Oddvar å Else Mary, dem bodd i andre etasje sammen med mora å faren å to brødre som va så små att dem ikke var så mye ut.

Faren arbeid på Traisentral der dem laga ost, å om sommeren laga dem is. Traisentral heter egentlig Norske Meieriers Salgsentral og lå på Reina etter at de flyttet fra Brattøra.

Det vanka en å annen isen på oss ongan i gården om sommeren når faren til Oddvar og Else Mary satt nedpå platten om kvelden sammen med andre voksne i gårn. Platten var det Tyskeran som har bygd når dem skulle bygge bunkersen nedpå Nyhavna.

Platten var en betongplate som ble brukt som lekeplass, den var inndelt i kvadrater og var ganske stor så den ble for det meste bruk til ballspill og basse.

I andre leiligheten i andreetasje bodd dem æ trur va rikest i gårn, å det va dem til Grønning. Han Grønning hadde egen drosjebil å hu Grønning hu va hjem å strekka fine gensere til dem som bestilt etter mål.

Grønning hadde ei datter, hu va litt eldre enn oss ongan. Hun var så fin å det lukta så godt når a hadde pynta seg for å gå ut, sikkert for å treff en kjæreste sa vi.

Hu hett Greta, hu Greta fikk en rar sykdom som dem ikke kunne gjøre noe med så hun døde, alle i gården va lei seg når Greta døde.

Å til begravelsen spleisa all i gården på krans. Æ trur all sammen skreik den dagen, for all var glad i Greta.

Etter begravelsen var det bløtkake til alle ongan i gårn, men det var heilt stille.

Det var liksom ikke fest. Men livet gikk videre i Ramphålet sjøl om sånne hendelser legger en demper på stemningen, vist vi ongan bråka i gårn va det noen som kakka i vinduet og ba om at det måtte bli stilt for vi måtte tenke på Grønning sine.

De som bodd i tredje va dem som eide heile gårn det var selveste verten Farstad. Dem var gammel, han var styrmann på båt når han arbeidet, men nå var han pensjonist. Martin heter verten og var ganske streng, nedi do-gangen i første hadde han ei malerbu som han hadde mange malingsboksa og kosta inni.

Vist vi oppført oss ordentlig fikk vi maling til å male både kjelker og sykler for de som hadde det.

Det artigste vi ongan vist var når det vart mye snø inne i gårdsplassen om vinteren, for da drog dem snøen ut av gårdsplassen med en kjempestor kjelke med kasse oppå.

Han Martin hadde to sønner som heter Albert og Sverre, vi ongan syntes det var stas med dem to. For en var vist flink til å gå på skøyta å han andre var fryktlig sterk for han va vektløfter. Dem var vist best i heile den verden vi viste om, for dem trente sammen med’n Hjallis på Reina å det var Brækkan som var trener. Når han Brækkan ikke va trener, da saga han ved for han hadde eget veduttsalg øverst i Myregata opp på jælan.

Det vart ikke så mang turene med snø ut av gårn, men de turene dem drog kjelken med snø var det like mye onga som snø i kjelken. Det gikk gjennom porten i en forferdelig fart og ut i Strandveien å nede på Nyhavna, der de tømte ut snøen av kassen. Etterpå ble kassen fylt opp med onga og dradd tilbake for å fylles opp med ett nytt lass med snø, høydepunktet var vist dem tok seg en ekstra tur nede på Nyhavna med kjelken fylt med onga uten snø for da var det fart.

Det vart tomt etter at han Albert og Sverre flytta sørover, for de som var voksen sa at dem var kjent i heile landet for de va så flink i idrett.

Men for oss ongan var dem helter som dro snø om vinteren, og løfta store vekter om sommeren. Vi brydd oss ikke så mye om at dem var europamertera.

Andre leiligheten i tredje bodde det to damer, den ene hadde en sønn og var gift med en sjømann.

Når sjømannen kom hjem hadde han med seg leika til sønnen som var kjøpt i utlandet, de leikene vi hadde var kjøpt til Hami.

Hami va en butikk som hadde alt fra maling til kaffekoppa, askebeger og pyntegjenstander.

Butikken heter egentlig Hamborg, der solgte dem også raketter når det var nyttårsaften.

Sjømann i tredje brukte å fortelle om utlandet og om motorene som han starta for å kjøre over verdens største hav med, han var sjef for motoren på en stor båt som ikke kom til Norge noen gang.

Vi gutan i gårn fikk komme inn til sønnen for å leke oss med utenlandske leker, å for få snavl fra en plass i verden vi ikke har hørt om.

På fjerde bodd det en svenske som var gift med ei norsk dame som heter Anna, svensken heter Edvard og han hadde dynamitt for han var skytebas.

Han Edvard kalt kjærringa for ”Anna Kløvdine min Darling” dem hadde ei fosterdatter som heter Lovise. Det var toppers for oss ongan når Lovise fikk seg kjæreste, som arbeidet på bryggeriet ”Aktiebryggeriet” for han hadde med seg brus til oss.

I andre leiligheten i fjerde bodde jeg sammen med søstera mi Eli, mamma og pappa. Pappa arbeidet på skuret nede på Rosenborgskaia han var snekker i kommunen, på alle bukkene som ble brukt til å sperre veien med sto det T.I.V.

Det lærte jeg meg at det betydd Trondheim Ingeniør Vesen. Nede på skuret fikk jeg komme og besøke pappa, da hadde jeg med meg matpakke for det var så artig å sitte på spiserommet å spise sammen med de andre kommunearbeiderne.

Oppå kvisten bodde dem til Malm, det var hu Bjørg å han Alf. Han Alf var å en av heltene på Lamon for han var brannmann, når det var brann på Lamon sprang alle ongan for å sjå om han Alf var der. Når han Alf sto med slangen så styrte han strålen samtidig som han retta tunga etter strålen, det gjorde vi også når vi fikk spyle inne i gården med vannslangen for da agert vi brannmann.

Hu Bjørg arbeidet hun også, men jeg husker ikke hva det var hun gjorde for det var noe uti by`n. Hun var også dattera til han Grønning på andre med drosja.

Dattera til Alf og Bjørg va bitterlita å hu hadde noen feil med hoftene sine, men det ordna doktorene med at dem gipsa føttene rett ut til sida en stund.

Alle i gårn førte med på den gipsinga og ble veldig gald når jenta ble frisk, mens vi som ikke skjønt så mye av slikt fikk høre det av foreldrene våre att det gikk bra.

På kvisten bodde det også en mann som ingen kjente, han var det noe mystisk over han hadde ikke kontakt med noen i gården eller nabolaget.

Han hadde moped som han var veldig nøye med så ingen kom nær den, for etter hver tur la han en presenning over mopeden. Det vi la merke til var at enkelte ganger lå bare mopeden veltet inne i gården. Det var ett godt tegn på at det ikke sto så bra til med han på kvisten, for etter en stund fikk han hjelp fra noen som kom på besøk. Vi sa at han fikk hjelp fra kvitgåran, for han forsvant etter en stund og ble borte til han var frisk.

Kvitgålan var en benevnelse som vi brukte om Reitgjerdet og Østmarka, der var det ikke no særlig å værra.

Til sammen var vi ett mangfold av unge og gamle, som brydde seg om hverandre på godt og ondt.

Det var vel kanskje det som gjorde Ramphålet til ett trykt og godt sted å vokse opp i.

Vi var som en stor familie hvor alle kjente alle og æ skjønt itj som liten at huset har fått det navnet, Ramphålet

Dæm som itj bodd der skjønt itj at vi villa bo der, å æ skjønt itj dæm.

Æ bruke å sei vi har no vannklosett vi da.

Vi ongan villa itj fløtt derifra, å va den noen som skoll fløtt så sang vi til hverandre.

”Du skal få mæ ut av Lamon, men du får aldri Lamon ut av mæ ”

Dette var en liten fortelling om de som bodde i Ramphålet, men det var mange som flyttet fra og til gjennom noen år. Det skal vi komme tilbake til senere i fortellingen om å vokse opp i Strandveien 25B.

Historien vil fortsette med kalenderåret som utgangspunkt for resten av ett år i en gutts oppvekst på 1950-60 og 70 tallet.